Angst for barna mine hvis noe skjer med meg.

[lunemann]

Jeg har fått en fryktelig redsel for at noe skal skje med meg. Dette har sin bakgrunn i at min mann har reist langt av gårde for å studere til ingeniør, og nå når jeg er alene får man tid til å tenke. Det var ikke meningen at jeg skulle bli gravid nå, men vi gleder oss jo selv om Espen blir borte i tre år. Han kommer jo tross alt hjem så ofte han kan. Det blir nok ikke så mye i begynnelsen, for studiet er jo tungt, og mye å sette seg inn i, så det merkes på han hvor han har tankene sine. det er ikke noe problem, jeg støtter han 110 %.

Det som plager meg er helt irrasjonelt, men jeg klarer ikke la være. Går jo ikke å tenker på dette ellers i hverdagen, så det er klart at det har nok en sammenhegn med min egen sitasjon, at jeg er gravid. Ser for meg at jeg ligger død i tre dager på kjøkkengulvet før noen reagerer. Eller at jeg for eksempel kræsjer i bil, og siden ingen henter barna, blir de overlatt til politiet og gud vet hva.

Dere tenker sikker hvor er mitt kontaktnett, og det er vel problemet. Min familie er milevis unna og spredt, i Tromsø, Ålesund, Bergen. Jeg har søsken, forldrene mine er døde. Har jo svigerfamilie i nærheten, men de er ofte ute og reiser. Farmor er tross alt andre kontaktperson i barnehagen, så jeg vet innerst inne at hun vil være på plass skulle behovet være der, men er redd likevel. Har jo jobb og en god omgangskrets, men er jo ikke slik at man snakker med hverandre hver dag.

Foreløpig snakker jo jeg og Espen med hverandre hver dag, men det er jo fort at slikt dabber av etter hvert som tiden går. Akkuart nå er vi jo ikke vant til å være fra hverandre i det hele tatt. Dessuten vet jeg at han har noe å tenke på, og orker ikke belaste han med dette tullet, som jo alikevel føles helt forferdelig for meg. Sikkert fordi han reiste ut av døren nå etter et helgebesøk, og da klarte jeg ikke å holde igjen, men fortale han hvorfor jeg var lei meg. Han ringte meg et kvarter etterpå og lurte på om det gikk bra, og jeg løy og sa at det gjorde det, for jeg vil ikke plage han nå, han må gjøre det bra på skolen, vi satser jo alt på det. Vet at jeg hadde følt det anneledes hvis jeg ikke hadde vært gravid, og vet ikke hva jeg skal gjøre med det. noen som har noen tips til en bekymret mamma? det er jentene mine i barnehagen jeg først og fremst er redd for, og det å ikke ha noen som blir varslet.

[Klesklypa]

off, dette hørtes ikke gøy ut å gå å tenke på.

Har dessverre ikke så mange gode råd å gi deg...

Men om noe skulle skje deg mens barna dine er i barnehagen kommer jo barnehagepersonalet til å reagere på at du ikke henter barna og forsøke å ringe deg, når du ikke tar telefonen ringer de din 2.person. I og med at din svigermor ikke har hørt noe fra deg kommer hun sikker til å stikke innom for å se om du er hjemme og alt er bra.

Om ikke barnehagepersonallet får tak i din svigermor kommer de nok til å ta vare på barna dine til noen har fått lokalisert deg. evt Politiet som bryter se inn og finner deg.

hvor lenge skal kjæresten din studere da??

[lunemann]

Han skal studere i tre år. Han kommer jo hjem inn i mellom, og blir det for ille, kan jeg jo bare reise og besøke han. Har familie der han studerer også. Vi får hvertfall lang jule- og påskeferie :-))

Jeg vet at det gikk litt innpå ha at jeg hadde det slik da han dro, så jeg liker det ikke, for det er jo helt irrasjonelt. Jeg vet at det er greit for farmor å være andre kontaktperson, jeg vet at jeg kommer til å snakke ofte med mannen min, jeg kan jo bare snakke med venninnene mine og dem på jobben om hvordan jeg har det, men jeg føler meg så dum som tenker sånn. Og likevel klarer jeg ikke la vær.