Litt deprimert :/

[Anonym bruker]

Vet at jeg burde være superglad og se lyst på livet og fremtiden nå,men jeg er rett og slett på tur til å bli deprimert i stedet! Synes det er helt fryktelig,for det er jo dette jeg har villet leeenge nå,og er jo innerst inne veldig glad for at jeg endelig skal bli mor! Er langt nede i kjellern,og jeg vet ikke hvorfor! Humøret er helt på bånn,irritert og sint og synes bare alt er helt jævlig! Matlysten minker og minker for hver dag som går. Pluss at jeg er veldig sliten,eller tiltaksløs. Bruker alt som heter krefter og energi på jobb,for så å ikke fungere når jeg kommer hjem. Tror kansje det er det som i bunn og grunn er grunnen til alt. Noen som har noen gode råd om hvordan man skal komme seg opp av kjeller'n og tilbake til sitt gamle jeg? Prøver å tvinge meg selv til å tenke positivt,men det er ikke så lett når man først har falt ned i det negative sporet. Flere som har det sånn,eller er alle bare helt i skyene og alt går som en dans på roser?

[Gjest]

Hei du :-)

 

Jeg kan også ha det på samme måte som deg men ikke hele tiden da.. Skjønner at du synes det er slitsomt men det kan nok hende at du bruker all den gode energien din på jobb, jeg følte hvertfall at det ble værre når jeg jobbet.. Hvor langt er du på vei da? Kvalmen og matleien kan jo gå over etter uke 12 da så kan jo hende det bare er en fase du går igjennom nå og at du vil føle deg bedre senere! Du må jo glede deg! Du skal jo endelig bli mamma! Er ikke det en god følelse da? hehe:-) God bedring hvertfall:-)

[Anonym bruker]

Takk for svar

Joooda,jeg gleder meg! Men er bare 9 uker på vei så jeg synes målet er sååå langt unna! Ser liksom bare alle de lange tunge endeløse dagene som er før det,værtfall hvis det skal fortsette slik! Har en jobb som gjør at jeg ikke kan ta pauser når jeg vil,eller få litt avlastning så det blir tunge dager på jobb. Men,får bite tenna sammen og håpe det går over etter uke 12!

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene, nei. Tror neppe alle er i skyene under hele graviditeten. Jeg var i hvert fall langt i fra bare glad i begynnelsen! Var nesten litt sint, og visste ikke helt om det var dette jeg ville. Enda vi har prøvd å få barn i mange år. Er nå i uke 25, og fremdeles har jeg stunder der jeg ikke akkurat stråler av lykke, men stort sett klarer jeg da å glede meg over det lille livet i magen...

Lykke til , det går nok bedre etter hvert :-)

[Gjest]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at dagene er lange, jeg synes også det.. Bare venter og venter føles det som men dagene går sakte men sikkert. Vi klarer jo ikke å styre hormonene vettu, hehe.. Men det blir nok bedre til en viss grad vil jeg tro :-) Familien min har fått høre noen gloser i løpet av dagene men vi ler av det senere så det er godt de ikke tar seg nær av det og er forståelsesfulle :-) Håper det går bra med deg :-)

[Anonym bruker]

Jeg kan også kjenne meg litt redd for dette nye, fremmede som skal skje. Vi hadde planlagt å bli gravid så jeg føler at jeg burde bare være glad, men det er noen ganger jeg lurer på om jeg vil dette i det hele tatt. Kan bli helt matt av alt ansvaret som vi har tatt på oss.

 

Jeg er også veldig sliten på kveldene, etter at jeg kommer hjem fra jobb må jeg sove, og den siste 1 1/2 timen av hver arbeidsdag er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Det resulterer i at jeg kan kjenne meg litt lat og tiltaksløs på kveldene og jeg skulle hele tiden ønske at jeg hadde fått gjort mye mer enn det jeg gjør... Trøster meg med at det sikkert er hormoner og at den lille trenger at jeg hviler litts lik at den kan vokse og bli stor og sterk:-)

 

Jeg tror at det er helt vanlig å føle seg slik som vi gjør, men om du føler at du ikke klarer å holde motet oppe og at du bare er trust og negativ hjelper det kanskje å snakke med en jordmor om det??? De har jo møtt tusnvis i sammen situasjon og har sikkert noen gode råd og omsorg å gi i en slik fase i livet.

 

Lykke til videre i svangerskapet, det går sikkert kjempefint etterhvert!

[Anonym bruker]

Takk for det Jammen godt å høre at det ikke bare er jeg som har det sånn da Har legetime neste mandag,så jeg tenkte jeg skulle ta det opp da. Synes det er så lenge til å da,at jeg ringte for å prøve å få fremskyndet den men det gikk ikke :/ Så da får jeg bare prøve å holde ut. Det skal bli godt å få snakket med noen om det værtfall

[maibaby2012]

Hei du!

Jeg vil anbefale deg å sykemelde deg så du kan fungere litt bedre!

Det er absolutt ikke noe nederlag.

God bedring og lykke til!

[Anonym bruker]

Heisann, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har vært skikkelig deppis siste ukene, det bedrer seg litt nå tror jeg, men vi har også planlagt og ønsket, men jeg tenkte akkurat rett før jeg testet positivt at jeg ikke ville likevel, ikke nå, senere - og så var det på en måte for sent da jeg allerede var gravid viste det seg. Det har ikke hjulpet heller at samboer er så sinnsykt positiv til det hele. Jeg har to fra før, og tenker på at jeg kommer til å få mindre tid de to jeg har - jeg er redd for at forholdet til samboeren min kommer til å gå til helvete for vi kommer til å sove dårlig og få lite tid sammen. Men jeg har vært deprimert før - og har noen enkle råd:

- stå opp hver dag

- ikke stress med å tenke positive tanker, det kan gi deg en verre følelse av at du er mislykket fordi du ikke klarer å tenke positivt

- prøv å ikke "pleie" de negative tankene

- fokuser på de dagene som faktisk er gode, tenk masse på at dette er en god dag

- skriv ned når du har gode dager hvis du ikke klarer å huske det når du har dårlige dager - og minn deg selv på at det faktisk kommer gode dager også!

- dette går over - helt garantert!

- ikke sykmeld deg - hvis ikke det er helt nødvendig - det er utrolig viktig å holde på de daglige rutinene, få om nødvendig en delvis sykemelding sånn at du kan få hvilt mer, men ikke slutt å gå på jobb, da blir det sannsynligvis verre!

- sov nok

- snakk med kjæresten din om dette, og hvis han kan gjøre noe for deg, så la ham gjøre det

- sex hjelper - hvis du klarer å opparbeide deg litt lyst

- snakk med legen din om å bruke milde antideppressiva - det kan hende det går an - ihvertfall etter første trimester - og hvis du får vite at du kan det så kan du se frem til det, det hjelper

 

Lykke til!