Frustrasjonene går utover forholdet

[Anonym bruker]

Vi har hatt hans barn på ferie her nå i snart 3 uker. Sønnen hans er midt i den værste trassalderen og hører ikke på en ting som blir sagt. Måltidene er et sant h.... bare mas og grin. Jeg er i uke 36 og mega sliten, forsøker oxo å fortelle dette - blir møtt med forståelse, men i neste sekund får jeg beskjed om at jeg er rar og ikke helt meg selv. Får dårlig samvittighet når jeg tenker at jeg gleder meg til guttungen skal "hjem". Har brukt mye tid på tankearbeid ifht hvordan å forholde seg til barnet hans. Har forsøkt å være åpen om alt og selv om han sier at han forstår meg, så merker jeg at han absolutt ikke gjør det.

Huff hva skla jeg gjøre, vi har egentlig et veldig godt forhold og jeg er helt sikker på at jeg har funnet mannen i mitt liv!! Sliter mer nå enn tidligere med å skulle forholde meg til hans fortid.... Noen som har noen forslag til hva jeg bør gjøre???

 

[Anonym bruker]

Skønner hva du mener, jeg har det på same måte som deg.

Alt begynte når jeg var gravid. Jeg følte meg så ofte alene og ensom om alt. Hadde jeg bare fått de følelsene før jeg ble gravid, så jeg kunne dratt min vei. Men nå føler jeg at jeg sitter helt fast. Vil ikke gå fra han pga barnet vårt, samtidig som jeg til tider hater livet mitt og meg selv som har klart å vikle meg inn i dette.

Jeg har det helt ekstremt vanskelig med dette til tider,og har enda ikke kommet frem til hva jeg skal gjøre. Har vært innom tanken på å dra på familievernkontor, men jeg vet ikke.... regner med at jeg bare får høre alt jeg vet fra før.

Trøster meg med tanken på at ingen ting er konstant. Ting forandrer seg, barna blir større og klarer seg mer selv.

Ingen konkrete råd her dessverre, men en liten trøst kan kanskje være at jeg forstår eksakt hvordan du har det.

[Anonym bruker]

Jeg har kjempefine stebarn som jeg er veldig glad i, men jeg merket også at jeg hadde mindre tålmodighet og overskudd til dem under graviditeten og ikke minst etter fødselen. Barna er der og forsvinner ikke, man har jo valgt en mann med barn - selv om man ikke riktig visste hva man gikk til - så man må finne en måte å leve med det på. Men jeg tror man skal være bevisst på og ærlig om hvor slitsomt det er å forholde seg til andres barn når man er gravid eller har spedbarn, særlig hvis man er førstegangsmor, og så forsøke å legge forholdene litt til rette slik at man blir litt skjermet.

Dette må man snakke med mannen sin om, det er viktig at han skjønner det, og så får man lete fram ulike løsninger. Det har egentlig ikke så mye å gjøre med hvordan stebarn man har, det er bare slitsomt på det punktet i livet uansett. Tror man også er litt biologisk programmert til å konsentrere seg fullt ut om sitt eget kommende barn, slik at det blir vanskeligere å leve med stebarn i den perioden. Det er viktig å ta de følelsene på alvor tror jeg, og ikke tenke at det er noen sin feil, det bare er sånn.

Det er ikke bra for stebarna heller at stemor blir sliten og irritert uten overskudd.

 

Jeg har kjent veldig på det du snakker om, så vi ble tidlig enige om å forsøke å lette trykket litt. Mannen min tok feks med seg ungene ut litt hvis jeg var sliten, jeg gikk og la meg og hvilte når jeg var trøtt, vi fikk dem tidlig i seng i blant så det ble litt voksentid og når vi hadde dem lenge av gangen så prøvde vi å legge inn et overnattingsbesøk midt i hos besteforeldre eller venner. Vi ble også enige med mor til barna at de ikke skulle overnatte hos oss de første to ukene etter fødselen, og vi passer på å ikke ha lenger enn to uker i strekk denne første sommeren. De to siste tingene er jeg veldig glad for, for det var mye vanskeligere enn jeg trodde å forholde seg til stebarn og nyfødt baby samtidig de første ukene. Tror det er veldig viktig som nybakt førstegangsmor at man får tid til å bli kjent med babyen sin i ro og fred. En trygg stemor er en god stemor, en stresset, usikker og irritert stemor er ikke bra for stebarna.

 

Stebarnet ditt er der og du kan ikke trylle det vekk, men gjør litt forberedelser og ta litt grep slik at du får skjermet deg og babyen litt den første tiden. Få gjerne hjelp av besteforeldre sånn at du og mannen din også får tid sammen med babyen. Jeg ville også snakket med stebarnet om at den første tiden etter at babyen blir født er spesiell fordi babyen er så bitteliten og trenger mammaen sin hele tiden, pluss at man blir veldig sliten av å være ny mamma - men at det går over etter en liten stund. Jeg ville heller satset på kvalitet framfor kvantitet når det gjelder samvær med stebarn den første tiden for å si det sånn!

 

 

[Anonym bruker]

Har det helt likt,og føler de samme følelsene..av og til er det rett før jeg velger å gå fra ham..men tenker på det nye barnet som er på vei nå,og prøver derfor holde ut.som hun ene her sier,så er ikke ting likt for alltid..

[Anonym bruker]

Ja, man kan bli lei av stebarna - men det kan man bli av sine egne biologiske også!

Vi venter et felles barn i løpet av få uker og har tenkt at det rundt fødselen og rett etterpå er ekstgra viktig at alle barna bor her over litt lengre tid. Alle gleder seg til å få en baby i huset, og jeg tror det er ekstra viktig at alle barna får føle seg delaktig i tiden rundt fødselen og hjemkomsten.

 

Nå har vi begge flere barn fra før, så vi stiller likt i forhold til at vi har vært gjennom dette før. Kan imidlertid forstå at det kan være tøft å være førstegangsmor i en slik situasjon.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er himmelvid forskjell på å være førstegangsmor eller erfaren mamma når det gjelder hvordan man klarer å forholde seg til andre barn når man har spebarn. En førstegangsmor har naturlig nok ofte nok med den enorme forandringen det er å bli mor - i tillegg til at hun sannsynligvis også er usikker på rollen og oppgaven. En flergangsmor med stebarn har uansett fått barn før, da er det noe helt annet.