Blir så utslitt av dette!!!

[goldenbaby]

Jeg er ikke den som skriver mest her inne, men er ofte (les: ca 20 ganger om dagen) inne og leser for å få litt trøst og info om andre i samme situasjon. Jeg har nettopp begynt med Progynova og skal ha fryseforsøk om 2 uker. Har hatt et tøft år med avbrutt fryseforsøk (ingen overlevde opptiningen), avbrutt IVF (overstimulert) og en MA i april. Måtte så vente hele sommeren for å begynne på an igjen. Kjenner at jeg er helt på bristepunktet og at det skal veldig lite til nå før jeg går helt i kjelleren. Og det er ingen som forstår hvor tøft det er!!! Føler det er lite støtte å hente, og absolutt alle rundt meg blir gravid på løpende bånd.... Er det kun jeg, eller andre som føler seg slik??? Ikke meningen å spre masse negativitet, men måtte bare få det ut :-)

[vbn246]

Er ikke så ofte her inne, men må bare svare på dette.

Nei du er absolutt ikke den enste. Har prøvd inseminering- de kom ikke inn med kath.- altså negativt. IVF- overstimulering, forsøk- MA- har ventet mensen i snart 2 mnd. Nå er den her, skal til legen neste fredag- for å klarere om jeg kan reise å få mitt fryseforsøk i naturlig syklus. Så hva om jeg ikke får..eller at eggene ikke tåler opptiningen. Blir sliten ved tanken. Fant ut at det eneste området jeg lykkes på var aborteringen- det gikk greit..he,he patetisk men sant=)

Må stadig fortelle meg selv at dette nok skal gå i boks en eller annen gang. Så nå tenker jeg ta noen dager ekstra i Køben, og kose meg. Ikje bare stresse fra fly til klinikk og omvendt. Så hold motet oppe. Det skal bli vær tur også. Det har jeg bestemt=)

[Nurket1 - prøver 2010]

Kjære deg...

 

Vet akkurat hvordan du har det...

Følelsen som ufrivillig barnløs er som om noen har dødd og du får aldri avsluttet sorgen, sier jeg...

 

UMULIG å forstå for dem som ikke har prøvd det...man får alle mulige dustete råd til trøst...eller som nå...etter 7 forsøk...sier ingen noen ting lenger enten fordi de ikke tørr eller ikke vet hva de skal si...

 

Jeg tror nok at noen synes vi er helt koko som fremdeles holder på...

 

Det er en grusom, grusom sorg!

 

Føler med deg....

[Nurket1 - prøver 2010]

...men man kan ikke gi opp før en må...stå på!!!

[Søskenhåp adopterer]

Nei, du/vi er desverre ikke alene om å ha det sånn. Jeg har en gutt fra 3dje ICSI og så skulle vi i gang med søsken og det har nå tatt over 2 år uten resultat. Jeg har også 3 ufrivillige aborter bak meg. Har 6 egg igjen på Riksen på frys som er siste sjanse med IVF for oss, etter det gir vi oss og søker høyst sannsynlig om adopsjon. Sist MA nå i mai var jeg helt totalt umotivert etterpå og lurte på om jeg i det hele tatt skulle gidde sette inn fryseeggene. Har hatt 3 neg. frys fra før. Men, jeg er i alle fall nå motivert til å stå løpet ut - så har vi i alle fall prøvd. Vi har hatt adopsjon i bakhodet hele tida, også runden vi fikk Edvart. Jeg har vel resignert/gitt litt opp IVF nå og føler det er like greit, jeg fullfører løpet men har ikke så mye trua lenger - da får jeg også slappet mere av og tenker ikke fullt så mye på det. Så får det heller bli en veldig gledelig overraskelse om det skulle gå bra igjen. Men, hadde nok følt det annerledes og vært mere "desperat" om jeg ikke hadde hatt et barn fra før. Ja folk sier jo så mye rart, og tar så "lett" på det når de kommenterer - det er bare sånn at de kan aldri aldri forstå dette hvis barna bare har kommet som bestilt for de. Som det er sagt over her så er det en sorg som aldri helt går over før man sitter der med et barn i armene. Men man kan lære seg å leve med denne sorgen som annen sorg - eller akseptere den på en måte. Det må man bare ellers vil man gå under.

[goldenbaby]

Tusen takk for så mange svar og støtte! Dessverre er vi mange i samme båt, det føles så urettferdig! Men må bare si at jeg egentlig er veldig heldig, for vi fikk en nydelig datter i 2007 etter IVF. Alt gikk så fint den gangen og det har vært et sjokk med alt som har skjedd siden. Jeg har STOR respekt for alle dere jeg "møter" her inne som har holdt på med dette i årevis. Det tar virkelig på både fysisk og psykisk. Kjenner meg helt igjen i det dere forteller om håpløse kommentarer og at folk til slutt ikke tør å spørre hvordan det går. Skjønner de ikke at det sårer?? Syntes også det til tider er vanskelig på jobb, for alt jeg tenker på er situasjonen vi er i. Veldig vanskelig å konsentrere seg, noe som ikke er helt bra siden jeg håndterer mye penger i jobben min... ;-) Men vi må holde motet oppe (letter sagt enn gjort) og håpe på at rettferdigheten seirer og at vi alle får de etterlengtede barna som vi ønsker så sterkt... Krysser fingrer og tær for alle dere :-)

PS: vbn246, jeg lykkes ikke med aborteringen en gang!!! Måtte gjennom to runder med pillekur, før jeg endte opp med utskraping. Siden det ikke funket med en gang ble det heller ikke tid til fryseforsøk før sommeren. Herlig!!

[Søskenhåp adopterer]

Som deg så synes jeg og det gikk i alle fall forholdvis greit forrige runden, hadde da en SA ett neg og så gravid. Har nå hatt 6 innsett på søsken, så dette har sliti og tært veldig på. Klart at å lykkes med IVF første eller andre gangen kan faktisk ikke sammenlignes med det å ha holdt på i åresvis, forsøk etter forsøk. Da mister man mer og mer håpet man hadde til å begynne med. Men, jeg er sjeleglad for det barnet jeg har fått oppe i det hele og det holder meg veldig oppe. Ikke alle som er i den situasjonen heller.

[*sommer*]

Hei

Jeg føler meg veldig igjen i det du skriver, har selv prøvd å bli gravid de siste 4-5 årene....

Når legene på Riksen i dag ikke fant noe polypp i livmoren som de på Aleris trodde ble jeg kjempe skuffet. Hadde så inderlig håpet at det kunne være en forklaring.

 

Nå er er alle mine nærmeste venninner og kolleger gravide eller har små barn og det er kjempe tøft å være den endeste uten. Blir ofte helt utenfor når de begynner med all baby pratingen.

 

Prøver så godt jeg kan å holde motet oppe, men merker at det begynner å bli tungt. Har 2 IVF forsøk igjen som jeg skal ta og krysser alt jeg har for at det snart kan være min tur.

 

Lykke til alle sammen.