Er dette normalt å la et barn bestemme så mye over eget liv?

[Anonym bruker]

Gjelder en mor som har forlatt en drittsekk som ikke er egnet til verken å være kjæreste eller far.

Moren har funnet seg ny kjæreste. Hun har vært heldig. Han er kjempesnill, kjekk og er alt eksen ikke var.

Saken er at faren har foret ene barnet på ti med enorme mengder dritt om den nye og moren. Så denne tiåringen har lagt morens nye venn gor et kollosalt hat.

Så hver gang han kommer stikker dette barnet. Og moren lar det skje. Denne ungen ringer rundt til venner og bekjente og ordner seg logi. Barnet unngår morens venn for alt det er verdt. Og moren lar det bestemme selv. Hallo? 10 år? Er det ikke normalt å være litt myndigere med et så ungt barn?

Moren og vennen dro aleine på ferie. Dette barnet valgte å ikke bli med og ordnet selv logi. Vanlig at 10 åringer skal bestemme over egen ferie? Hadde skjønt det om den nye vennen var faren. Men han er utrolig grei.

Moren sa det var like greit. Så forsuret ikke han ferien til de andre.

[Anonym bruker]

Ikke engang min 15-åring får gjøre slike ting. Vi kan diskutere nå, men bestemme får han ikke. Hvertfall ikke hvor han skal være om jeg(mot formodning) skulle reist et sted uten ham. Da han var ti, så var slike ting fullt ut mitt ansvar som mor, uten egentlig diskusjoner. Min 8-åring er nettopp begynt å være litt alene hjemme når jeg handler. Men naboer vet om det da, så de har et lite øye med ungen.

 

Som forelder er en ansvarlig, også for tenåringer.

 

Denne tiåringen vil føle(og kanskje føler det allerede) at ingen bryr seg. Ingen passer på, og ingen setter grenser = ingen bryr seg.

 

Denne moren er en dårlig mor, rett og slett. Hun orker jo ikke de vanlige kampene. Her hadde jeg vurdert sterkt en telefon til barnevernet, helt alvorlig. For tenk bare hva dette barnet vil bli som tenåring. Mor vil ha null kontroll på noe som helst. Hun har jo allerede nå gitt ham hele ansvaret for eget liv og utvikling. Hvor ender han da om noen år?

 

Og jeg vet godt hvilke kamper der kan bli mellom forelder og barn. Vi har ikke hatt de enkleste tenår her.

[Anonym bruker]

HI

Ja det jeg er redd for er at dette barnet forsøker å teste sin egen verdi hos moren ved å stikke. Og når hun lar det stikke for gjerne å ha en fredelig stund med kjæresten tolker dette barnet det som et nederlag.

Moren er vel misforstående "snill".

Minste motstands vei.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg må bare tilføye en ting her; dersom alle som vet om dette, bare snakker om det uten å aktivt gjøre noe, så er de egentlig ikke så mye bedre enn denne moren.

 

Er der ingen som tar ansvar? Ingen av foreldrene til de gutten ringer til? Hva med deg, som vet om dette? Er alt bare snakk om hvor galt det er?

 

Husk at mens alle snakker, så vokser ungen. Og mor her samler egentlig bare til større "kamper" og større nederlag for og med barnet. For de vokser med barnet, om du forstår. Den dagen pubertet og løsrivingen virkelig setter inn, så er slaget tapt om dette fortsetter. Barnet har allerede løsrevet seg nå.

 

En har til og med ansvar for barn som "forsurer" dager. En velger ikke dette. Dette er noe en tar på seg den dagen en får barn.

 

For hver "kamp" en velger å overse, så vokser neste "kamp"......

 

Vær så snill, for barnets del, ta kontakt med barnevernet før ungen er ødelagt og "gatas skrekk".

[Anonym bruker]

HI

Klart vi bryr oss. Vi snakket om dette sist i går. Det er nok ikke så mange uten om nær familie som vet hvor alvorlig det er blitt. Mange av personene barnet tar kontakt med er innhabil og ville aldri kontaktet barnevernet.

Vet ikke om det er rette stedet å gå heller. Moren er snill og oppegående. Hun bare takler problemet så naivt.

Å blande seg inn i andres barneomsorg er et vepsebol. Og man skal trå varsomt for å ikke plutselig ødelegge kontakt med både mor og dette barnet.

Men vi kommer ikke til å se på gutten sakte gå til grunne. Ingen fare. Nå er det en litt fersk situasjon og vi er litt usikker på hvordan det kan løses.

[Anonym bruker]

Hun er ikke helt snill og oppegående som mor, om hun lar dette foregå. Ikke i hele tatt. Det hjelper ikke å gi ungen snop(er litt snill), for så å ikke bry seg med mer grunnleggende ting(som f eks en forelders ansvar for sine barn).

 

Det er ikke snillt å la barnet gå for lut og kaldt vann, slik dette ER. Det er ikke bare å ha en seng til barnet, mat på bordet og klær på kroppen som er omsorg. Det "usynlige", som det å sette grenser, er like viktig. Det svikter alvorlig i omsorgen å ikke gi ungen dette.

 

At det er et vepsebol for de voksne, har lite med ungen og ungens behov å gjøre. Hva voksne folk tenker om at andre blander seg, hjelper ikke ungen.

 

Og barnevernet er der for å hjelpe og veilede i slike tilfeller. Mor her TRENGER det, FØR problemer at mer alvorlig art kommer. Barnevernet er IKKE farlig. De er der for nettopp slike tilfeller, hvor omsorgsgiver ikke takler normal omsorg, ikke vet hvordan osv. Da får foreldrene hjelp til denne delen, slik at de takler det bedre.

 

Ikke vent.

[Anonym bruker]

Ja det kan bli fort en hvilepute at man forventer at primærpersoner skal ta først kontakt med bv.

Men det er som oftest de som lar strikken tøyes lengst og det er andre som må gripe inn.

[Miss Misantrop]

I utgangspunktet ikke, men jeg ville satt meg ned med 10 åringen for å komme til bunns i hvorfor han ikke liker mors nye kjæreste. Kanskje det skjer noe som ikke er bra bak ryggen på mor?