Jeg synes kjæresten min er så klamrete..;

[Anonym bruker]

dette er seriøst.Vi ble fort gravide-heldigvis bor vi ikke sammen.

Vi er begge voksne,han har ingen barn fra før av.

Han er altfor intens og fysisk og skal snakke om følelser "hele tiden"..,jeg klarer det bare ikke..

 

En annen ting er at jeg fullstendig har mistet lysten på han..og det er ikke kun hormonelt.Jeg orker bare ikke den store kroppen hans mer.

Vet dette plager ham veldig,selv om han ikke maser..

 

Det ser ut som om livet tar en annen vending for oss enn tenkt.Jeg er inneforstått med det-han er litt gammelddags og synes dette er trist og leit.Han ville strukket seg svært langt for at vi kunne blitt en kjernefamilie..,men jeg vet at for meg blir det helt galt!!!!!

 

Råd-innspill???

 

 

[Gjest Antarctica]

Dette er DITT problem - ikke hans. Det dreier seg om din innstilling til en snill og grei fyr. Skjerp deg!

[Anonym bruker]

Skyld på graviditeten, se om det går over etterpå. Ikke gjør noe drastisk og ikke vær slem!

 

Det sitter i hodet ditt, prøv å snakke med noen du stoler på og se om du får ryddet i tankene dine....

 

Enig med forrige innlegg, skjerp deg.. Det er mange som har virkelig store problemer med mennene sine, din er bare litt for stor...? Makan...

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen.Noen menn er så svette og "tette"at man kan bli kvalm...

Vil bare si at er han veldig feit-så skjønner jeg deg godt.Iallefall hvis han ikke var det da du traff ham...Æsj!!!

[Anonym bruker]

Skjønner at du sliter.

Jeg får helt hetta av mannfolk som skal klenge og snakke om følelser HELE tida. For meg så er dette noe som kommer etterhvert, og i små doser...

 

Det blir jo selvfølgelig kjempevanskelig når dere har blitt gravide så fort.

Men jeg syns det blir litt teit på et vis at andre her svarer deg med "skjerp deg". Men jeg er enig i at du kanskje bør la det avvente.

Rart med hormoner og slikt noe...

 

Ting kan jo forandre seg for dere, og om det ikke gjøre det så går det jo an å være venner så man kan samarbeide om den lille likevel.

Syns ikke at man skal bare fortrenge at man ikke bryr seg om/er interresserti den andre personen heller.

Da er det bedre å ikke være sammen syns jeg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

 

Hadde du følelser for ham i starten? da har du kanskje et utgangspunkt å komme tilbake til.. men dersom du aldri har hatt følelser for ham, så er det jo ingen garanti for at respekten og følelsene vil komme..? Jeg har også perioder hvor jeg er mer eller mindre forelska, og noen ganger synes jeg han er svett og ekkel. Men det går alltid over, antakelig fordi jeg i utgangspunktet falt for hans personlighet

 

Hvis du verken liker hans kropp eller personlighet, så skal det vel et lite under til..?

[Anonym bruker]

oi, dette høres ikke bra ut. Samtidig så har jeg vært sammen med mannen min i 15 år, og jeg elsker han virkelig, men akkurat nå kan jeg ikke fordra han. Vet at dette er forbipasserende, og at jeg er totalt irrasjonell.

Gi det litt tid, men prat med han om det (uten å være slem).

Mange kvinner tåler ikke synet av mannen sin under graviditeten. Det er dokumentert.

Lykke til!

[FrkBomst&Frø]

Jeg syns og mener litt her jeg og....

Det virker som den mannen der er veldig myk og sårbar inni en stor og tøff kropp. Kanskje du er i ferd med avsløre noe sånt, ser at du ble "lurt" og bare føler avsmak. Jeg traff en slik mann en gang, og fremdeles kan jeg føle avsky for han. Jeg følte at han rett og slett forsøkte å "presse seg på" og komme for nære min personlige sfære på det emosjonelle plan, via dette "å snakke om følelser Hele Tiden". Samtidig som han ville fremstå som den store, gammeldagse, trygge typen lå det et lite barn under huden hans. Energimessig slukte han meg, og jeg følte det stadig mer ubehagelig.

 

Vi forsøker fremdeles å være venner, det er mange år siden vi var involvert sånn kjærestemessig med hverandre. Men han henger fremdeles igjen... Uansett hvor mye jeg snakker med han, forteller at det er over og ut for alltid, han kan være venn, men aldri noe mer enn det, og han forstår og er aktiv i samtalen så... Når det kommer til handling har han ikke hørt et ord av det jeg har sagt. Slitsomt når jeg føler at jeg alltid må avvise og aldri blir respektert.

 

Håper du finner ut av deg og tankene dine i forhold til han mannen din. Ikke press deg til å vær sammen med en som du ikke føler noe videre for. Heldigvis lever vi ikke lengre i den gammeldagse verden

[Anonym bruker]

Vet du hva, dette høres ut som typen min egentlig. Bortsett fra at jeg synes ikke han er ekkel da selv om han er litt chubby. Er selv litt chubby så har ikke noe å si der. Men han er svææært klengete. Jeg bodde nord i norge før, og flyttet sørover ganske tidlig i forholdet vårt, vi har nå vært sammen i ca 8 mnder, og jeg er 3 mndr på vei, så blei litt skremt når vi fant ut at jeg var gravid...

 

Han er sinnsykt klengete, griner hvis vi krangler litt, og er så redd for å miste meg hele tida. Jeg er den første ordentlige kjæresten hans, så lurer på om det er derfor. Jeg synes OFTE det blir for mye av det meste...

 

 

Vet heller ikke hva man skal gjøre for ikke såre dem man er glade i, vil jo ikke miste han, men skulle ønske han var mindre klengete og masete og sjalu. Vi har snakka om dette noen ganger, men vet ikke hvor "hardt" jeg kan kritisere han for å være kjælen...

 

Har skyldt på graviditeten noen ganger når det gjelder sex, og kos i sofaen har jeg også sagt nei til noen ganger da det STINKER røyk av han når han kommer inn fra å ha vært ute på terassen å røyka..

HUff :/

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev dette i sommer-artig med mange og varierte svar!!

Et par som kjenner seg igjen-det er godt.

Forholdet tok slutt,i det samme som jeg aborterte hele 15u gravid.Da var det lett-jeg gikk.

 

Hadde etterpå en vanvittig reaksjon og en komplett tapsopplevelse,over både babyen og L igrunn.

 

Jeg vet at uansett hadde jeg ikke kunnet flytte sammen med ham.Følelser og menn er en bra ting,men dette KLAMRERIET jeg følte var ikke til å holde ut...tett,kvalmt,svett og ekkelt ettrhvert..

 

Han gav litt gradvis opp med sitt trenings-og diettopplegg som hav var inni da jeg traff ham.Men etter at vi ble et par gav han f,rett og slett.

 

Jeg kjenner meg igjen i dette at han egentlig var skjør og liten inni en altfor stor kropp.Sårbar og fintfølende..også veldig fine egenskaper-men det må være en balanse,eller??

 

Har nå møtt Mannen i mitt liv.Han er en heeelt annen type og vi passer såå mye bedre sammen..

 

Han holder på med sine ting(selv om vi er et par),og jeg med mitt.Slik skal det være,selv om vi også gjør masse sammen..

 

Han prater og vi snakker-men ikke dypt føleri absolutt all the time..

 

Dersom jeg ikke hadde mistet barnet er jeg usikker på hvordan ståa hadde vært pr.idag.Men,jeg er ganske sikker på at jeg IKKE hadde flyttet sammen med ham.

 

Menn er ulike-også vi jenter.Det gjelder bare å velge hva som er rett for oss alle!!

 

Takk for svar-klem