Ville dere latt være å smake?

[prekæs]

Dere blir bedt på middag til noen dere ikke har vært på middag hos før. Maten har du aldri smakt, men inneholder ett produkt du har bestemt deg for å ikke like. (hvitløk) Du er voksen, (over 30) og takker nei til maten. Tar ikke en liten porsjon for syns skyld en gang. Er dette vanlig eller ville dere smakt?

[Tøysetipp]

Jeg tenker at privilegiet med å være voksen er at jeg bestemmer selv hva jeg ønsker å delta på- og smake på. Jeg ville likevel smakt både av høflighet og respekt til verten.

[prekæs]

Ikke sant. Kanskje du til og med ville likt det:)

[En,to,sju,ti]

Jeg er utrolig kresen men her hadde jeg helt klart smakt.

For din skyld.

[*Rutletutt*]

Jeg er fryyyktelig kresen og i tillegg er det endel ting jeg ikke kan spise pga at jeg ikke tåler det, og slike ting holder jeg meg unna. Vanskelig å sammenligne med din situasjon, for det jeg ikke smaker på er ting jeg VET jeg ikke liker eller ikke tåler...har ikke noe jeg nekter å smake på bare fordi jeg har bestemt meg for ikke å like det...så jeg vet ikke...hadde nok smakt på det så lenge jeg tålter det;o)

[Himmel og hav]

Jeg ville selvsagt smakt, men forsynt meg begrenset og kanskje spist mer ris, potet, salat eller hva det nå var for tilbehør, og gjort det så diskret at det ikke ble lagt merke til. Men nå er det ytterst lite jeg ikke spiser, og hvitløk er ihvertfall ikke noe problem :-)

 

Bestemor til mannen min var veldig bestemt på at hun ikke likte hvitløk, men så lenge vi ikke sa noe om det så spiste hun hjertlig godt av både fløtegratinerte poteter med hvitløk, bacalao og pizza, så det er mye man kan innbille seg at man ikke liker...

[Gjest]

Var en rar måte å framstille det påsynes jeg. Er vel få om noen voksne som bare bestemmer seg for å ikke like noe? Enten liker man det, eller ikke. Jeg har et stort problem med konsistensen ti løk, altså løkbiter. De vokser i munnen på meg og jeg får brekningsreflekser når jeg må tygge dem. Dette er høyst ufrivillig for min del, jeg er 28 år nå og har øvd mye på å venne meg til løk. Jeg liker smaken, så når jeg finmoser den i foodprosessor, går det fint, samme med noen få små biter i mat der jeg ikke merker dem så godt, men masse biter går bare ikke. Ikke enda i hvertfall.

 

Så om jeg da hadde blitt invitert til noen og fått servert løksuppe, så hadde jg nok ikke smakt på den fordi jeg vet hvordan jeg reagerer på så mye løkbiter. For andre vil det kanskje framstå som om jeg har bestemt meg for å ikke klare løk, men det er ikke slik det er, så trist om andre får det inntrykket synes jeg. Pga min egen erfaring her så blir jeg derfor heller aldri såret eller fornærmet dersom noen direkte eller indirekte sier eller viser at de ikke liker alt jeg lager av mat.

[erteposen + 4]

Jeg hadde aldri latt være å spise mat, men hadde ikke blitt fornærmet. Hadde vel tenkt med meg selv at voksne smaker og spiser maten uansett, og at personen er litt barnslig og ikke et spesielt godt eksempel for sine barn. Jeg har en del matvarer jeg sliter med å svelge, men svigermors medisterkaker går ned i små porsjoner og godt kamuflert blandt andre ting.

 

I vår omgangskrets og familie har jeg aldri opplevd at voksne ikke smaker på maten.

[Gjest]

Helt klart ikke. Jeg spiser ting jeg ikke liker også jeg da når vi er borte på besøk. Skyller det ned med drikke:)

[prekæs]

Neida. Ble ikke fornærmet. Vedkommende vet ikke hva han gikk glipp av. Litt oppgitt, bare. Aldri opplevd det før jeg heller. Blandt voksne.

[Gjest]

Må si meg enig med Tøysetipp,hadde smakt av både høflighet og respekt til verten

[Sivalur]

Jeg hadde selvfølgelig smakt, og spist det selv om det kanskje ikke var favoritten. Hadde noen nektet å smake ny mat hos meg hadde jeg faktisk blitt fornærmet. Det med brekningsreflekser er greit nok, da har man smakt det før og vet hva som vil skje, men når det er noe man aldri noensinne har smakt på, da synes jeg det er rett og slett barnslig oppførsel av voksne. Hadde ikke sagt til vedkommende at jeg var fornærmet da, men hadde i mitt stille sinn tenkt at det der var en umoden og barnslig person.

[Fillerya]

Jeg er oppdratt etter følgende ordtak:

"Når vi er hjemme spiser vi det vi har, når vi er borte spiser vi det vi får"

 

[*Rutletutt*]

Ja, der sa du det jeg mente, Alva - bare at du klarte å forklare det litt bedre enn meg, he he;o)

[erteposen + 4]

Jeg har opplevd det. Min svigerinne spiser ikke hvitløk, og det morsomme er at svigerfar har masse "skjult" hvitløk i maten og på 30-årsdagen hennes over hvitløkslammet fortalte han henne det. Vi holdt på å dø av latter:)

 

 

[Rååååsa på ball]

Så lenge jeg vet at jeg ikke kommer til å brekke meg så spiser jeg, samme om jeg liker det eller ikke.

Forsyner meg kanskje ikke så mye, men tar en liten porsjon på tallerkenen og spiser uten å rynke på nesen å si æsj.

Hvis det er noe jeg VET at jeg absolutt ikke klarer så er jeg ærlig å sier at jeg dessverre ikke kan spise det (dette dreier seg om kanskje to ting som jeg faktisk kaster opp av bare ved tanken nesten), synes ikke det er så frekt akkurat. Jeg tenker som så at når jeg inviterer gjester hjem til meg så vil jeg absolutt ikke at de skal sitte å tvinge i seg maten, vil jo at gjestene mine skal kose seg og vi vet jo alle hvor grusomt det kan være å skulle tvinge i seg noe man absolutt ikke liker.

Jeg pleier alltid å spørre folk om det er noe de ikke "tåler" hvis jeg inviterer noen jeg ikke kjenner så veldig godt da får folk sjansen til å si ifra om det er noe de helst ikke vil ha.

 

Om vi skal ha flere ting på bordet derimot så regner jeg bare med at folk styrer unna den ene tingen de ikke liker og heller spiser seg mette på det andre.