psykolog som sa at bipolare ikke burde hatt barn!

[Anonym bruker]

Leste om dette i ett annet innlegg.Dette er noe av det styggeste jeg har hørt.Syns heller ikke man skal ringe barnevernet fordi en vet at en av foreldrene er bipolar.Det er mange bipolare som er stabile på medisin og som er gode foreldre.Det at de er to personer er også bare tull!!!!!! Ugla som var mye her inne før var bipolar foreksempel.Pass dere for å uttale dere om saker dere ikke har peiling på

 

Shame on you

[Anonym bruker]

...men de før få ekstra oppfølging kanskje! Det er jo utrolig skadelig for barnet med ei ustabil mor, og hvis de da ikke tar medisin (og det trenger det).......huff, da er det jo en slitsom oppvekst for barnet.

 

Jeg vokste opp med en bipolar alenemor med bare meg. Jeg ble selvstendig tidlig (f.eks.sov alene hjemme fra jeg var 6) men det satte evige spor og har tatt mye tid og energi å bearbeide...

[Anonym bruker]

Men det er mange som er stabile så lenge de tar på medisin.Dessuten trenger man bare hatt en manisk episode for å få diagnosen.Litt urettferdig å bli stemplet som dårlig forelder av den grunn syns jeg.Men trist at du hadde en vanskelig oppvekst

[Anonym bruker]

Tviler sterkt på at en psykolog har sagt dette

 

Hilsen psykolog som daglig arbeider med bipolare mødre:)

[Anonym bruker]

Det er vel ikke nødvendigvis slik at alle med bipolar lidelse er dårlige mødre, selv om de kanskje ikke er ideelle mødre (hvem er det forresten).

 

Det viktige er at de tar ansvaret det er å ha unger, og ikke lar sine humørsvingninger, nykker, evt rusmisbruk mm gå utover ungene.

Folk med bipolar lidelse ser ofte ikke andres lidelse, de kan mangle empati, samtidig som den andre personligheten kan være veldig omsorgsfull. Ikke rart unger blir forvirret av slik behandling, eller hva?

 

Du som er psykolog, kan bipolar lidelse endre seg når man blir mamma? Folk med allergi/astma, leddgikt etc kan jo forandre sykdomsbilde av hormonene. Gjelder dette også slike lidelser. I så fall kan det jo forklare hvorfor noen kan ha sagt at de ikke bør få barn mener jeg.

[Anonym bruker]

Bipolare mangler empat?? for noe vås.Takk til psykolog forresten )

[Anonym bruker]

Hvis man ikke klarer å se forbi pasientens bipolare diagnose så klarer man heller ikke se at personen er mer enn diagnosen sin. Det virker som svært få her inne klarer å se "forbi" noe som helst, veldig skummelt egentlig. De bipolare mødrene jeg jobber med er ressursterke kvinner som ønsker å få hjelp, ønsker å bli bedre, og de er supre mødre for sine barn. Noen går det jo ikke bra med men de aller fleste gjør det faktisk det.

Det krever jo litt av en men nå idag er det så mye mer hjelp å få enn det var for 20 år siden og dette er uvurderlig for bipolare! Mange av de tar seg høyere utdanning, klarer å jobbe, har laangt mellom dårlige perioder og mindre dårlige perioder når de først kommer.

 

"optimale" mødre tror jeg nok ikke finnes:-)

 

Hilsen psyk.

[Litt enig- litt uenig]

Jeg tenker bipolare er ulike med forskjellig alvorlighetsgrad. Helt sikkert forskjellig taklingsmåte fra person til person på det å bli mamma,i mitt tilfelle som bipolar 1 angrer jeg og det kjennest ikke bra, og lykken som man så naivt trodde skulle bli blei heller et nytt "kaos"i livet, og man føler seg fanget,mislykket og som en evig byrde og griner ofte fordi man ikke føler seg som den moren man ville bli og at en mestrer for lite. Kunne godt ønsket opplysning av fastlegen at mange får fødselsdepresjoner,psykoser osv ved graviditet/fødsel og at barn av psykisk syke foreldre er i risikofaren for egne problem.Der står nesten berre negativt på nettet. Det å bli bra att av psykoser,fødselsdepresjon, manglende morsfølelse, innleggelse, ect (som berre ga masse hukommelsessvikt) og henge med i samfunnet/ komme tilbake i jobben/komme ut av alvorlig depresjon og prøve å ta vare på en baby er nok ikke berre å knipse med fingrene. Ønsker det beste for babyen min, ville og trudde jo på det å bli ei god mor(før graviditeten da alt var bra) men ser at det ikke er berre berre og at livet er tilfeldig. Alt var på stell før graviditeten frisk 100% i jobb, etter har det berre vore tårer og psykisk sykdom og skam.Om det har gått bra for andre med samme diagnose så tommel opp for de.

 

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar 2, har 7 års høyere utdannelse med supre karakterer, jobber nå 70% for å bruke tiden mer med mine barn i smbarnsårene, er en langt mer engasjert forelder enn pappaen uten bipolar lidelse og lider ikke under empatimangel. Det vet jeg da jeg er så heldig å få behandling innimellom og dermed får fagkyndiges råd, konklusjoner og stempler servert på sølvfat.

At man er to personer er hysterisk og i beste fall gammeldags, ei heller schizofrene er to personer.

Som de fleste andre "grupper" finnes det gode og dårlige foreldre hos mennesker med bipolar lidelse og hos dem uten. Litt som å si/tro at alle muslimer er terrorister;-) Å ikke evne å se stort, vise skjønn men snarere tenke sort-hvitt, faller lettere inn under det man betegnersom empatiløst.

Anonymkode: 0d8bd...6b5

[Anonym bruker]

Ville bare si at de aller fleste føler at barn blir et slags kaos i livet og at man ofte har tanker om å ikke strekke til og at man ikke er en god mor, bipolar eller ei. 

Anonymkode: 1b9e1...1cb

[Anonym bruker]

Problemet er når bipolare også har andre tendenser. Min eks er narsisisst og bipolar.

Men kjenner ei bipolar som er ei veldig god mor.

Anonymkode: 513ec...af0

[Anonym bruker]

Vel...

...min sønn er sannsynligvis bipolar. Han er i starten av 20-åra, og har noen innleggelser bak seg. Og jeg kan love dere at selv om mitt høyeste ønske for ham er et normalt liv med alt som hører til, så ber jeg en daglig bønn om at han ikke skal bli far. Og det gjør jeg selv om jeg ikke engang tror på gud! 

For når han har sine sykdomsperioder, og de er som verst, så vet jeg at han ville være meget skremmende for et barn. Han er da heller ikke i stand til å yte noen omsorg, han ser bare seg selv og det skrudde verdensbildet som sykdommen tillater ham å ha. Det er ikke kombinertbart med å ha ansvar for hjelpeløse individer.

Og det man må ta i betraktningen er også: hvor mange flere skal bli syke? Hvilke senskader skal vi måtte rette opp i, hos unger som er vokst opp i et hjem prega av psykiatri? 

Anonymkode: 9f0c0...c65

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar med aller mest maniske episoder og de varer ganske lenge over mnd.. alle er forskjellige man kan ikke dømme å skjære alle over en kam. Jeg fks. får mye mer energi disse periodene og jeg har noen uheldige ting jeg måå gjøre i maniperiodene men dette er mest slitsomt for meg. Barna merker ikke så mye til det. Ville tenkt mere på det hvis jeg var tydelig depressiv også. Bipolar kan være så utrolig mye og så forskjellig fra pers til pers.. og med medisinering hjelper det masse. 

Hvis man skal diskutere hvem som ikke skulle hatt barn er d så mange flere steder å rette oppmerksomheten enn akkurat på bipolare !!

Anonymkode: 3716f...781

[Anonym bruker]

...Oooog denne tråden er 10 år 

Anonymkode: 743f5...940

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fks. får mye mer energi disse periodene og jeg har noen uheldige ting jeg måå gjøre i maniperiodene men dette er mest slitsomt for meg. Barna merker ikke så mye til det.

Hvis DET er hva du tror, så mangler du sykdomsinnsikt BIG TIME! 

Finnes ikke noe mer skremmende for barn enn en maniker som jager rundt fra prosjekt til prosjekt, vill i blikket og uten evne til å fullføre noe, og med den karakteristiske irritabiliteten. Det du kaller «energi» er for alle andre bare en høyspent uro som skaper utrygghet.

Anonymkode: 9f0c0...c65

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

...Oooog denne tråden er 10 år 

Anonymkode: 743f5...940

Og så da?

Anonymkode: 086ee...901

[Anonym bruker]

Alle som tror at ikke barna deres merker det, har veldig dårlig selvinnsikt

Anonymkode: f0750...f38

[Anonym bruker]

En bipolar burde i alle fall følges opp fra barnet kommer. 

Anonymkode: 1beb3...0cb

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Alle som tror at ikke barna deres merker det, har veldig dårlig selvinnsikt

Anonymkode: f0750...f38

Enig. Barn merker all endring, men siden de mangler erfaring, har de ingen ord å bruke for å spørre seg fram til et oppklarende svar. Ethvert svar er mer betryggende enn å gå i uvitenhet og usikkerhet... men mange voksne tror at så lenge det ikke nevnes, så merkes det ikke heller. Og det er feil.

Anonymkode: 9f0c0...c65

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis DET er hva du tror, så mangler du sykdomsinnsikt BIG TIME! 

Finnes ikke noe mer skremmende for barn enn en maniker som jager rundt fra prosjekt til prosjekt, vill i blikket og uten evne til å fullføre noe, og med den karakteristiske irritabiliteten. Det du kaller «energi» er for alle andre bare en høyspent uro som skaper utrygghet.

Anonymkode: 9f0c0...c65

Er du psykolog? Kjenner du sykdommen fullstendig ?? Jeg snakker for meg selv! Jeg har blitt utredet og jeg har blitt vurdert. Har jeg sagt at jeg jager fra prosjekt til prosjekt med fråd i munnvikene og vill i blikket?😂 nå må du roe deg ned tre fire hakk! Jeg vet at mine barn ikke merker så mye annet enn at jeg prater mer har mere energi og er litt mere på farten. Men det er meg og mitt med min bipolare sykdom. En annen som er bipolar kan være mye verre fks.. 😘 man skal være litt forsiktig med å uttale seg om psykisk sykdom eller påstå noe som helst.. for bipolar er aldri likt og graden av mani er så individuelt .

Anonymkode: 3716f...781