Tror jeg mangler mamma-genet...

[Anonym bruker]

Satt og pratet med noen venninner i går. De har barn på samme alder som mitt og de har alle begynt i barnehage nå.

De synes det er så tøft å gå ifra barna og gråt og tenkte masse på dette. Var veldig opptatt av denne barnehagestarten. Sikkert ganske normalt. Men jeg føler det ikke sånn i det hele tatt. Greit nok at datteren min har vært hos dagmamma i et år, men jeg syntes ikke det var fælt å levere henne der heller, enda hun da bare var 9 mnd. Er det noe som feiler meg? Såvidt jeg har fått utstyret på plass, mangler fortsatt noe. Kjøper skjeldent noe fancy til henne. Helt vanlige rimelige klær, billig barnehagesekk og kun det hun virkelig trenger. Er det bare meg? Føler ofte at som mor burde min eneste hobby og glede her i livet være å shoppe klær og ting til henne. Men det er det ikke.

Ikke synes jeg det er noe problem å være borte fra henne. Lenge siden hun overnattet borte første gang og har vært borte fra henne lengre perioder.

 

Mangler jeg dette mamma-genet??

[Anonym bruker]

Ikke nødvendigt vis, føler du at du elsker dattera di mest av alt?

[Anonym bruker]

Nei, det tror jeg ikke:) Du høres ut som meg, og jeg vet at selv om jeg har det slik, så elsker jeg mine barn over alt på jord. Deres beste er viktigst. Og jeg blir løvemamma om noen/noe "truer" barnas gode liv.

 

Jeg har heller ikke hatt problemer med å levere dem fra meg i bhg/dagmamma, eller til overnattinger fra det gikk greit sånn matmessig og søvnmessig(da var de hhv 5 mnd og 10 mnd). Ikke har de noengang hatt fancy utstyr. Sekk er stort sett kjøpt billigst mulig. Klær har de hatt så de alltid er varme og tørre, men ikke det dyreste og merkeklær.

 

En mangler ikke mamma-genet, men er kanskje mindre opptatt av merker og shopping, og har et barn som er trygg på seg selv. Har aldri hatt problemer med gråting ved levering. Heller gråting ved henting, for ungen har det så moro og vil ikke gå akkurat da;) Vi har heller ikke hatt behov for myke starter i bhg osv. Jeg kunne sikkert gått fra barnet første dagen, og det hadde ikke vært det store problemet. Men har nå tatt hensyn, og vært der litt første dagen.

 

Hadde du manglet mamma-genet, så hadde du bl a ikke klart å "lese" barnets gråt, ikke brydd deg, om du forstår.

 

 

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig! Hun er det vakreste på denne jord og jeg elsker henne!

Men føler liksom at jeg ikke greier å vie hele mitt liv til henne.

Jeg er vel den som sier "opp igjen" når hun detter i stede for å løpe bort å trøste, den som får henne til å leke alene, ikke bare med meg og heller setter på min egen musikk i stua enn hennes (2?) barnecd-er. Vi danser mye da :-)

Men jeg går ikke alltid ut og leker med henne selv om jeg vet hun ville hatt godt av det. Gjør ikke så fryktelig mye sammen med henne, og handler som sagt ikke så mye (men økonomien begrenser jo shoppinga da).

Men jo, jeg elsker henne og vil det beste for henne, selv om jeg ofte føler meg som en dårlig mor sammenlignet med venninnene mine...

 

hi

[Anonym bruker]

Eller, for å si det sånn: Jeg syns ikke det er dritkult å sitte aleine på lekeplassen med barnet mitt... :s

[Aliena]

Synes ikke du trenger å bekymre deg i det hele tatt. Så lenge du elsker datteren din, er jo alt i skjønneste orden;-)

Noen er bare mer "hønemor" enn andre, og vier hele sitt liv til barna. Men man er like normal selv om man ikke tar helt av i forhold til alt dette.

[Anonym bruker]

Godt å høre :-)

Går ikke rundt og føler meg som en dårlig mor hver dag.

Fikk bare den følelsen i går. To av venninnene mine er litt sånn "hønemor", og da er det vel lett å falle litt utenfor når de diskuterer best-i-test barnehagesekker og klesmerker og tårefulle avskjeder i barnehagen...

[Anonym bruker]

dette var godt å lese synes jeg!

 

Vet du, jeg tror det er mye halvsannhet og hvite løgner ute og går når det gjelder følelsene folk har for ungene sine... Ja, vi elsker ungene våre... klart vi gjør... men samtidig er vi jo forskjellige! Vi elsker ungene våre forskjellig... ikke i forskjellig grad nødvendigvis... men på forskjellige måter... og vi liker ulike aspekter ved det å være mor... ikke alt er kjempemoro! Jeg, f.eks syntes ikke gutten min var det vakreste jeg hadde sett da han ble lagt på brystet mitt etter fødselen... jeg syntes ærlig talt han så ganske så usmakelig ut.. dessuten syntes jeg han luktet vondt... hele den første leveuken ca.. syntes jeg han luktet vondt og var stygg... Jeg synes også det er gudjammerlig kjedelig å leke med han på leketeppe... herregud så tregt tiden går innimellom når mannen er på jobb og lillegutt bare skriker hvis jeg prøver meg på å forlate huset i vogn... vogn er ikke populært om dagen av en eller annen grunn.. så.. jeg kan faktisk føle meg isolert og alene her hjemme sammen med lillegutt... og jeg har ikke noe fødselsdepresjon eller noe sånt bare for å ha sagt det! Det er bare ikke _alltid_ og _hele tiden_ kjempemoro å være mamma...

 

Vel, nå er det jo sånn at... når jeg føler disse tingene... kjedsomhet og at jeg egentlig ikke synes han er så pen osv... så må det vel være andre som føler det også? Jeg kan vel ikke være den eneste??.. nei, jeg tror ikke det... men jeg tror ikke folk tør å innrømme sånt....

[Anonym bruker]

er som deg HI )

[Anonym bruker]

Selv tror jeg unger har det aller best når mødrene ikke vier hele livet sitt til dem – unger trenger å ha sin egen sfære, du trenger din. På meg virker det som om mange mødre sier opp sitt eget liv med det samme de tester positivt... og det er så trist! Om jeg selv skulle vokst opp med en sånn mor, tror jeg jeg ville følt et ganske ubehagelig og påtrengende ansvar for min mors lykke og velvære. At hun ikke hadde noe annet enn meg. Klamt!

Jeg syns du høres ut som en helt ypperlig mamma, jeg HI :-)

[Anonym bruker]

Det er viktig å ikke miste seg selv når man får barn. Barnet er en DEL av livet ditt, ikke selve livet.

 

Det er i allefall slik jeg ser det. Og jeg elsker datteren min over alt på denne jord!

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat som deg Hi.

 

Og det der dumme spørsmålet: elsker du barnet ditt? Spyr!

Trenger dere å sprørre eller lure?

[blond]

Jeg tror ikke du mangler "mammagenet". Kjærlighet og penger er to forskjellige ting. At du lar ungen din utvikle seg til å bli selvstendig er bare bra, unger har ikke godt av å bli trøstet for hvert lille kny og hver gang de faller.

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, 5.mnd. Og føler ikke noe, babyen sparker og alt er bra i følge ul men jeg føler ikke glede rundt det. Får liksom inderlig håpe det kommer når ungen kommer ut..! Er sint og skuffa over meg selv, alle går jo rundt å gleder seg, men ikke jeg..

[blond]

Det er ingen fasitsvar på når morskjærligheten-/følelsen kommer. For noen kommer den en stund etter fødselen. Du er ikke rar av den grunn.

[Miss Misantrop]

Det finnes ikke noe mamma gen. Det finnes ikke noe pappa gen. Det er flott at du har egne hobbyer og eget liv, tenk så kjedelig barnet ditt vil syntes du er om den eneste interessen du hadde var det. Nei, ærlig talt. Du høres ut som en flott omsorgsperson.

[Anonym bruker]

Godt å høre at det ikke bare er meg da :-)

Vet jo at penger og kjærlighet er to forskjellige ting. Det er vel sånn at jeg som er alene, med lav lønn, ikke har riktig så mye penger å bruke på barnet mitt, som mange av vennene mine har.

bare føler meg så dust av og til når jeg snakker med særlig den ene av disse venninnene mine. Hun er litt ekstrem... Vi er så forskjellige, og jeg henger ikke med når det kommer til barnevogn merker, best-i-test greier og hvilket merke man bør ha på ytterklærne.

 

Men, godt jeg ikke er helt unormal da.

hi

[Anonym bruker]

Dette innlegget kunne jeg ha skrevet!

Så vi er nok flere som ikke mener at det å være mor er det eneste som betyr noe i livet!