Er det flere som er skuffet over sine foreldre som besteforeldre?

[Anonym bruker]

Jeg ser det er mange som plages med svigerforeldre i forhold til besteforeldre-rollen. Mine svigerforeldre er gode besteforeldre som er opptatt av å møte lillegutt så ofte som mulig (helst 1 gang i uka), og som gjør alt for at han skal trives når han er på besøk. Og det gjør han også! De finner frem leker, leker med ham, skryter mye og sier hvor flink han er til ting, og koser selvfølgelig.

 

Mine foreldre derimot har skuffet meg stort etter at lillegutt kom til verden. (Han er nå 16 mnd) Jeg trodde de skulle bry seg mye mer og være interessert, men vi hører nesten aldri fra noen av dem. (Mamma og pappa er skilt, så det er to familier det er snakk om) Pappa har forsåvidt vært lite i livet mitt tidligere også, og vi ser ham nå en gang hver sjette uke, kanskje.

Mamma møter vi gjennomsnittlig en gang i måneden...og hun bor 5 min unna med bil...

 

Flere ganger har hun sagt at hun skal prøve å komme, men latt være pga møter med venninner, grilling med stefaren min, (uten at vi er blitt bedt) eller andre ting hun heller har foretrukket å gjøre.

 

Når hun møter lillegutt er han usikker og litt redd siden han ikke kjenner henne noe godt, og hun sier bestandig ting som; er du så urolig du da, og det er ikke mye positivt. (selv om hun leker med ham, noe han liker). Han blir også påvirken av kritikken og negativiteten der ved at han blir ekstra grinete og krevende sammen med dem. Ellers er han jo så blid og sosial!

 

Det verste er at hun hele tiden maser om å passe ham alene over natta, ta ham med på helgetur til hytta og sånn, noe jeg ikke ønsker når jeg ser hvor lite han kjenner henne og hvordan han reagerer.

Hun skjønner ikke dette i hele tatt, selv om jeg sier at det beste er å bli kjent mens vi foreldrene er der først. Men vi blir ikke invitert med på hytta, du!

Hun sier at vi må slippe til andre mer...men da må jo hun bli kjent med barnebarnet først da!

 

Det er så godt etter å ha vært til svigers når lillegutt har kosa seg sånn, men samtidig vemodig med tanke på hans forhold til mine foreldre...Hva i all verden skal man gjøre? Er det flere som opplever dette??

[Anonym bruker]

Ja, jeg er skuffet over mine foreldre. Svigerforeldrene mine er verdens beste og forguder barnebarna. Mine foreldre er selvfølgelig glad i barnebarna sine, men jeg merker at de synes det er mer et ork å ha dem på besøk etc. De passer barna kanskje 2 ganger i året og har aldri tatt initiativ til å finne på noe med dem selv (de er nå 3,5 og 6,5 år). Jeg har mange historier angående dette, men jeg orker ikke fortelle dem nå. Jeg har innsett at foreldrene mine ikke er verdens beste besteforeldre, og vet med meg selv hvordan jeg selv skal være når jeg en gang blir mormor

Du er heldig som har svigerforeldre i nærheten også. Mine bor på en annen kant av landet ...men ser barnebarna mer enn mine foreldre som bor 10 minutt unna.

Lykke til!

[OnlyMe]

Dette var som å lese om min egen familie:( Svigermor er helt topp. Er innom minst en gang i uken, og tar ofte med seng ungene ut på gøye ting. Men min side av familien derimot er helt fraværende! Jeg hadde som deg lite kontakt med min far fra før, så det visste jeg at kom til å bli slik. Han bor 10min gåtur unna, men er på besøk kun 2ggr i året...

 

Min mor bor 5min gåtur unna, og er enda værre. Hun kommer aldri på besøk, spørr ikke om ungene når hun ringer, og bryr seg svært lite. Har f.eks aldri skiftet en bleie på noen av ungene. Altså iløpet av 2år. Andre vil gjøre så mye som mulig med sine barnebarn, mens min mor tydeligvis vil ha minst mulig å gjøre med ungene. Trist! Og jeg er utrolig skuffet. Haddde i det minste kunnet spørre på tlf når hun ringer, om hvordan det går med ungene, men nei...

 

De gangene jeg har ringt, helt i ekstase f.eks når hun begynte å gå, så var svaret jeg fikk: å, så fint! Også hoppet hun over på sitt liv, om hvordan hun hadde det osv:( Satt med tårene trillende resten av kvelden.

 

Hun vært her en gang uten at vi var hjemme . Da var heldigvis tanten her også (hun kjenner ungene). Hadde det ikke vært for tanten, så hadde det blitt katastrofe! Mamma sovnet nemlig på sofaen, og KJEFTET på gullet mitt når hun lagde lyd! Ja, du leste riktig. Hun lå i MIN sofa, i MITT hus, og kjeftet på MIN unge, og ba henne være stille i sitt hjem, så hun kunne sove på safaen. Dette var på ettermiddagen. Hun er ikke vant til at folk legger seg på sofan å sover midt i beste leketid! Og ihvertfall ikke at folk KJEFTER for at hun lager lyd når hun leker! Ble utrolig trist,skuffet, lei meg. og tanken på at hun noen gang skal passe ungene mine er fraværende! Det skjer ikke!!!! ALDRI:(

 

Sånn, endelig var det ute! Godt å få "sagt" det til noen.

[Anonym bruker]

Jeg er dritskuffa over min mor. Vi hadde et supert venninneforhold og jeg forventet faktisk at de skulle ønske å feire jul sammen med oss, de skulle komme til oss støtt og stadig og hun skulle hjelpe meg med hjem og barn, slik jeg gjorde for henne da jeg var 17-25 og hun hadde små barn. Men nei. Hun gidder ikke engang komme på helgebesøk, og dersom hun kommer er det for å handle eller at de har ærender her, sånn ca 2 ganger pr år. Når vi er på besøk viser hun tydelig misnøye med å ha mange barn rundt seg og vil helst gjøre andre ting og være sammen med mine søsken, som nå er i beg. av 20 årene. Jeg er dritlei av den familien og har sluttet å dra dit. Er så skuffa. Jeg og min mor snakkes ikke lengre engang fordi jeg ikke orker det mer.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke enda i og med at jeg ikke har termin før januar

Men jeg har en misstanke at jeg kommer til å irritere meg over min far som bestefar, måten han snakker om det og slikt nå. Han er fortsatt ikke over fasen der han sjefer over meg, så er redd han kommer til å kontrollere en del uten at jeg får til å si imot. Når han selv er forbanna på min bestemor for hun blander seg i ting han mener hun ikke har noe med, kan det bli spennende se hvordan han takler rollen der han ikke har noe han skulle si

[Anonym bruker]

Var akkurat som hos deg her også, anonym 16:02; jeg og min mor var gode venner, snakket mye sammen og jeg stilte opp for småsøsknene mine, var barnevakt i langhelger mens hun og stefar var på ferie osv. Trodde derfor at hun skulle stille opp når hun fikk barnebarn (ingen unnskyldning at hun er forholdsvis ung..), men ser lite til det..

Det er jobben som som står i sentrum, og alt annet enn familien.

Orker ikke å ta kontakt mer jeg heller, har prøvd lenge å invitere, foreslå ting etc. Nå er det nok, og jeg har bestemt meg for å kose meg med min lille familie og ikke bruke all energien min på å være lei meg og skuffet over noen som aldri vil bli mindre egoistisk.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er litt skuffa, men utfra det jeg leser her har jeg kanskje ikke grunn til det.

 

Jeg har alltid vært svært fornøyd med mine foreldre og hadde derfor store forventninger til dem som besteforeldre. De inviterer oss på middag en gang i uka, og stiller opp som barnevakt dersom vi spør (og da er de helt supre). Men jeg merker at de helst ikke vil ha dem alene på overnatting ,så vi får sjelden/aldri mulighet til å dra bort bare oss

[Anonym bruker]

Ja, jeg er skuffet, Jeg har et inntrykk av at veldig mange av oss med skilte foreldre opplever skuffelse og manglende engasjement blant besteforeldrene.

[Anonym bruker]

Kanskje foreldrene deres mener at dere selv skal passe barna. Dere har altfor høye forventninger til besteforeldre. Jeg får lite praktisk hjelp, men vet at de er der hvis noe står på. Jeg har ikke tenkt å passe barnebarn en gang i uka når jeg bilr gammel. Så jeg forstår mine foreldre og mange andre at de ikke stiller opp så ofte. Ta dere sammen!

[Anonym bruker]

Er tilbøyelig til å være enig med deg 22:31.

 

Har mine foreldre 50 mil unna og har sjeldent spurt om barnevakt.

 

Ville heller aldri forventet at mine foreldre skulle krabbe rundt å leke med barna mine, det er en ting jeg ikke liker å gjøre selv.

 

Jeg tenker at når jeg endelig har fått "jaget" ut ungene av huset, så skal jeg ta vare på meg selv i maaaange år. Jeg kommer neppe til å bli en slik engasjert mormor som mange etterlyser her inne.

[Anonym bruker]

Mine foreldre forskjellsbehandler barnebarna... De stiller VELDIG opp for min brors barn.. min mor er hos kona hans og passer barna til hun får dusja og stellt seg for å reise ut på fest... Og dette prioterte hun fremfor å hjelpe meg som lå hjemme med 40 i feber og ba henne om hjelp til å handle .. hun bor 5 min unna ...

 

 

De fikk 3 ganger mer gaver enn det jeg fikk da misten ble født .... Våre barn er nesten like gamle...

 

Meg og min mor hadde et veldig godt forhold før... jeg passet på henne de gangene hun var syk.. da hun trengte noen å snakke med osv...

 

Rett før jeg fikk sønnene min ,prøvde jeg ca 10 ganger å hinte til en spesiell babyutstyr som jeg ønsket meg såå mye :/ en gang var hun med meg da jeg viste henne det jeg ønsket,men fikk til svar om det var så ubrukelig.. for babyen ville jo vokse så fort fra den... Men gjett hvem som fikk akuratt det jeg hadde ønsket meg??? Jo min brors baby..

 

Jeg bryr meg ikke .. kan kjøpe en selv ,men jeg er såra.. såra over at hun plutselig har forandret seg sånn bare fordi favorittsønnen har fått unge....

 

Har ikke lenger samme kontakt .. noe jeg har valgt...

[Anonym bruker]

ingen fler?

[Anonym bruker]

mye forskjellsbehandling ....og de bryr seg ikke om barna mine