hva vil du gjøre annerledes enn din mor og far gjorde?

[Anonym bruker]

jeg for min del vil fokusere MYE på å forsikre meg om at lillegull føler at vi elsker han, forstår han og er stolt av han... Jeg følte meg ofte litt avvist av min egen mor, ikke fordi hun ikke elsket meg, for det gjorde hun, men fordi hun ikke forstod meg.. Hun bagatelliserte min opplevelse av verden... jeg syntes det var skummelt å være meg, og hun bagatelliserte og avviste noen ganger, og tok over styringen for å skremme bort det skumle andre ganger... Hun vekslet mellom overbeskyttelse og avvisning.. i beste mening! Jeg har i dag dårlig selvtillit, og sliter med forholdet til min mor, uten at hun vet om det! Det lar seg ikke gjøre å snakke med henne om slike ting... Hun mener hun har vært en fantastisk god "løvemor" som har beskyttet oss fra alt ond.. men, hun greide aldri å kommunisere noen som helst tro på at jeg duger.. eller at jeg kan greie meg selv... Ikke føler meg meg skikkelig elsket heller.. jeg føler meg elsket som hennes barn, men ikke som MEG med mine opplevelser og følelser, hvis dere skjønner?...

 

Jeg føler meg ofte usikker på hvordan jeg skal unngå å la dette gå videre til lillemann... men samtidig er jeg og min mor så forskjellige fremtoninger, at jeg håper det skal gå greit...

 

1. Noen som har tips?.. hvordan kommunsiserer man aksept og kjærlighet overfor barn?.. og hvordan bidrar man til positivt selvbilde og god selvtillit?

 

2. Hva vil du gjøre annerledes overfor ditt barn enn din mor og fra gjorde overfor deg?

[Lilli med småtrolla]

Mine foreldre har vert alt for opptatt av utdannelse. Det handlet ikke om å få seg en utdanning man trives i, eller noe man er flink på. De har alltid presset meg og mine brødre til å utdanne oss"høyt oppe i systemet". Noe fagbrev-utdannelse var ikke bra nok...

Jeg ha fokus på viktigheten av en trygg og god utdanning for barna mine. Men jeg syns de skal få velge selv hvilket yrke de vil arbeide innen, hvilken skole de vil ta og vil ikke fokusere på hvilket yrke som har bra lønn eller hva som er god status... Dette har lagt veldig med press på meg og mine brødre...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å ikke være så snill som min mor er og var, hun sliter seg ut for andre, selv om det er ting vi både nå og som barn kunne gjort selv, dette gjorde til at vi var litt hjelpesløse og avhengige av at mamma ordna opp.

 

Skal la ungene mine få prøve seg ut, prøve og feile og forhåpentligvis lære av det, men skal såklart følge med på hva som skjer og veilede.

 

Noen ganger må man bare si stopp som foreldre og det gjorde også mine foreldre.

Jeg merker at jeg er veldig lik mamma i måten å gjøre ting på i oppdragelsen, men det å være oversnill er en ting jeg ikke praktiserer, mamma var ofte snill for at da gikk ting fortere når hun gjorde det selv, jeg er kanskje mer tålmodig og lar barna prøve selv.

 

Jeg er voksen nå men har fortsatt en følelse av at jeg er redd jeg skal skuffe foreldra mine, at det jeg ikke gjøre er riktig eller bra nok, spesiellt ovenfor pappa, vet ikke helt hvorfor jeg hele tiden føler jeg må "imponere" de, men det er en følelse jeg håper jeg ikke påfører mine barn!

 

En ting er sikkert og det er at jeg aldri har vært i tvil om at foreldrene min er glad i meg uansett og de er heller ikke seine med å si at de er glade i oss søskna, bekymra for oss, bryr seg om hvordan vi har det, blir stolte av oss og har det vondt hvis vi ikke har det bra!

Dette er en følelse jeg kjenner og skjønner bedre nå som jeg selv er mor, og håper jeg blir like flink til å snakke om det med mine barn!

 

Oi nå er jeg trøtt og dette blei rotete, men hvis noen orker å lese så finnes det ting jeg ønsker å gjøre like godt som mine foreldre og andre ting jeg vil prøve å unngå, enkelt og greit

 

[Miss Misantrop]

Hvis jeg får et skoleflinkt barn vil jeg støtte dette med å tilrettelegge litteratur og oppgaver som gjør at barnet føler seg sett og verdsatt for de evnene det faktisk besitter. Fokusere på de sterke sidene. Jeg var liksom bare flink jeg, og fikk lite ros for det jeg gjorde. Tror pedagogikken gikk ut på at jeg var likeverdifull uansett om jeg fikk 4 eller 6 i matematikk, det er jo i utgangspunktet fint... men jeg syntes faktisk man fortjener litt helene i taket når man får til ting. Ps. Jeg skal prøve å få til det selv om gutten min ikke skulle besitte akademiske evner, men f.eks. er god i fotball. Det er ikke min interesse, men det får bli det. (Kjente det vred seg litt i magen min nå, lol)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil vise interesse for hva barnet mitt driver med

Jeg vil vise at jeg elsker de mer enn noe annet

Jeg vil forsøke å være en god mor SAMT en venn som barna mine skal kunne prate om ting med.

Jeg vil at barna mine skal være selvstendige, men likevel vil ha råd og hjelp av mammaen og pappaen sin

 

Jeg selv har ikke følelsen av at min mor er glad i meg, vi har aldri kunnet snakke sammen, og hun har aldri vist interesse for noenting. Kan ikke huske at hun noen gang har satt seg ned med meg og spurt hvordan jeg har det. Jeg har opplevd mye som foreldrene mine ikke aner om. Jeg vil ikke fortelle, fordi de ALDRI spør, dermed har det også blitt til at de ikke forstår meg. Vi har ikke noe godt forhold, MYE pga. dårlig kommunikasjon. Og jeg for min del er en veldig åpen person, men ikke med de.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke behandle barna mine forskjellig, og plukke ut en favoritt. Slik mine foreldre har gjort. Jeg er pappa sin yndling, og min søster er mamma sin. Jeg bærer nag til mamma, og min søster til pappa. Heldigvis har jeg og min søster et godt forhold. Barn merker ting bedre enn man tror.. Jeg har følt, helt fra jeg var liten, at mamma var myye mer glad i min søster. Pass på damer!! Det er vondt!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg skal bruke tid med barna mine, og følge de opp når det kommer til venner og skole. i tillegg skal jeg fortelle dem at jeg elsker dem og er glad i dem. også skal jeg ikke legge vekt på de ytre tingene i samme grad som min mor har gjort.

[Anonym bruker]

Jeg vil faktisk ikke ta med meg en eneste ting jeg har lært hjemmefra!

Makan til syyyk oppdragelse skal du lete lenge etter!

Vi er blitt løyet for i alle år, så jeg har bare mine egne minner å stole på. Dersom jeg spør om en episode som skjedde får jeg forskjellig svar hver gang. Dersom jeg konfronterer dem med det, blir de fryktlig fornærmet og sier at jeg er et vanskelig barn som er så frekk og må passe meg for hva jeg sier.

Dette har gjort meg fryktelig usikker på meg selv, noe som er synd for jeg er ressurssterk men mister troen på meg selv underveis.

 

[Anonym bruker]

Jeg vil at barna mine skal vite at de er ubetinget elsket, at min og pappaens kjærlighet ikke er betinget av hvordan de er, hvordan de oppfører seg og hvor flinke de er. Jeg vil at de skal føle seg trygge på oss. At de skal vite at vi er der, og at vi også skal være der.

 

Dette manglet jeg i oppveksten.

 

Jeg vil heller ikke involvere barna i voksen problemer. Barna skal ikke bekymre seg for voksenting. Noe som ikke stemmer når man er 6 år og ligger våken om natten fordi mamma har sagt at vi ikke har noe penger, og ikke kan kjøpe mat.

[Anonym bruker]

Anonym 09:50:

 

Akkurat som om jeg skulle sagt det selv. Trist og leit!

Det blir nok en lett jobb å være bedre for våre barn.

[Anonym bruker]

Jeg vil forsøke å gjøre mest mulig likt med mine foreldre. Jeg er faktisk veldig fornøyd med den jobben de gjorde. Det eneste må være at jeg tror jeg vil ovestyre barnas meninger litt mer enn det mine foreldre gjorde og muligens forsøke å lære ungene litt mer om at det kan være lurt å følge majoritetens meninger noen ganger, selv om det er bare idioti. Det gjør livet litt enklere. Selvsikkerhet og mot til å stå for egne meninger er fint, men evne til å late som man er en av "den store hopen" er lurt for å nå målene sine på sikt.

 

I forhold til mine svigerforeldre derimot vil vi gjøre det meste anderledes...

[Anonym bruker]

Da jeg var liten fikk jeg ris på blanke messingen.Da jeg ble ti og fram til jeg ble 16 fikk jeg ris utenpå buksa.Det skal aldri mine barn oppleve.En gang hadde jeg med en vennine på sydentur med mine foreldre.Vi lå på samme rom som dem,likevel hadde de masse sex etter de trodde vi hadde sovnet.Utroliig flaut,ikke kult å se mamma suge pappa eller ta henne bakffra mens du ligger våken med en vennine ved siden av.

[Anonym bruker]

Huff 11:03... det høres jo helt grusomt ut... Kunne de ikke spandert på seg et rom med flere soverom om de skulle ha sex... grøss..

 

 

For meg handler det om å respektere barna mine og interessere meg for dem. Jeg sitter med flere talenter og interesser som ikke har blitt utviklet fordi det ikke var tid til mine interesser som var andre enn de mamma hadde. Hun var en super småbarnsmamma, men senere måtte vi tlpasse oss hennes interesser for å få oppmerksomhet. Av fritidsinteresser måtte jeg velge blandt dem eldre søsken drev med i stedet for å begynne på ting jeg likte selv, det var fordi mine foreldre ikke gadd å kjøre ens ærend på meg (selv om det aldri var mye kjøring på oss). Til syvende og sist er jeg en sterk person som lett kunne fått bøtter og spann med selvtillit, derfor har jeg klart meg fint. jeg skulle bare ønske at jeg hadde fått lov å bli flink til noe.

[Anonym bruker]

Jeg skal oppmuntre barna mine til å ta en utdannelse som de kan trives med.

Så skal jeg ikke snakke med barna om mine problem som min mor alltid har gjort.

Og jeg vil stille opp mer for barna når de f.eks får barn selv:)

[V.A.B]

2. Hva vil du gjøre annerledes overfor ditt barn enn din mor og fra gjorde overfor deg?

 

svar: la være å beholde ungen.

[Anonym bruker]

Mine barn skal aldri oppleve fattigdom slik jeg gjorde. Mamma jobbet ikke og det er forsåvidt greit for vi hadde en fin oppveks med mamma til stede. Men når pengene ikke strekker til, i hvert fall når man vil leve livet som om man hadde 2 inntekter, da må man enten jobbe og tjene mer eller senke kravene. Min foreldre gjorde ikke det. Vi hadde flotte sydenferie, men så hadde vi ikke råd til pålegg når høsten nærmet seg. Regninger som havnet uåpnet i skuffen, ikke ble de betalt og det ble utleggsforretning mange ganger. Æsj. Dette skal mitt barn ikke oppleve.

 

Foreldrene mine presset meg ut i arbeidslivet i stedetfor å gå videre med akademisk utdannelse, noe som jeg absolut burde gjort for jeg var flink. Gjorde det senere i livet, men det var tapte år imellom.

 

Mine foreldre elsker meg og mine søsken, men min mann har et godt poeng, han sier at de ikke burde hatt barn fordi de har nok med seg selv.

[Anonym bruker]

Vi røyker ikke rundt barna våre!

[Himmel og hav]

1. Jeg sier stadig til mine barn at de er bra nok som de er, og at de aldri skal prøve å være noe de ikke er for å tekkes andre. Jeg kan si til mine barn at jeg er sur på dem, skuffa over noe de har gjort eller at jeg er sint, men også at det ikke finnes noe i verden de kan gjøre eller si som vil få meg til å slutte å være glad i dem. Nå er mine barn blitt tenåringer, og er flotte, omsorgsfulle gutter med mye humor, selvtillit og veldig, veldig forskjellige. Vi driver ikke noen "one size fits all"- oppdragelse, men har lært dem at rettferdighet er å få etter behov, og at siden de harr ulike behov og ulike interesser, så får de også ulik oppbacking og ulike gaver.

 

2. I forhold til mine foreldre så blir den største forskjellen at vi snakker med barna om alt. Ingen ting er tabu å snakke om (selv om mye er griseflaut når man er 13, selvsagt!). Konflikter tas opp og snakkes om isteden for å ties ihjel som ble gjort hjemme hos meg, noe som har satt stort preg på min oppvekst, og ikke på en positiv måte.

 

I forhold til min manns oppvekst gjør vi mye annerledes. Vi fjerner fokuset fra kropp og utseende (noe som ga min svigerinne spiseforstyrrelser), vi lærer ungene å lytte til sin egen kropp i forhold til om de er tørste, sultne, mette eller ikke. (min mann har vokst opp med hengelås på kjøleskapet, og at han måtte sitte ved bordet til tallerkenen ble tom, selv om han var mett). Vi er enige om at om vi noen gang går fra hverandre så skal barna ikke brukes som støttespillere eller brikker i en evt. konflikt, og vi legger mest vekt på hva barna våre er gode til, framfor å terpe på alt de ikke får til. Svigermor snakker fortsatt om hvor mange tommeltotter mannen min har, selvom han nå er hendig som bare det...