Redd...

[2 blå :-)]

Jeg er så/har blitt fryktelig redd med tanke på fødselen. Jeg er livredd for at det ikke skal gå bra. Og jo mer jeg tenker på det jo værre blir det. Har begynt å vaske klær o.l. men får ville ideer om hvorfor står jeg her og gjør dette? Hva om jeg kommer hjem alene? Jeg kan ikke noe for det, det virker som jeg har klikka helt. Så får jeg dårlig samvittighet ovenfor babyen, fy så fæl jeg er som tenker sånn osv..

Jeg vet han har det bra for jeg har vært på UL i uke 35 og tatt sånne andre tester (ctg?) og alt er helt toppers. men jeg klarer ikke å la tankene være. panikken griper meg skikkelig noen ganger, men klarer ikke å prate skikkelig om det for føler at jeg blir sett på som dum og ingen tar meg alvorlig.

Føler at hvorfor skal jeg være så heldig å få to friske barn osv..

Men andre ganger koser jeg meg med forberedelsene og gleder meg til gutten vår kommer. Gutten vi har fra før prater masse med babyen i magen og koser med magen og gleder seg skikklig.. Så jeg forstår ikke hvorfor jeg skal tenke sånn. Føler meg helt fæl.

Husker da jeg ble gravid trodde jeg ikke på det, trodde at det var kroppen min som narret meg. Og det måtte noen bekreftelser på at jeg faktisk er gravid.

Jeg har vell egentlig aldri vert sånn er ei glad og positiv jente, med ingen problemer. Så det er vell kanskje derfor jeg tenker, nå er vell flaksen slutt... Nei nei nei - jeg må ikke tenke sånn

 

Dette ble utrolig rotete og frustrerende. Måtte bare få det ut rett og slett. Er 37 uker nå.

 

kanskje jeg rett og slett blir skremt av følelsen av hvor høyt man kan elske sin egne barn?

 

Takk for at du leste...

 

[VinterSol+2]

vet du.. det er helt normalt å tenke sånn som du gjør.

den panikken...

 

redsel for det ukjente, og for en uviss fremtid.

 

men vet du hva? statistisk sett, så kan ikke dette gå galt! Hold fast ved den. og melder panikken seg, så ta kontakt med jordmor, det hjelper!

 

klem til deg!

[findus1]

Helt normale tanker! Tror det er mange som ikke tør prate om det (trøster jeg meg selv med)

[Tre gutter, en jente og spire]

Det er faktisk litt skremmende.. man har jo liksom den lille der, hver dag, også må man igjennom en fødsel for å ha han trygt i armene! Man kan ikke se at babyen har det bra, bare kjenne..

 

Tenker selv på at ting kan skje, men det går jo mest sannsynlig bra. Jordmor og leger har jo erfaring og vet hva de skal se etter som kan gå galt.

Selv synes jeg fødselen ikke er så skummel som å følge med på trivselen inne i magen. Da er det liksom bare mitt ansvar å sjekke den lille, liker ikke overtiden, men har opplevd det 3 av 4 ganger, så er forberedt på det igjen.

 

Det er få som opplever å miste et fullbårent barn i Norge, heldigvis! Jeg har fått fire friske barn, sjansen for at du har "flaks" med din andre er nok veldig stor

 

Tenk positive tanker og se for deg din drømmefødsel. Har stor tro på at man kan tenke seg til positive opplevelser.

All lykke til!