Også ble jeg lei meg, men det er ikke noe nytt :(

[Tre gutter, en jente og spire]

Hadde sett frem til en rolig helg, med mann og de to yngste, de eldste er hos sin far for en gangs skyld..

Mannen vet jeg har hatt det tungt i det siste og spurte om vi skulle finne på noe med barna i dag. Joda, og det skulle jeg finne ut hva var. Prøvde å si at jeg ikke har overskudd til særlig mye mer enn å få dagen til å gå. Greit det!

 

Han opp med barna kvart på ni og da kom snekkerene. Dunk dunk. Bare å stå opp. Måtte lage frokost fordi han skulle plutselig jobbe ute også rydde da.

Han lurte på om jeg kulle ha med barna på fotballkampen hans, det vil ikke de.. Nei, så bare drar han da.. skulle møte opp kl 14 og er ferdig halv seks..

 

Da skulle han finne på noe med barna ja.. Og så må jeg styre med dem hele dagen likevel. Så nå bare sitter jeg her og gråter for meg selv.

Synes han prioriterer så utrolig feil, at jeg kan ikke få sagt det. Dette diskuterte vi før jeg ble gravid også, og jada, han skulle stille opp.. når da?

 

Han skjønner liksom ikke poenget.. det er jo "bare" noen timer med en kamp.. og det er det minste han må få lov til. Også klager han på at han jobber så mye og ikke får nok tid til barna.. Trening er tydelig noe som er sidestilt med jobbing.

 

Huff, dette blir så utrolig feil å klage på.. men likevel måtte jeg liksom det da.

Tror ikke jeg liker noen akkurat i dag jeg.

 

[Gjest]

Jeg forstår deg kjempegodt! Jeg er veldig nede om dagene pga bekkensmerter og ryggen som ike vil spille på lag. Har vondt både her og der og veldig lite overskudd. Er "låst" i dette huset og syns jeg er flink og det er godt når jeg har klart å gå å hente posten. Vil jo bare ut av huset liksom. Mannen kommer og går på alle sine små ærender og ting han gjør, mens jeg sitter her hjemme å visner hen og venter...knakk sammen litt i går da jeg spurte om ikke vi kunne gjøre noe, men da må jeg komme på hva vi skal gjøre. det vet jeg jo ikke, er tom for ideer og når jeg bare vil f.eks kjøre en tur bare for å se litt andre ting enn veggene i huset er det ikke intressant for han. Han gidder ikke kjøre bare for å kjøre....hmf! Sikkert egoistisk av meg, men jeg er SÅÅÅÅÅÅ lei av å gå å tør her hjemme, vaske huset for tusende gang og "slappe av på sofaen"....for det er jo tydeligvis der plassen min er nå om dagene....

 

Jeg blir sprø!! :-(

[Tre gutter, en jente og spire]

Godt å høre at det ikke er bare meg som er lei av å se innsiden av huset.

 

Føler meg som en tung klump, sur, kjedelig, gretten og missfornøyd.

Akkurat som om jeg elsker å gnikke på benker og skure gulv. Nå er det endelig fint vær og da orker jeg ikke gå ut en gang..

 

Mannen maser om at vi skal kjøre ned på kampen. Er jo så mange der.. koselig. Med røde øyne og får høre hva alle synes om den digre magen min

Har bare lyst til å hyyyyle. Vil bare dra et sted ingen kjenner meg og må si et eller annet.. sukk.

[♥2 små gull♥]

Er faktisk nesten litt godt å se at det ikke bare er hos oss det er sånn!

 

Vi har en på snart 3 og får snart en liten baby. Jeg sliter med både det ene og det andre, vondt overalt, bekkenløsning, en supertrassig (snart) 3 åring som går meg på nervene innimellom osv. Jeg gjør svært sjelden noe annet enn å bare være sammen med henne og finne på ting med henne, og de få gangene jeg har fri er hun hos besteforeldrene sine. Men da er det jo alltid noe annet som skal gjøres, husvask, handling av nødvendige ting til huset, ting til barnehagen starter igjen for største, ting til babyen osv. Jeg føler at jeg ALDRI kan tenke på kun MEG SELV og få slappet av!

 

Mannen er stadig ute og ordner med det ene og det andre (hobbyting og å se på div. sport), mens jeg sitter stucked her. Han skal jo "BARE" ut noen timer! Dvs. fra 4-5 tiden til langt på kveld. Hvorfor kan han ikke skjønne at det faktisk er et slit å være gravid pluss å ha en trassig unge i tillegg, og heller gjøre alle disse tingene han "bare må ordne" når hun har lagt seg? Åh, blir så lei av at jeg er den eneste som skjønner at ikke ting alltid går av seg selv, og at det tærer på meg å alltid være den som tenker på at barnet ikke kan være alene hjemme, NOEN må være her og passe henne!

 

Også får jeg dårlig samvittighet da, hvis jeg en sjelden gang skal på café med venninnene. Da blir jeg bekymret for om alt går bra hjemme. Jeg har jo vært så mye alene med henne, så jeg har nesten litt vanskeligheter med å gi slipp når jeg først har sjansen.

 

Er ikke så lett dette her... Er vel bare sånn mannfolk er.

[Tre gutter, en jente og spire]

Vi damer er nok for "flinke" til å ta vare på hjem og barn..

Synes jeg hadde sett ansiktet hans, om jeg bare pakket en bag og tuslet av gårde på et eller annet hver dag. Skal jo bare kjøpe noen spiker, innom en venn, hente noe, levere noe, se på fotball osv.

Da hadde han nok blitt himmelfallen! Er så vant til å ha meg hjemme..

 

Det som tok kaka var at svigermor (som egentlig er veldig snill) sa at jeg hadde jo hatt så rolig og fin sommer...! Hatt ungene hjemme siden 1. juli (17. juni med de eldste) alene. Vi har ikke hatt noen ferie sammen (mannen jobber mye) og hans familie (som er veldig søte) har feriert her i to uker og "hjulpet" meg.. dvs barna deres har vært her med våre..

 

Spurte hva hun mente med det? Jo, både 5 åringen og 10 åringen har vært borte en uke hver, så da fikk jeg slappet av.. hihi. Akkurat som om det er de som krever mye... minstejenta på 2,5 er vel den som krever noe og hun har vært her 100% hele tiden

Nå har svigermor være på ferie i 3 uker, så da er vel jeg helt uthvilt når hun kommer hjem tenker jeg...

[venter barn nr 6 okt fødeklar]

huff dette hørtes ikke sælig artig ut .og jeg for står godt at du ble lei deg har det mye likt deg slik. mann er mye borte på jobb å har han fri så skal han bort da også ( til kammerater ) mens jeg går hjemme med barna

[septbaby09]

Ahhh.... skjønner dere så godt jenter:) Men sett ned foten. Som en nevner, jeg er knallhard, he he ingen kjære mor her. Jeg stiller krav, og forventer at man faktisk er 2 som er gravide. Jeg kan ikke ut å kose meg med venninder så da kan ikke han heller det når det passer han, men såklart en gang iblandt;) man skal ta vare på venner, selv om man skal ha barn.

 

Men seriøst, jeg hadde pakken vesken min søndag morgen, og tatt meg en tur på sparket, vært borte hele dagen, og om han reagerer hadde jeg bare sagt, ja men kjære deg , det er jo bare noen timer!!!!!!!!!!

[Artica]

Han har nok ikke noe forståelse for at du er sliten, og trenger ekstra hjelp og oppvartning.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg i morgen tidlig stått opp tidlig, og reist bort. Hele dagen. Bli borte så lenge at han må ta alt fra morgenstell til kveldsstell. Og prøv å drite i den dårlige samvittigheten.

Kanskje han får en liten oppvekker av det

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Jeg skjønner godt hvordan dere har det. Jeg hadde det mildt sagt jævlig med førstemann da jeg gravid for 3 år siden. Jeg var alene 24 timer i døgnet praktisk talt fra uke 20 og frem til hun var 6 mndr for han var aldri noe interessert i hverken meg eller datteren vår - måtte på jobb, orket ikke noen ting, trengte søvn, måtte bare ut en tur, treffe kompiser osvosv.. Da fikk jeg nok og pakket sakene mine og tok med meg ungen - jeg flyttet ut!

Flyttet til foreldrene mine mens jeg så på ny leilighet, flyttet for meg selv og tok meg av henne siden han nesten aldri så henne..

 

Etter mye om og men tok han jo hintet på hvor idiot han egentlig hadde vært, hvor fæl han var mot meg og hvor mye han hadde sviktet meg og ikke minst jenta vår.

 

Etter 6 mndr med mye slit fra hans side slapp jeg han inn i varmen igjen, han fridde og 3 uker etterpå fant jeg ut jeg var gravid igjen - dårlig timeing, men abort var aldri noe valg.

 

Jeg jobber konstant for å holde en hard linje slik at han ikke skjeier ut igjen - han prøvde seg her om dagen og sa han hadde meldt seg på et jegerkurs fra 3 august til 13 august (har termin 21). Dette var da mandag-fredag 17.00-20.00 akkurat i de timer jenta er hjemme fra bhg og frem til hun legger seg, for ikke å snakke om lørdagen fra 10-16.00. Du kan tro han fikk høre da, og hadde dette vært for 3 år siden hadde han triumfert igjennom - heldigvis nå har jeg snakket han fra det, fikk banket det inn i hodet hans at han kan da umulig være borte og la meg være alene med alt disse siste 2-3 ukene.

 

Vet ikke hvorrfor jeg kommer med hele livshistorien, men godt å få litt tanker ut av hodet allikevel Mannfolk er håpløse noen ganger, men tror det er viktig å lære oss å ha noen timer for oss selv og la mannen ta over! Vet selv jeg er alt for flink til å la han slappe av og pådra meg for mye når jeg egentlig ikke er i form for det.

Er jo ekstra vanskelig når man ikke kommer seg ut av huset engang, men lås deg inn på rommet når han og ungene er hjemme og si du trenger tid for deg selv, eller rett og slett krev at man finner på noe! Om det så bare er en biltur, så ta en biltur da vel, og stopp på en bensinstasjon og spis noe.. Eller dra på kino hvor man hvertfall kan sitte ned.. Eller en restaurant hvor man har parkering utenfor så man slipper å gå så mye..I værste fall får man ta en helgetur til mor og far, eller en venninne slik at de forstår poenget!