Dåke med barn som var/er redde framande...

[Ranveig R]

Tenkte eg skulle vere så frekk å spørre her og sjølv om det dreier seg om lille på 21 mnd. Alle her har jo store barn, som kanskje har vore gjennom dette...

 

Lille er ekstremt skeptisk til framande, såpass at det er skikkeleg slitsomt. Begynte å hyle i dag fordi naboen vinka til ho... Nokon her som har (hatt) kjempeskeptiske barn? Når gjekk det over? Gjekk det over?

[Lene~mor til tre]

Ja alle har vel en sånn periode, begge mine hadde det iværtfall. Det var vel rundt 18 mnd- 2 års alderen tror jeg og når de var 7-9 mnd.

Mine var da til og med livredd for bestefaren sin, men tror det er fordi han er så kraftig og har veldig mørk dyp stemme og har mørkt hår osv.

Det gikk over av seg selv etter hvert Men vi pressa ikke ungene til å f.eks sitte på fanget eller være helt oppi de menneskene de var redde for, tok det i demmes tempo.

[metaMORfose]

Mitt tips er å stoppe reaksjonen, for dette blir en slags uvane også. Ikke tving dem til å sitte på fanget eller lignende, men de må lære seg å tåle at folk snakker til dem osv, det er en del av det å lære seg høflighet.

 

Ikke vær redd for å presse på noe eller være streng i stemmen når du stopper det, for det er viktig at hun forstår at det ikke er noe å være redd for. Det er vondt å være det barnet som alltid er redd, engstelig eller skeptisk, lær dem å komme ut av det, ikke vent på at det skal gå over av seg selv da dette ofte blir en ond sirkel.

[Ranveig R]

Takk for tips begge to. Då kjem eg berre til å fortsette å gjere det eg gjer allerede. Eg gir ho ikkje til nokon som ho ikkje vil til, men eg forteller igjen og igjen at *** er snill, ikkje farleg i det heile tatt.

 

Har lært at ein heller ikkje skal fortelle at det ikkje er noko å vere redd for, då det på ein måte latterleggjer kjenslene til ungen som faktisk ER redd. Men det må vel vere greitt å forklare at *** ikkje er farleg.

 

Vi var forresten i bursdagsbesøk i dag til sambuaren til søstera mi, masse ukjente folk. Det gjek overraskande bra, berre ei (men ganske voldsom) skrikebyge. Roa seg ikkje før vi tok ho heilt vekk frå situasjonen så ho ikkje kunne sjå mennesket som skremte ho. Etterpå lot ho seg greitt avlede med ein godtepose, så det kan ikkje ha vore SÅ ille heller ;-p