Alene igjen.. Og minstejenta er 4 mnd

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Fra før har jeg en datter på 5 år. I går pakket samboeren min tingene sine og dro. Vi har slitt en god stund, og har bare vært sammen i 1,5 år (ble gravid med prevensjon). Jeg hadde virkelig et håp om at dette skulle gå bra. Jeg er jo så vanvittig glad i han. Aldri hatt det så bra med noen når alt var bra mellom oss. Men når ting var dårlig , var det så ekstremt dårlig. Gikk ut over hele dagsformen over flere dager når vi hadde en krangel. Og kranglene har kommet oftere og oftere. Nå har han altså gjort det slutt, etter at han hadde lest alle meldingene jeg har skrevet/mottatt på facebook. Der skrev jeg meldinger med en annen mann i en overgangsfase før jeg og sambo offisielt ble sammen. Altså, jeg hadde kontakt (kun mailer/meldinger) med en annen ca 3 uker etter at jeg traff sambo. Jeg har ikke vært ærlig, og det føles ubehagelig. Han har blitt såret, men jeg synes jo også det er ganske utrolig at han har logget inn med min facebookbruker og lest ALL kommunikasjon jeg har hatt med venner. Og hvis du tror han er ung,.. Neida, han er 40 og ekstremt sjalu. Allikevel elsker jeg han så utrolig høyt.

Igjen er drømmen min knust. Jeg er alene med to jenter på 5 år og 4 mnd. - MED to forskjellige fedre. Det var ikke slik det skulle bli......... Jeg vet jeg skulle vært ærlig, men jeg prøvde bare å "gjøre ting bedre" siden jeg visste at han var så sjalu. Han har jo blitt stille og innesluttet bare andre mannfolk har kommentert noe på facebook, eller at jeg har brukt lang tid i byen osv.

 

Hva gjør jeg nå?????? Jeg har grått og grått, ser omtrent ikke i dag, er så hoven rundt øynene..

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal være glad for at han gikk. Sånn i det lange løp.

 

Han er ikke bare ekstremt sjalu, han er sykelig sjalu. Og du endrer adferd for å tekkes hans sjalusi. Det er IKKE bra. Det er han som skulle jobbet med sjalusien, ikke du som skal innordne deg etter slike rare krav og "ønsker".

 

Jeg har selv vært i et forhold med en som så spøkelser på høylys dag. Vet dermed en del om dynamikken, og vet også hvor gode de gode periodene kan være. Og hvor glad en kan føle at en er i en slik person.

 

Vet det føles tøft nå, men det vil bli bedre, tro meg:)

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Nei, du har jo rett. Jeg lister meg på tå og vokter mine ord.. Han har flere ganger feiltolket ting jeg har sagt og vridd det til at jeg vil ha andre menn osv. Jeg vet jo at han er glad i meg. Han kommer fra et langt forhold hvor HUN aldri har hatt noen andre.. Og jeg har jo vært singel noen år, og han traff jo meg når jeg var nærmere 30, få som er jomfru da.

Hadde du det også ekstremt godt i de gode periodene? Hvordan endte forholdet deres? (Hvis du vil svare da)

[Anonym bruker]

Ja, kjenner til det med å liste seg på tå og vokte sine ord. Jeg pleier å si at han hadde/har psykopattendenser, men ikke fullt utviklet psykopat.

 

Var jeg for lenge hos en venninne, ventet som regel helvete hjemme. Gikk jeg en sjelden gang på by'n alene, så var det aldri spørsmål om jeg hadde hatt en fin kveld. Kun slikt som "hvem kjørte deg hjem?" "Hvem snakket du med?" osv osv med snurt og sur stemme. Forhør. Men gikk han ut alene, så hadde visst ikke jeg rett til å spørre om noe som helst. Ikke engang om han hadde hatt det fint, eller om han møtte kjente. Det fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde noe med. Og jeg måtte ikke finne på å prate for mye med hans venner, for de var jo rundbrennere, i følge ham.... Ja, der var mye.... Fikk meg noen blåveiser også, men aldri når han var edru. Kun når han hadde drukket akkurat litt for mye, og sjalusien hans blomstret fritt.

 

I de gode periodene ble jeg behandlet som en prinsesse. Han betalte om vi gikk ut og spiste, diamantringer, gullsmykker, roser, ferier. Alt var bare kos. MEN jeg gikk litt med en sånn underfølelse av at det kommer noe snart, og da blir det ikke så bra lenger.

 

Han gjorde det slutt første gangen. Han sa ikke det slik. Han bare sa at "jeg skal ha ungen annenhver helg". Det var måten han gjorde det på. Vi hadde i flere år et av og på forhold, noe som var slitsomt. Hver gang i starten la han seg i selen og viste sin beste siden. Hadde forandret seg, sa han. Men det var bare ord og kanskje et ønske han hadde. Handlingen etterhvert, hver eneste gang, viste dette. Men jeg ØNSKET jo å tro ham, for jeg var jo så glad i ham. Derfor prøvde vi igjen og igjen.

 

Til slutt orket jeg ikke mer, men da viste det seg at jeg var gravid igjen. I løpet av den graviditeten tror jeg han hadde 4-5 damer, og noen av disse ble vårt eldste barn presentert for. Da også de som var ennatts de helgene ungen var hos ham.....

 

Jeg tror nå at det var den intensiteten i forholdet, på både godt og vondt, som gjorde at jeg trodde jeg var så glad i ham. Der var så mye følelser hele tiden. Og i tillegg enormt god sex. Tror det lett kan bli en slags rus en blir "avhengig" av. Det er aldri flatt og hverdagslig, det skjer noe hele tiden. Adrenalinkick. Selv når en blir behandlet dårlig........

[mammatil2 nydelige jenter <3]

hmm.. jeg har aldri fått blåveiser da. Her er det mer "stille straff" som gjelder. FLere dager uten å si et ord til meg, fordi jeg har sagt noe "galt". Men kjenner meg ellers veldig igjen i forholdet. Det er et så lidenskapelig forhold. Nesten "i himmelen"- følelse når vi har hatt det bra. Aldri vært så lykkelig før. Men, som du sier. I disse gode periodene har jeg jo faktisk en følelse av at det smeller snart...Jeg tror nok aldri at han kunne vært utro mot meg, han har vært veldig flink til å forsikre meg om at det er kun meg han vil ha. Selv i dårligere perioder...

Du er fortsatt alene?

 

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Jeg har sagt jeg kan slette hele facebookprofilen. Ikke noe problem. Men, det hjelper nok ikke.

Det siste nå er at jeg fikk en melding om en siste sjanse. Fordi han kjenner mange her vi bor- og mannfolk også prater- så kunne jeg innrømme hvor mange jeg hadde hatt sex med siden jeg traff han...

 

Og det er kun han. Det vet jeg, det vet alle vennene mine. I tillegg var jeg jo alene med datteren min på den tiden, med lite barnefri. Hadde uansett ikke hatt muligheten.

Han sier han stoler mer på andre enn meg nå- og at jeg gav han feil svar. Han sier at har evnen til å tilgi, men aksepterer ikke at jeg lyver.

 

Problemet er - jeg lyver ikke.

 

Men, stoler han så lite på meg, kan vel ikke dette forholdet reddes uansett. Han har nå fortalt det til foreldrene sine, skal si det til eksen sin i kveld og unga i morgen.

Jeg sitter og presser ned brødskiver og brekker meg. Må spise, siden jeg ammer...... Jeg trodde virkelig ikke at det skulle bli sånn.

Føler meg virkelig alene.

 

[Anonym bruker]

Jeg skal svare deg mer senere. Har hatt det travelt nå, og har det en liten stund til:)

 

Får se om jeg skriver en PM til deg. Forstår godt hvordan du har det. Hilsen NN som har svart deg tidligere i dag:)

[Anonym bruker]

Hei!! Jeg har ikke opplevdd så mye som deg, men det har nettopp blitt slutt mellom meg og samboeren min. Vi bodde i lag i 3,5 år og har en sønn på 13 månder i lag. Han var også veldig sjalu men han prøvde å jobbe med problemet, mem ble aldri skikkelig kvitt det. Han sa ofte at han stolte på meg men mått spørre mye vis jeg var ute på byen ilag med vennene mine. Til og med nå når det er slutt så kjønner ikke han at jeg ikke at jeg har lyst å dra på byen ilag med vennene mine mens han har gutten vår.

 

Men her var det jeg som gjorde det slutt, orket ikke mere av det her forholdet. Hadde det helt jævli de første ukene men når har jeg det supert. Eneste jeg tenkte på etter at det var slutt var å trene eller gjøre ting for å slippe å tenke på det. Forholdet vårt ble så dårlig på slutten at det ente opp med at jeg ble sykemeldt ifra jobb. Klarte ikke å komme meg opp ifra sengen. Lurte hele tiden på om det var fordi jeg var utslitt eller om det var pågrunn av forholdet. Men fant ut til slutt at det var pågrunn av forholdet