Dilemma: hvem skal bære frem barnet?

[Anonym bruker]

Trenger virkelig noen gode råd her innefra...om hva som er"rett" og "galt" å tenke om denne saken...

 

Jeg er i midten av 20årene og har alltid ønsket meg barn, spesielt det å bære frem barn er noe jeg gleder meg veldig til. Klarer nesten ikke vente, siden jeg har ønsket det siden jeg var 17. Samboeren min i begynnelsen av 30 årene har ikke ønsket seg barn før i den siste tiden(fordi hvis vi skal være sammen så SKAL vi ha barn sammen, hvis ikke har vi ikke et forhold... vi har vært sammen i snart 2 år) Nå i det siste så er samboeren blitt veldig i tvil om kanskje hun også vil bære frem og at hun burde bære frem siden hun er eldst, selv om hun ikke går å drømmer om det her. Det er mer det at hun er redd for å føle seg utenfor når vi får barn hvis hun ikke er "biologisk" mamma til et barn også. Dette føler jeg er urettferdig siden jeg har så lyst å bære frem og kjenne spark osv, men hun vil bare bære frem fordi det skal være kjøtt og blod. For det jeg sier er at uansett hvem som bærer frem så er ungen begge sin. Spesielt nå etter at den nye ekteskapsloven har kommet, en ypperlig lov.

 

Flere som har det dielmmaet? Hva skal jeg gjøre? Vet ikke om jeg klarer å vente så mange år til før jeg kan få lov å bære frem et barn... (hvis hun skal få igjennom å gå først, bare fordi hun er elsdt). Det jeg prøver å få innprentet er at ungen bli begge sin... hvordan tenker dere andre medmødre. Tenker der slik også?

[maya123]

Hos oss hadde vi i utgangspunktet tenkt at vi skulle bære fram hver sin gang, men etter å ha snakket litt mer frem og tilbake er vi kommet fram til at min kone skal bære fram begge gangene. Grunnen til det er at hun har hatt et stort ønske i mange år om å gå gravid, og er helt "klein" etter å gå gravid, kjenne spark osv. Jeg føler ikke store behovet for det, siden jeg blir medmor.

Vi fant også ut at hun skulle bære frem begge gangene så vi får samme "relasjon" til barna. (Livredd for å føle at det ene er mer "mitt" enn det andre, om du skjønner). Pluss at jeg har en sykdom som jeg ikke vil at barnet skal arve, om vi kan velge.

 

Jeg tenker ikke at jeg ikke kommer til å være like mye mor til barna, selv om jeg ikke er den som skal bære fram. Jeg blir jo å være med på alt, som inseminasjon, legekontroller, ultralyder, fødsel osv. Derfor kommer jeg til å føle meg like mye mor til barna som min kone, som er den biologiske mora.

Og med den nye ekteskapsloven har man jo mye mer rettigheter også som medmor, og blir det fra fødselen av, slik at man ikke trenger å adoptere.

 

Jeg vet ikke om dette gjør deg noe klokere i dilemmaet ditt, men det er mine tanker da, som medmor. Håper det ordner seg for dere!

[Anonym bruker]

Hvis begge har lik lyst ville jeg ha trukket lodd, og byttet neste gang. Men hvordan er regelverket hvis begge ønsker å gå gravid samtidig? Hadde ikke det vært noe?

[Eira2010]

Jeg har også hatt et sterkt ønske om å bli mor og gå gravid siden tenårene. Dermed var jeg i samme dilemma som deg for noen år siden, bare litt omvendt. Jeg er den eldste av oss, derfor hadde vi egentlig sett for oss at jeg skulle gå gravid først (bestemte oss for å bære frem en gang hver, siden dette var noe vi begge ønsket). Men etter å ha sett et program om endometriose, noe vi visste at min kone har, fant vi ut at det beste var å få henne gravid så raskt som mulig.

 

Jeg var veldig spent på om jeg kom til å være sjalu på henne når hun gikk gravid eller om det ville føles sårt eller rart på noen måte, men det var absolutt ingenting å bekymre seg for. Fra den dagen vi fikk positiv test var jeg i himmelen, og gledet meg like mye over hennes graviditet som henne. Det hjalp nok også at jeg visste at neste gang kom det til å være min tur.

 

Tilknytning til vår datter har heller ikke vært noe problem. Hun er like mye min datter som min kones, selv om det ikke var jeg som fødte. Jeg har jo vært en del av prosessen hele veien, med på fødselen og bleieskifte, bæring, våkenetter, kos og alt som følger med. Hun gjør heller ingen forskjell på sine to mammaer, eller hun favoriserer oss gjerne etter tur, så vi bytter på å være favorittmammaer:)

 

Lykke til uansett hvem av dere som skal først i ilden!

 

[m&m:)]

Vi var fra begynnelsen helt sikre på at bare min kone skulle bære frem barn, jeg har aldri hatt det behovet. Men etter flere forsøk og ett par aborter, bestemte vi at begge skulle prøve. Da skjedde det noe i mitt hode og jeg fikk plutserlig ett behov for å gå gravid, så nå er min kone gravid og jeg prøver nå, så vi kan få 2 tette. Nå er det jeg som gleder meg mest til min kone skal føde og jeg har en utrolig lengsel etter magen hennes når vi ikke er sammen. Så jeg tror ikke at man føler mere for en unge enn den andre, man blir en familie.

Det er mine tanker i hvertfall

[shot]

Vi har nå en sønn på snart 3 mnd og det var jeg som bærte ham frem. Jeg har drømt om å få barn og gå gravid siden jeg var 20 år. Ble gravid rett etter jeg fylte 30. Kjæresten har også lyst å bære frem selv og vi ble enige om at vi skulle gå gravide hver vår gang. Siden jeg var eldst var det naturlig at jeg fikk førstemann.

 

Men jeg kunne aldri gitt opp drømmen om å få min egen, såfremt ikke medisinske årsaker hadde stoppet meg. Vi er jo begge like mye mamma for det