Skuffet over egne foreldre...

[Anonym bruker]

Jeg ser det er mange som plages med svigerforeldre i forhold til besteforeldre-rollen. Mine svigerforeldre er gode besteforeldre som er opptatt av å møte lillegutt så ofte som mulig (helst 1 gang i uka), og som gjør alt for at han skal trives når han er på besøk. Og det gjør han også! De finner frem leker, leker med ham, skryter mye og sier hvor flink han er til ting, og koser selvfølgelig.

 

Mine foreldre derimot har skuffet meg stort etter at lillegutt kom til verden. (Han er nå 16 mnd) Jeg trodde de skulle bry seg mye mer og være interessert, men vi hører nesten aldri fra noen av dem. (Mamma og pappa er skilt, så det er to familier det er snakk om) Pappa har forsåvidt vært lite i livet mitt tidligere også, og vi ser ham nå en gang hver sjette uke, kanskje.

Mamma møter vi gjennomsnittlig en gang i måneden...og hun bor 5 min unna med bil...

 

Flere ganger har hun sagt at hun skal prøve å komme, men latt være pga møter med venninner, grilling med stefaren min, (uten at vi er blitt bedt) eller andre ting hun heller har foretrukket å gjøre.

 

Når hun møter lillegutt er han usikker og litt redd siden han ikke kjenner henne noe godt, og hun sier bestandig ting som; er du så urolig du da, og det er ikke mye positivt. (selv om hun leker med ham, noe han liker). Han blir også påvirken av kritikken og negativiteten der ved at han blir ekstra grinete og krevende sammen med dem. Ellers er han jo så blid og sosial!

 

Det verste er at hun hele tiden maser om å passe ham alene over natta, ta ham med på helgetur til hytta og sånn, noe jeg ikke ønsker når jeg ser hvor lite han kjenner henne og hvordan han reagerer.

Hun skjønner ikke dette i hele tatt, selv om jeg sier at det beste er å bli kjent mens vi foreldrene er der først. Men vi blir ikke invitert med på hytta, du!

Hun sier at vi må slippe til andre mer...men da må jo hun bli kjent med barnebarnet først da!

 

Det er så godt etter å ha vært til svigers når lillegutt har kosa seg sånn, men samtidig vemodig med tanke på hans forhold til mine foreldre...Hva i all verden skal man gjøre? Er det flere som opplever dette??

[Anonym bruker]

Du kunne kanskje ha latt henne får være alene med han et par timer i første omgang, så kanskje d lærer hverandre å kjenne bedre og hun ikke føler at du/dere står over henne å overvåker alt hun gjør? Er jo verdt et forsøk, bare for å se utviklingen

 

Men må jo si at jeg synsest dette er dårlig opplegg fra mormor sin side ja! Skjønner deg veldig godt, men er vel greit å prøve å se?

[Anonym bruker]

Å jeg kjenner meg så godt igjen! Hadde det veldig mye på samme måte når det gjelder vesla her også. Min mor var så opptatt med alt mellom himmel og jord og dagene ble til uker og ukene til måneder og det eneste som ble var noen kjappe, hektiske besøk hvor de liksom ikke hadde tid til å lande helt og virkelig se barnebarnet.

Det ble styrete og masete og lenge mellom hver gang. Jeg klarte ikke å la dem slippe til ordentlig fordi de ikke kjente henne så godt og ikke engasjerte seg ordentlig.

Så begynte de å hinte om at de ville passe henne, gjerne på overnatting. Kjente at jeg ble helt svett av tanken, nei det går ikke sa jeg. Da må dere sette av tid til å bli godt kjent først, gjerne over litt tid og ta det rolig.

Jeg hadde noen lange og alvorlige samtaler med dem over en periode hvor vi faktisk klarte å snakke ut om disse tingene uten å bli hissige og såre hverandre og det har endt med godt resultat. Nå er de flinke til å komme jevnlig på besøk og vi kommer mer til dem også. Vesla har god kontakt med dem og blir glad når hun ser dem og de får gjerne passe henne litt. Dog ikke over natten foreløpig, det får vente litt. Prøv å snakke ut om dette og se om ikke det kan hjelpe, jo før jo bedre for tida går så fort med de små. Hvis de gjerne vil passe ham og ta han med på hytte ol. så betyr det jo at de er interessert i å se ham, men dere er ikke helt enige om rammene rundt samværet.

 

[Anonym bruker]

Ja, det er det jeg også mener, at han må få være sammen med dem et par timer før det blir snakk om døgn eller helger. Problemet er bare at hun aldri har tid til sånt...Hun jobber lørdager eller så har hun annet fore, og søndager og andre dager er visst også fylt opp av aktiviteter som hyttebesøk, besøke venninner, gå tur, trene eller et eller annet.

 

Han har faktisk overnattet til henne en gang, men han hadde vært ganske redd og urolig, og da vil jeg ikke gjenta det med det første! Jeg synes det må gå an å bli så godt kjent at han slipper å være redd når han er borte...da er jeg heller hjemme hos ham selv...

 

Nå maser mamma om at vi må ha barnevakt når vi skal i et bryllup til tanta mi snart...Tingen er at svigers er borte da, og han kjenner rett og slett ikke pappa med familie godt nok til å være hos dem.

Jeg sier at det ikke er noe problem da barnefaren er villig til å passe ham den kvelden istedet for å være med på festen, og lillegutt kan til og med være med et par timer på middag og sånt, da også andre småbarn i familien skal være med. Likevel respekterer hun ikke dette, og mener at det ikke er noe problem at han er redd og utrygg, det er alle barn i begynnelsen, sier hun!

Javel, men jeg vil nå ikke at han skal være det - det kommer en dag da han forstår mer og vi kan forklare at han har barnevakt, men at vi kommer tilbake snart. Det skjønner han ikke enda...

 

Det høres ut som du, anonym 12:38, har løst dette veldig fint med familien din! Det er nok viktig å snakke ut om rammevilkårene for samvær ja, får håpe jeg klarer dette med mamma en dag også, slik at ikke forholdet blir helt ødelagt. Jeg vil jo at ungen min skal ha et nært forhold til mormor, og jeg hadde forventninger til det, noe som sikkert gjør at jeg er desto mer skuffet nå.

 

HI