Jeg er så sur og bitter :-(

[Anonym bruker]

Hvorfor kan jeg ikke bare være blid og fornøyd som alle andre?

Jeg har hatt et vanskelig liv, og føler jeg har gått glipp av veldig mye av det "normale folk" gjør. Derfor føler jeg meg kanskje litt misplassert i sosiale sammenkomster, og har heller aldri hatt noe særlig med venner. De jeg treffer er som regel gjennom min mann, og de er alle vellykkede og har det bra. Og jeg er så himla bitter. Over at andre har opplevd mer enn meg, har det bedre enn meg, har god selvtillit, er slanke og vellykkede. Og så kommer jeg som en uerfaren og småfeit dust. Men det verste er at jeg nesten ikke vil ha det bedre engang. Kanskje jeg kunne fått meg venner, men jeg vil på en måte ikke unne meg selv noe sånt, jeg er nesten redd for hva som skjer hvis jeg plutselig får det bra. Det å kunne være sint og bitter har på en måte vært en trygghet for meg, noe jeg alltid har kjent til...

Jeg er i ferd med å slanke bort de overflødige kiloene også, men blir nesten litt redd for det også. For hva om jeg får av meg de kiloene - det som jeg alltid har sett som roten til alt vondt - og innser at livet ikke er det spor lettere? Eller hva om jeg faktisk blir mer fornøyd, og ikke lenger kan grave meg selv ned i bitterhet og aggresjon?

Er jeg klin gal?

 

Tilslutt vil jeg få si at dette ikke er følelser jeg viser eller deler med andre, men som jeg har for meg selv, og på en måte liker... Følelser viser jeg egentlig ikke ovenfor noen, utenom barna og min mann. Og det er jo som regel de positive følelsene (for til tross for dette får jeg mange gledesglimt i løpet av dagen, fordi jeg er så glad i og takknemlig for at jeg har barna og mannen min).

 

[Anonym bruker]

Ja du trenger nok prof. hjelp. Tipper du virker følelsesløs og utilnærmelig, sikkert derfor du har lite venner og at du er redd for å slanke deg er også merkelig og unaturlig

[Anonym bruker]

bare du kan forandre på det.

ta en sjangs.

lurer litt på om du er en person som er avhengi av og ha det vont??

jeg hadde en dålig start på livet, det vil si de første 21 leveårene.

var for uvant og ha det bra, fikk angst for det.

hadde jeg det bra kom det til å skje noe skikkelig ille snart.

har det ikke sånn lengre=)

 

 

det er fortsatt håp. alle fortjener å ha det bra:)

[malingus]

Det er ikke unaturlig å være redd for å ha det bra. Ganske vanlig faktisk. Jeg hadde det sånn lenge. Til tider fortsatt.

Visste liksom ikke hvem jeg var hvis jeg ble anderledes eller frisk.

Alt som er nytt er jo litt skremmende. Tror bare ikke mange innrømmer der, evt vil ikke snakke om det.

Har funnet med årene at de fleste følelesene jeg har er ganske så normale, det er bare det at jeg snakker mye mer åpent om dem enn andre. Ergo vet jeg ikke at andre også føler/tenker på samme måte.

 

Det dreier seg nok om å bare ta en sjanse.

Trosse alt det i deg som sier at du ikke tør/burde/vil. Bare drite i det og gjøre det. Prøve! Du vet jo at det verste som skjer er at ingenting skjer.

Er en kjip følelse å være bitter.

For flere år sien hadde jeg få venner. Jeg hadde droppet ut av vgs og fikk ikke da en naturlig vennekrets. De på jobben var ikke så lett å komme ordentlig innpå. Hadde et par venninner fra ungdomsskolen, og det var stort sett det. Men disse hadde også en masse nye venner fra vgs. Så følte meg mye ensom, til tross for at jeg hadde kjæreste. En kjæreste kan jo ikke erstatte venner.

Har fått meg mange nye venner de siste årene da. Særlig etter at jeg fikk barn. Barselgrupper og folk fra bim/dib, og venner av venner.

Men man må til syvende og sist tørre å ta en sjanse.

Men vet alt om det å grave seg ned, og tenke at man ikke fortjener å ha det godt. Evt at ingenting blir bedre om jeg så hadde 100 venner...

Men du fortjener det! Og ting blir bedre med venner!

Og dropp de mindreverdighetskompleksene ift at du ikke har gjort så mye/opplevd så mye. Jeg er ikke den mest bereiste her inne og ikke har jeg høyere utdannelse. Men jeg har mye annet å prate om. Jeg har mange egenskaper andre setter pris på. Ting som gir andre noe.

Du gir ikke så mye til andre ved å bare prate om reisene du har tatt eller at du skriver masteroppgave om utdannelse til kvinner på landsbygda i Gambia...

 

Du må tenke at dette fortjener du. Og ikke minst at dette klarer du!

Hopp i det!

[Anonym bruker]

Jeg tenker sånn: du har bare ett liv - hvordan vil du ha det?

 

Du er sjefen i ditt eget liv, og har mulighet til å velge.

 

Jeg syns at du er tøff som tør å være såpass ærlig, og for meg høres det ut som at du er en del leveregler som stopper deg fra å utvikle deg i positiv retning.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg søke hjelp hos en kognitiv terapeut. Søk i telefonkatalogen i området der du bor, eller evt diskuter med fastlegen din.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Det du skrev, malingus, traff virkelig - for det er akkurat slik jeg er... Og jeg er jo egentlig den eneste som vil ta tak i dette. Men på mange måter er det lettere å være bitter enn å prøve å forandre ting til det positive. Kanskje er jeg redd jeg skal miste det hvis jeg får det bra, jeg vet ikke... Eller kanskje det bare er fordi det er så ukjent. Men noe må jeg gjøre, tenk når jeg sitter på gamlehjemmet og angrer på at jeg gikk rundt og var bitter og ikke unnet meg selv noe...