3 små og en mamma Skrevet 7. august 2009 #1 Skrevet 7. august 2009 han valgte å flytte fra meg på en ganske så dårlig måte. Jeg ville ikke dette i det hele tatt og det er jeg som må sitte igjen og bearbeide alle følelser i forhold til at jeg synes det er trist for barna, med tanker på hva slags tanker man har for framtiden, håp og drømmer for alle som en familie. Uansett er det ikke kult å bli dumpa! Jeg ønsker normalt samvær som er annahver helg og en gang i uka eller noe sånt? Har ikke satt meg så inn i dette enda. I alle fall nå i begynnelsen (minste er så liten enda at den skal ikke bort fra meg uansett foreløpig.) må få sortert tanker og følelser.. Nå kommer det fra han at han må jo se unga sine mer enn det og han har da tenkt å kjøre oss dit vi vil og stille opp for oss. Flott det altså! Og han har da tenkt å komme hit på ettermiddagene for å se ungene sine og leke med de og sånt..eeeh hva med meg oppi alt dette her?????!! Er dette normalt? Jeg mener, jeg trenger å starte ett nytt liv uten den mannen og hvordan skal jeg klare det når han skal komme hit flere ganger i uka. Nei nå måtte jeg ikke bli tåpelig eller var det egoistisk kanskje..? -vi må jo tenke på hva som er best for barna!!! For meg er det litt sånn enten eller.. det er han som har tatt dette valget. Nei da kunne han ikke flytte hvis jeg skulle sette meg så på bakbeina og nekte han å se ungene sine smalt det fra han da..!
Tøysetipp Skrevet 7. august 2009 #2 Skrevet 7. august 2009 Jeg synes utifra det du skriver at han virker hensynsløs og lite ivaretagende i forhold til deg, oppi denne situasjonen. Dersom det er opprivende for deg, så skal du ikke måtte gå på akkord med deg selv. Fortell ham at du trenger tid og at dersom han ønsker å tilbringe tid med barna på ettermiddagen, så må dette gjøres uten deg tilstede. Litt overbærende må han være og forstå at det hverken er gunstig for deg eller barna om du ikke er komfortabel med det. Og det er en ingen som skal tvinges til noe. Du bestemmer dette selv. Mot i brystet - og lykke til:-)
lucky_mom Skrevet 7. august 2009 #3 Skrevet 7. august 2009 Hørtes litt merkelig ut... Han har vel samværsrett med barna, men det skal vel ikke være hos deg..? Han kan jo ha de 50%, men da må han ha de hos seg.
Gjest Skrevet 7. august 2009 #4 Skrevet 7. august 2009 Jeg synes det er flott av xen din å ville treffe barna sine, og på deres egen arena! Og det er jeg sikker på at du også kommer til å synes når tiden har fått leget alle sårene. Men jeg forstår at du er vonbråten og lei deg. Og at du har behov for avstand. Men desverre så er det barn i bildet og da er det ikke så mye rom for det. Så jeg må si meg enig med xen din - at du ikke kan nekte ham å treffe ungene sine! Jeg foreslår at du heller lar ham komme, og at du selv fordufter fra området de dagene. Er sammen med ei venninne, shopper eller trener! Kom deg ut og la ham få ta ansvaret. Da får du tiden til å starte et nytt liv uten ham, men ungene blir ikke skadelidende i dette.
mamman_til _♥♥♥♥♥ Skrevet 7. august 2009 #5 Skrevet 7. august 2009 samarbeid er stikkordet her! uansett hvor såret du er så er ikke det barna sitt ansvar/problem. skjønner du har det vondt altså (vært der selv) men barna kommer først! du kan ut å gå en tur når han kommer på etterm? besøke ei venninne/familie? du MÅ ikke være hjemme selv om han kommer? men at han stiller opp for barna må du ta som et stort pluss! de skal ikke lide for dine sorger.
Motormamma Skrevet 7. august 2009 #6 Skrevet 7. august 2009 Eh...Hvilken kommentar er det da: Kan ikke flytte likevel hvis han ikke får komme å gå i DITT hjem når han selv ønsker det? I tillegg til at han gjorde det slutt på en dårlig måte?? Nix, det hadde iallefall ikke vært meg som hadde godtatt dette..! Samarbeid er viktig, ja, men dette "samarbeidet" høres rimelig enveis ut spør du meg... Jeg valgte å gå ut av mitt forhold, og ja - vi som velger å stikke må kanskje tåle litt mere ris å være litt mer ydmyke faktisk. For det kommer alltid til å bli brukt mot oss var du som stakk!! Riktig, du skal videre i livet! Ikke så lett med x`en sittende i stua kanskje..!
meg & to små vampyrer Skrevet 7. august 2009 #7 Skrevet 7. august 2009 Jeg er enig i at dere skal samarbeide godt om barna, men jeg er ikke enig i at det eksen din foreslår er en god måte å gjøre det på. Kan han ikke ha mer enn helgesamvær med de istedet? Jeg tror du vil slite om mesteparten av samværet skal foregå hjemme hos deg. Og jeg tror også det kan bli en kilde til konflikter siden hvor mye han skal stille opp da blir et ganske flytende spørsmål... Hva med 40/60 for de eldste og så heller litt samvær med den yngste hjemme hos deg?
Tøysetipp Skrevet 7. august 2009 #8 Skrevet 7. august 2009 Jeg synes det er storforlangende av han å kreve dette av deg. Har han ingen annen plass å ta med barna? Han kan ikke ta dèt som en selvfølgelighet. Du trenger også noe. Avstand. Da får dere finne andre løsninger. Og at han stiller opp for barna og ønsker dem til seg bør ikke honøreres noe ytteligere enn at du gjør det samme. Ta grep, kvinne.
kajak&Daniel Skrevet 7. august 2009 #9 Skrevet 7. august 2009 Dette er ikke normalt. Han kan jo komme til deg og hente ungene litt da.. Ta de med hjem til seg selv litt eller leke litt ute med de?? Jeg er selv midt oppi et brudd, og samboeren snakker om at han vil bo nærme slik at han lett kan se sønnen vår. Han kan gjerne se sønnen vår på ettermiddagene (og jeg vil gjerne at han skal det, da han jobber 6 netter i uka, og har liten sjanse til å ha han mye på overnatting), men jeg ønsker ikke at han skal komme og gå som han vil i MITT hjem. Vi har masse lekeplasser rundt huset, så han kan jo f.eks. være sammen med han der. Jeg skjønner veldig godt at du trenger litt avstand. Jeg gjør også det nå. Det har vært slutt mellom oss i et halvt år allerede, men han ønsker ikke å flytte ut, og skjønner ikke hva jeg har det så travelt med, og tror hele tiden at jeg har en annen. Men jeg vil ha han ut av huset simpelthen av den grunn at jeg ønsker å gå videre med livet mitt, og det klarer jeg ikke når jeg ser han hver dag.
mamman t go`gutta Skrevet 7. august 2009 #10 Skrevet 7. august 2009 Da mine foreldre skilte seg for maaange år siden, så kom pappa hjem til oss annenhver helg. Han flyttet relativt langt, så for at vi barna skulle slippe den reisen lot mamma han bo hjemme i huset hennes. Hun reiste bort med veninner eller til sine foreldre. Synes det er godt å tenke på at hun la forholdene til rette slik at vi fikk se pappa mest mulig i vårt eget miljø. Vi hadde våre venner og aktiviteter. På denne måten fikk pappa deltatt i vårt nærmiljø. Er et lykkelig skilsmissebarn, og er overbevist om at det er fordi mine foreldre samarbeidet så godt.
3 små og en mamma Skrevet 8. august 2009 Forfatter #11 Skrevet 8. august 2009 Jeg er enig med deg, men etter atl han har gjort mot meg så har jeg problemer med å godta alt. Ønsker lykkelige skilsmisse barn jeg også, men samarbeid kan kanskje komme etterhvert..? Ser mange synes at jeg er den som bør tenke litt mer rasjonelt så jeg får gå inn i meg selv.
neste*gang Skrevet 8. august 2009 #12 Skrevet 8. august 2009 nei familie skal de ikke ha disse mannfolka.. men komme og gå som de vil det skal de....... ikke ta noen avgjørelser annet enn vanlig samvær annehver helg før du er "oppegående" etter bruddet. Det blir litt feil å inngå samværsavtale med exen din nå fordi du er så "svak" og derfor er forhandlingene med deg så lette for exen. Få frem sinnet i deg, og se "klysa" i exen din når du ser det er det egentlig "det du vil" med barna dine etter et brudd som er det reelle som bør være av samvær.
Expat Skrevet 8. august 2009 #13 Skrevet 8. august 2009 Advokaaaaaaat! Du er ikke i stand til å ivareta og vite hva du har rett på i denne situasjonen, det høres veldig nytt ut! Få tak i en advokat og få litt ryggdekning!
Solbollatilmamma Skrevet 8. august 2009 #14 Skrevet 8. august 2009 Snu litt på det da. Hva om det var du som ikke fikk noe ut av forholdet og valgte å avslutte, og hva om x'en din da mente at du kun skulle se barna dine en dag i uka og annenhver helg - og da fikk du ikke ha minste engang. Ville ikke du sett dem oftere? Jeg hadde heller ikke flyttet hvis jeg ikke hadde fått se mer til barna mine enn det. Splitte mine bramseil! Skjønner at du trenger tid, at du kjenner den ukule følelsen ved å bli dumpa og alt det der, men jeg synes fortsatt det er viktig at barna har mer kontakt med begge foreldre enn det du betegner som "normalt samvær", og særlig når begge foreldrene ønsker mer tid med barna enn det. Du får foreslå at han får mer samvær hjemme hos seg selv da, og attpåtil muligheten til å tilbringe tid også med sitt minste barn.
Bæ bæ lille lam:)™ Skrevet 8. august 2009 #15 Skrevet 8. august 2009 Jeg hadde aldri gått med på dette om jeg var ukomfortabel med det.Greit at man skal sitte barna først,men det får være måte på!Hvorfor skal mor alltid utslette seg selv,mor har også følelser også! Har barna det noe godt om mor har det vondt?For det er ikke alltid så lett å skule vonde følelser. Han kan vel få mye samvær om det er det det står på,men det bør han ta hos seg,ikke hjemme hos deg. Og som en annen her foreslo,snakk med en advokat.
Ronja&Odin Skrevet 8. august 2009 #16 Skrevet 8. august 2009 skjønner han litt, og syns det er utrolig bra han sier han vil se barna sine mer en annenhver helg... uansett hvor turbulent og jævlig det hadde blitt for MEG hvis samboeren min dumpa meg, hadde jeg gjort alt for at det skulle funka bra for oss med barn... mest for barnet sin skyld... jeg er for at barnet bor hos foreldrene annenhver uke... en far har like mye rett på og se barnet sitt like mye som en mor... her høres jeg sikkert ut som ei skikkelig fitt* men er ikke meningen det=) dere bør finne en fin ordning for dere og barna... jeg vetr hvordan det er og se pappa veldig skjeldent, og det var ikke noe gøy:(
Solitude Skrevet 8. august 2009 #17 Skrevet 8. august 2009 Han må ha et poeng for at viljen til å stille opp for barna er til stede, Men jeg kan ikke se at det skal bety at han skal kunne komme og gå som han vil din bolig. Greit nok at det er barnas trygge sted, men barn er utrolig tilpassnings dyktige og kan ikke helt se det store problemet med en gradvis tilvenning til å besøke pappas bolig. Barna kan jo bli litt forvirret av dette at pappa stadig er hjemme hos mamma men allikavel ikke bor med oss lenger. Og du kommer til å bli emosjonelt utslitt av så mye usikkerhet og at ting skal være så åpne at du ikke vet noe en at han kan dukke opp når han selv måtte ønske. Har selv en eks som skulle være så flink og fleksibel, det varte ikke lenge og nå ser han barna annenhver helg. Så er det bra for barna hvis dere går inn for denne ordningen og så syns han det ikke er noe greit lenger og vil allikavel begynne å ha de hjemme hos seg. Er det ikke bedre å la barna bli vant med det helt fra starten eller i det minste en gradvis overgang. Personlig så ville jeg ikke trivdes i mitt eget hjem sammen med x'en. Da måtte jeg ha tatt meg turen ut. Og da har du ikke akkurat så mye frihet til å bestemme over ditt liv lenger. Nei, har ikke sansen for besøk til barna i ditt hjem. Hvorfor kan han ikke ha de hos seg ? Slik må det jo bli uansett i fremtiden, ikke like greit å venne barna til det med engang ? Bare min mening...
du og jeg og vi to Skrevet 8. august 2009 #18 Skrevet 8. august 2009 Vi gjorde det slik som eksen din foreslår, og det fungerte veldig fint. Jeg ble forlatt til fordel for en annen, så det var absolutt ikke lett å ha han rundt meg hver dag etter han flytta - men det gikk fort å komme inn i, og jeg er veldig glad vi gjorde det slik. Noe av det aller tristeste for meg, var å sitte og se på mitt sovende barn den dagen pappaen fortalte at han kom til å forlate meg og dermed oss - var at sønnen min og pappaen kanskje aldri kom til å kjenne hverandre så godt som de gjorde denne kvelden. For etterpå ville alt være annerledes. Det nytter ikke å bli kjent med så små barn, min var 9 mnd gammel, ved å se dem annenhver helg og en kveld i uka - og det var så sårt at gutten min ikke skulle bli ordentlig kjent med pappaen sin. Jeg skjønner at det høres forferdelig vanskelig ut å skulle ha pappaen inn i ditt hus hver dag, men det går jo an å prøve en periode? Jeg synes egentlig at eksen din er utrolig flott som tenker slik - mange sier det er en selvfølge at de skal stille opp etter et brudd - men jeg har sett alt for mange eksempler på at det ikke fungerer slik. Jeg skjønner han godt jeg - som sier at han ikke kan flytte ut hvis han ikke kan se ungene sine så ofte som han tenker - jeg hadde aldri klart det! Det er forferdelig at den ene parten bare kan ta sin hatt og gå - men jeg mener at har man satt barn til verden, så må man virkelig prøve å sette dem foran sine egne følelser i fht et brudd. Gutten har virkelig fått igjen for at jeg prøvde - han og pappaen har kjempegod kontakt, og selv om de bare har "vanlig" samvær på papiret, er vi begge veldig fleksible. Ettersom guttungen ble større, var de mer og mer hjemme hos han på ettermiddagene, og de har et kjempegodt forhold. Jeg vil si at han kjenner pappaen sin like godt som han kjenner meg, og det er så godt å se at det kan fungere. Visst var det tøft og vanskelig i starten, men jeg ble fort vant til det - og tok meg en tur ut, gikk på trening, vasket huset eller leste en bok mens han var her. En gang i uka prøver vi å spise middag sammen, og jeg ser hvor glad gutten min er når vi alle er sammen. Mannen din har tatt dette valget - det får du ikke gjort noe med. Det er urettferdig og forferdelig trist, både for deg og ungene. Men nå er det opp til dere begge å få dette til å fungere - ikke for deres del, men for ungene. På en eller annen måte. Jeg vet hvor tøft dette er, og ønsker deg virkelig lykke til.
du og jeg og vi to Skrevet 8. august 2009 #19 Skrevet 8. august 2009 Jeg må bare kommentere det Motormamma - for jeg skjønner godt at han kan si at han ikke kan flytte likevel hvis han ikke får treffe ungene sine. Det med DITT hjem i den sammenheng, var det du selv som satte inn. Jeg er selv skilsmissebarn, med en pappa som flytta ut. Han har alltid sagt at han flytta ikke fra oss, han flytta fra mamma - men jeg bodde jo hos mamma, og da ble det som han forlot oss begge. MEN - han kom tilbake hver dag. Hver dag, for å være sammen med meg, kjøre meg til trening og riding, og slike ting. Han har sagt i ettertid at dersom han ikke hadde fått mulighet til det, så hadde han heller ikke klart å flytte. Da hadde han og mamma fått et vanskelig liv sammen - men han var villig til det, hvis det var den eneste måten å bevare forholdet til barna sine på. Jeg har selv sagt, lenge før mitt brudd, at dersom jeg måtte bli "helgemamma" ved et evt brudd, ville jeg heller bitt tenna sammen og kjempa videre. Også ved en 50/50 deling hvis jeg ikke trodde dette var til beste for barna. Jeg skjønner godt at pappaene tenker det samme.
Tøysetipp Skrevet 8. august 2009 #20 Skrevet 8. august 2009 Man må også ta høyde for at brudd oppleves forskjellig. For mange kan dette være traumatisk. Utifra sin egen situasjon må man lage betingelser og rammer. Og igjen da så vil jeg understreke at det er fint at far stiller opp, slik som mor gjør. De skal jo sidestilles. Skal man være i takknemlighetsgjeld for at mannen fremdeles har interesser for barna? I den situasjonen han er i, bør han være deg overbærende og ha tålmodighet til å la deg få komme deg mer til hektene. Og hva barna angår så tror jeg nok de er mer tjent med en mor som ikke må gå på akkord med seg selv- og føle seg utilpass og sår.
du og jeg og vi to Skrevet 8. august 2009 #21 Skrevet 8. august 2009 Det handler ikke om å utslette seg selv - da skal man selvfølgelig ikke gå inn i en slik ordning. Men det mest selvutslettende for meg i min skilsmisse, var tanken på hva vi utsatte sønnen vår for. Derfor var jeg villig til å strekke meg svært langt, for å få samvær og samarbeid til å fungere. Vondt hadde jeg uansett, det ble verken bedre eller verre av at eksen var hjemme hos meg noen ettermiddager - men jeg visste at sønnen min fikk bevare et godt forhold til faren, i den perioden han var for liten til å tilbringe dager og netter hjemme hos pappaen. Det er bare en periode, det varer ikke evig - og den første tiden er kanskje den aller vanskeligste for barna, når pappa plutselig er borte.
du og jeg og vi to Skrevet 8. august 2009 #22 Skrevet 8. august 2009 Selvfølgelig må man ta høyde for at brudd oppleves forskjellig. Man skal selvfølgelig ikke være i takknemlighetsgjeld til mannens om fortsatt har interesse for barna - det handler jo ikke om det, men om å få samværet med begge parter til å fungere. Vi har fått det til å fungere, på tross av alt som har vært, og da tenker jeg at det kanskje kan være verdt et forsøk for andre også, når stormen har lagt seg litt. Kanskje en timeout hadde vært bra, i stedet for å begynne å diskutere samvær med eksen, si at en trenger litt betenkningstid, og ta det opp igjen om en liten stund.
Kamomille Skrevet 8. august 2009 #23 Skrevet 8. august 2009 Skjønner ex-mannem din veldig godt jeg!!! tenk å ikke kunne få være sammen med barna sine når man ønsket (og det selvfølgelig var mulig!!) bruddet mellom deg og barnefar er noe både du og han og barna må takle. Hvis du begynner å sette begrensninger på samværet utfra ditt eget følelsesliv, så setter du samtidig begrensinger for fars kontakt med barna sine. tenk deg om en 5-års tid når barnet ditt spør hvorfor pappa ikke fikk komme på besøk på ettermiddagene. Hva skal du svare da? Dette handler ikke om deg , men om barna deres. tenk at det er FLOTT at barnefar vil ha kontakt med barna også utover dte som er normalt samvær. og jeg er helt enig med barnefas; dere MÅ tenke på barna. tror du ikke bruddet er dramatisk nok for dem om de ikke også skal få begrenset samvær med far? og du sier jo selv at minsten er for liten til overnatting borte. da er det vel flott at barnefar kan se dem i hjemmet deres? Jeg skjønner at dine drømmer er knust og at du er nedbrudd. men de følesene må du ikke la blokkere for samværet med far. Du trenger vel ikke nødvendigvis være hjemme når han kommer? kan du ikke ta seg en tur ut da? selvfølgelig mener jeg ikke at han skal komme å gå som han vil, men dere må vel kunne greie å lage en avtale hvor han kan komme hjem til dere noen ettermiddager i uka? og etterhvert vil han sikkert ta de med seg ut på tur eler hjem til sin nye bolig.
Tøysetipp Skrevet 8. august 2009 #24 Skrevet 8. august 2009 Helt uenig. Som jeg engasjerer meg i denne saken ! Hun blokkerer da ikke fars samvær med sine barn, men hun må da få kjenne på sine egne følelser oppi dette. Og de skal også taes hensyn til. Da må det for en periode være mulig å ta med ungene et annet sted. Vi har også slik avtale, men jeg henger da ikke hjemme hos ham, eller han hos meg. Finnes vel andre med barn, venner ol. foreldre, søsken. Man kan faktisk ikke bare forlange at eks-partneren skal måtte forholde seg til ham i sitt hjem. For nå kan det være gunstig med en slik avtale- i fremtiden er det jo ingen som vet. Det er ikke dermed sagt at det ikke er et godt samarbeid. For enhver pris skal man ikke måtte gjøre utelukkende det som er til det beste for barna, da jeg tviler på at er gunstig i forhold til at barnemor vil få vanskelig med dette.
Bæ bæ lille lam:)™ Skrevet 8. august 2009 #25 Skrevet 8. august 2009 Jeg må bare si meg helt enig med Tøysetipp her,så jeg trenger ikke å føye til noe:)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå