Hmm. Hva mener DiB-populasjonen om denne artikkelen, da?

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

http://www.bt.no/nyheter/--OEkt-farsomsorg-skaper-konflikter-901638.html

[Gjest]

Er vanskelig å uttale seg om noe ejg strengt tatt ikke har peiling på. Er selv skilsmissebarn og vokste opp med klassisk "hos pappa annenhver helg" fordeling, og klart det preger en. Ser for meg at trenden med 50-50 fordeling ikke alltid er gunstig, så sånn sett så har vel artikkelen noe for seg tror jeg, men jeg har for lite kunnskaper om dette til at jeg føler jeg kan uttale meg om noe her.

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

For min del er det ikke mor versus far som engasjerer. Jeg må si jeg hengte meg mest opp i formuleringen som gikk på at skilsmisser før i tiden var mer krisepreget, og derfor var skilsmissen forståelig for ungene, på en måte. I dag kommer det ofte som et sjokk, fordi det kanskje ikke har vært merkbar konflikt i hjemmet, og at ungene derfor har vanskeligere for å forholde seg til det som skjer. Det virker jo logisk, egentlig... Mange bryter opp hjemmet over en lav sko i dag, virker det som.

[Himmel og hav]

Min helt private teori handler om rotløse barn.

 

Jeg vet hvor stressa jeg ville blitt hvis jeg skulle byttet hjem annenhver uke eller annenhver helg, og jeg har både overhørt og hørt på noen hjertesukk fra kamerater av guttene mine som forteller at de er slitne av flytting, bytting, ulike regler, og at de alltid står i en lojalitetskonflikt. Andre unger kan få være mammagutt eller pappajente en periode, mens her blir det alltid tolket inn i et "har du det ikke bra hos meg/ den andre?" "Har noe skjedd?" så mange lærer tidlig å veie sine ord på gullvekt, holde tilbake informasjon, bare være halvveis med i kameratflokken, for annenhver helg så er du ikke med i trehyttebygginga osv.

 

Så jeg tror ikke det er det at far har kommet mer på banen som er problemet, men det at noen får varige mèn av å ikke ha et hjem og et "miljø" å vokse opp i.

[Tøysetipp]

" Når foreldre gikk fra hverandre før, var det gjerne mer kriser i hjemmet, som vold og alkoholmisbruk. I dag kommer skilsmissene ofte mer overraskende på barna. De skjønner ikke hvorfor foreldrene ikke kan bo sammen, sier han. "

 

Så barn er mindre preget av alkohol- og voldsbruk ved skilsmisse, enn ved en skilsmisse som foregår i fordragelighet. Det var et underlig ressonement.

 

Det er ikke alt barn skal forstå seg på, som hvorfor foreldrene ikke lenger ønsker å dele livet med hverandre. Trygge rammer og samarbeid er nok langt på vei en god begynnelse.

[Tøysetipp]

Jeg hadde en lykkelig barndom som skilsmissebarn.

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Nå tror jeg du gjlr deg litt vanskelig med vilje og tillegger mitt utsagn en betydning det ikke hadde. Det var vel ikke akkurat slik jeg tolket det, at førstnevne eksempel skulle påvirke mindre enn noe som foregikk i fordragelighet, Tøysetipp. Vinklingen i artikkelen dreier seg jo ikke om skilsmisser som foregår i fordragelighet, men preges i stor grad av konflikt!

 

Saken er vel at snarere at skilsmissen blir vanskeligere svelge når den kommer som lyn fra klar himmel. At barn av preges av alkoholmisbruk og voldsbruk, er da en selvfølgelighet? Da blir jo skilsmissen redningen.

 

Hovedsaken var vel strengt tatt konflikt i forbindelse med, og etter, en skilsmisse, når det barna IKKE har opplevd konflikt mellom foreldrene før skilsmissen er et faktum. Da blir SELVE SKILSMISSEN vanskeliggere for dem å forholde seg til.

 

Skjønner?

 

 

[Himmel og hav]

Fint for deg. Det betyr ikke at det er sånn for alle.

[cherry coke]

Nei, det betyr ikke at det er sånn for alle. Men for mange er det slik.

Jeg har flere veninner (de fleste faktisk) som er skillsmissebarn og de har hatt en flott barndom.

Så det der er vel like individuellt som mye annet.

[Tøysetipp]

Jeg synes ikke det var noe oppsiktsvekkende ved dèt. Barn som tilsynelatende har hatt det godt med foreldre som ikke krangler og er i konflikt med hverandre- vil ha større vanskeligheter med å akseptere en skilsmisse.

 

Jeg mener barn hverken skal eller bør forstå seg på alt. Et samliv og alt hva det innebærer er forebeholdt voksne, så det sier seg selv at det blir for omfattende for barn å forstå.

 

Det er hvordan man griper om utgangspunktet, i forhold til barna som blir utslagsgivende tror jeg. Et barn med vold og rusmisbruk er allerede preget. Selv om skilsmissen blir en slags redning er jeg fremdeles usikker på hvor godt utgangspunktet blir etterpå også.

 

Jeg skjønner hva du mener, men skulle det være revolusjonerende nyheter av noe slag?

[Tøysetipp]

Det er jeg riktig så klar over. Det var et sørgelig og krisemaksimerende ressonement du kom med, så jeg ble fristet til å si at jeg ikke kjente meg igjen i dèt.

[Gjest]

ikke skillsmisse barn selv, men sjeleglad for at det ser ut til at jeg om mannen min klarer å forhindre at våre barn blir det.

Mange foreldre klarer heldigvis å samarbeide godt og bi i nærheten av hverandre. det tror jeg er med å å lette hverdagen. men når mor eller far flytter langt unna hverandre, slim at ungene ikke lenger kan besøke mamam eller pappa nesten når en vil, da synes jeg det er trist. At ungen må pendle i helgene...Når han eller hun blir stor nok, er det mange foreldre som setter ungene på tog eller buss. Det minste foreldrene burde gjøre, er å sørge for at ungen kommer trygt frem og tilbake.

Eh..ja-det var kanskje en annen diskusjon, det..hehe

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Da er vi jo enige da.

 

Revolusjonererende er det vel ikke noen som har påstått at det er? Men kanskje mange kan kanskje ha godt av reflektere litt over det før/mens de skiller seg og lager et helvete for hverandre. Det er synd at ungene brukes som brikker i voksnes spill.

 

Jeg deler også ditt standpunkt i forhold til at barn ikke skal forstå seg på alt. Voksne problemstillinger bør forbeholdes voksne, enkelt og greit.

 

Desverre er det altfor mange voksne som ikke skjønner det...

[Tøysetipp]

Så fint da !

 

Jeg synes ofte det blir mye blest rundt artikler og forskning som er ganske åpenbart og allment.

 

Du har likevel rett i at det er godt og ha gjort seg opp noen tanker i forhold til barna- og ikke bruke de som et våpen mot hverandre.

 

Skilsmisser er sjeldent rosenrøde. Jeg har forståelse for at skilsmisser kan være en stor psykisk balast for foreldrene og at det tar tid å bygge seg opp. Så lenge det er til barnas beste interesse og hovedfokuset er å samarbeide slik at situasjonen blir så smertfri som mulig, tror jeg man langt på vei har et godt utgangspunkt.

[Gjest]

veldig godt skrevet, Tøysetipp!

[Himmel og hav]

Ja, det er sørgelig at det blir sånn for noen. Derfor var jeg påpasselig med å si at dette var basert på barn jeg kjenner, og at dette ikke gjelder alle, men _noen_.

 

Jeg vet også at opplevelsene av en skilsmisse kan være veldig ulik innad i en søskenflokk. Mannen min er skilsmissebarn, og syntes at det gikk rimelig greit, mens et søsken av han har store problemer fortsatt som voksen, som bunner i problemer fra skilsmissen til foreldrene. Jeg har gjennom jobben også møtt barn som rett og slett er stressa og utslitt, spesielt rundt ferier og høytider, fordi begge foreldrene vil "gjøre alt det morsomme" eller "holde den beste ferien", så barnet halser fra opplevelse til opplevelse og får aldri tid til å fordøye noe eller bare slappe av og leke.

 

Langt de fleste skilsmissebarn tror jeg har det fint, og for mange går det nok bedre enn det ville gjort om de ble boende i et hjem med to foreldre som ikke var glade i hverandre. Når det er sagt så gjør det uutslettelig inntrykkk når det sitter en 10 år gammel gutt (kamerat av sønnen min) i sofaen min og ikke klarer å slutte å gråte for han orker ikke å reise mer, og lurer veldig på om han kan bo hos oss for da slipper han å kjøre buss annenhver helg, og feire to juler, to bursdager osv. Han gikk det ikke bra med, selv om begge foreldrene var gode, samarbeidet og ville han bare godt. Allikevel fikk han tilslutt en depresjon fordi han som "personlighetstype" ikke tålte belastningen med å måtte "dele seg". Ikke alle barn er like robuste, ikke alle takler ting likt, og det viser kanskje dette forskningsprosjektet noe om.