Er dere enig om oppdragelsen`?

[Anonym bruker]

Vi er veldig uenig og dette fører til veldig mye krangling! Er det noe hjelp å få på fks helsestasjonen når det gjelder dette?

 

Jeg mener jo selvflgelig at jeg har rett da... håper dere gjør det og.. problemet er at jeg liker ikke all kjeftingen til faren. Når de gjør en gal ting er det masse kjefting og grining og rett på gangen og enda mer grining, og vil de ikke gjøre det de får beskjed om truer han med å sitte på gangen eller ødelegge eller kaste lekene deres (fks hvis de ikke vil finne et glass vann til han). Kan ikke fortsette sånn. Hver dag er det diskusjoner om dette, for der han ville ha kastet ungen rett på gangen, forklarer jeg at det ikke er lov å gjøre det og hvorfor det ikke er lov. Og det virker!! Men da skjemmer jeg de vekk i følge han! Og så mener jeg at de må bestemme selv om de vil hente ting til han! De er jo ikke slavene hans heller!!! Er veldig mye mer også, men kan ikke skrive alt heller...

 

Hva synst dere???

[Anonym bruker]

Greit at ungene kan gjøre foreldra tjenester som å hente vann osv, men slenger de da ikke på gangen når de ikke vil!!!

Da ville jeg heller spurt hvorfor de ikke ville og forklart at det er vanlig å hjelpe hverandre i familien med småoppgaver som å dekke på bordet, ut med søppel, rydde og i ny og ne hente mat og drikke for hverandre.

 

De kommer ikke tiø å ha mye lyst til å hjelpe pappan sin hvis han behandler de sånn framover, og hvis de gjør det blir det pga skrekken, staffen er værre enn det å slave for faren sin og det er kun derfor de gjør det, ikke for å være snille.

 

Og det er heller ikke spesiellt smart å true med å ødelegge tingene deres, hvis han bare truer og ikke gjør det slår det galt ut, for da finner de fort ut at de kan gjøre hva de vil siden han bare kommer med tomme trusler alikevel.

Hvis han faktisk ødelegger lekene deres så er han også et dårlig forbildet, da lærer de at hvis de ikke får viljen sin kan de bare ødelegge andre sine ting for å straffe, og plutselig har pappan en diger bulk i sida på bilen sin f.eks!

 

Hvis han ikke tror du har rett bør dere få inn en tredjepart som kan forklare, vet ikke helt hvem en kan starte å snakke med om slike ting men helsestasjonen er en start, er ikke det rett sted så kan de hjelpe dere videre!

 

 

[Anonym bruker]

Her er vi VELDIG enige om oppdragelsen. Og i barnas påsyn er vi 100 % enige. Alltid! For oppdager barn at mor og far er uenige her, begynner de snart å spille foreldre ut mot hverandre! Barn klan være SÅ utspekulerte på dette punktet! Selv små barn! Uenighet avklarer vi oss i mellom, uten barnas tilstedeværelse. Er barna til stede støtter vi hverandre 100 % i den andres avgjørelse.

 

Slik du beskriver situasjonen (skulle gjerne ha hørt mannens beskrivelse også!), er det to ting ved hans framgangsmåte som bekymrer meg: Kjefting og trusler. Å kjefte på et barn (rett forstått) er i beste fall bortkastet energi, i mange tilfeller direkte skadelig. Her er det for øvrig oftest kvinnen som har mest å lære. Gjør et barn noe galt skal det irettesettes, straks og bestemt. Men det skal ikke bebreides eller oppleve "personangrep", altså det jeg legger i "kjefting". Så det du gjør, forklarer dem AT dette eller hint ikke er OK, og HVORFOR dette ikke er OK er rett framgangsmåte. Det lærer barnet noe av, og det ødelegge ikke forholdet mellom den voksne og barnet (barnet opplever framdeles den voksne som "glad i meg"). Å kjefte har stikk motsatt virkning. Barnet opplever den voksne som "ikke glad i meg", men skjønner egentlig ikke hvorfor. Og så kommer tårene. Ved en slik framgangsmåte kan man nok utvikle "øyentjenere" som gjør det man MÅ gjøre for å slippe "verre konsekvenser". Men barnet LÆRER ingenting, og straks man ikke MÅ gjøre for å unngå helt håndgripelige konsekvenser lar man være! Dårlig oppdragelse, spør du meg. Og så er det stor fare for at barnet også lærer noe man ikke ønsker: Å utvikle hat mot foreldren(e). For barn lærer så visst ikke bare det man ønsker de skal lære, nei!

 

Trusler som ikke iverksettes lærer barnet EN ENESTE ting: Mamma/pappa lyver om dette, derfor kan jeg ikke ALLTID stole på dem. Lærer barnet det, ender man med barn som skal "teste ut" NÅR mamma og pappa lyver og NÅR de snakker sant. Det kan bli en temmelig slitsom opplevelse.... Og man utvikler ikke tillit på den måten, man utvikler mistro!

 

Men man skal ikke BARE forklare at noe ikke er lov og hvorfor noe ikke er lov, man skal også fastsette (rolig og i forkant!) hva som skjer dersom barnet gjør noe det har fått vite før at ikke er lov. Så samtidig med at man forklaer at ..... ikke er lov, fordi ...., skal man OGSÅ føye til "og DERFOR, dersom du fortsetter å gjøre ...... blir konsekvensen at .........". Og den konsekvensen skal man HÅNDHEVE om barnet gjentar handlingen. IKKE med sinne, men KNALLHARDT. Uten noen slingring og "bare en sjanse til". For dette VET barnet at ikke er lov, og når det likevel ønsker å teste en grense OM dette stemmer, skal det ERFARE at dette stemmer. Og derfor skal konsekvensen være nøyaktig den samme hver gang om barnet bryter samme regel Avvik her er IKKE snillhet, det er DUMHET! For det lærer barnet at grensen IKKE er fast (mamma/pappa er ikke til å stole på). Og i dette stykket er ofte menn best! For forsømmer man DETTE får man bortskjemte barn! Men selv om konsekvenser skal håndheves KNALLHARD skal det ikke skje med sinne! Og det skal være nettopp konsekvenser, ikke "hva har jeg LYST til å gjøre med det umulige barnet nå"! Barnet skal VITE hva som skjer (og hvorfor det skjer) på forhånd. Og det skal oppleve at foreldrene er GLADE i det til tross for den konsekvensen det må erfare! Det opplever det ikke når man er "sint" eller "rasende"!

 

Derimot er jeg IKKE uten videre enig i at barnet selv skal bestemme om det skal gjøre eller ikke gjøre noe (hente ting f eks). Barn skal først og fremst læres til LYDIGHET. Men om den voksne BØR "misbruke sin makt" til å la barnet være "tjener" er så absolutt en annen sak. Her bør den voksne tenke seg NØYE om ut fra følgende: "Hvilken reaksjon vil dette jeg nå gjør føre til hos barnet om 10-15 år". Det som gjorde livet lettere for den voksne NÅ, kan være nøyaktig det samme som ungdommen bruker som argument for at det IKKE er glad i den voksne om 10-15 år. Barnet forsto etter hvert godt at det ble "misbrukt" og det altså utviklet et "hat" på lang sikt. Da betaler man en DYR pris for den lydigheten som er behagelig her og nå.....

 

Å oppdra barn er en langsiktig oppgave. Det kan koste dyrt i lengden å tenke kortsiktig!

[Anonym bruker]

Høres veldig lite gjennomtenkt ut, hans oppdragelsesfilosofi.

Jeg og mannen er enig om det meste. Er vi uenige tar vi det opp senere. Vi diskuterer aldri med barnet til stede, man må ha felles front.

 

Trussler er jeg lite glad i. Tyr man til det, må man være forberedt å måtte gjennomføre det. Når min var rundt 4års-alderen truet jeg ham med å kaste lekene som lå igjen på gulvet hvis han ikke rydder. Noe som selvfølgelig ikke skjedde. Når han våknet, var det ryddet... Og den leksjonen har han lært av, jeg trenger bare si at jeg kommer med svart søppelsekk, vips rydder han. Men som sagt, truer man, må man være villig å gjøre det, ellers blir trusler fort tomme trussler og uten effekt.

 

Barn er ikke tjenere, han kan pent be de at de henter et glass vann, men de er på ingen måte forpliktet til å gjøre det. Straffe de for sånt, nei vet du hva.

[Anonym bruker]

Vi er stort sett enige her i huset og er vi ikke enige må vi ta det etterpå, ikke midt oppi situasjonen foran barnet.

 

En gang trua mannen min med å knuse ei leke til datteren vår, han gjorde det ikke og hadde ingen planer om å gjøre det.

Etterpå blei jeg sint og sa at det var en utrolig barnslig måte å reagere på fra hans side og at han ikke må true med å ødelegge ting for det snapper hun opp fort, han innså at det var en teit ting å si og skjønte ikke helt hvorfor han hadde trua med akkurat det

 

Det er fort gjort å si teite ting når man får nok og blir sint, en ting er å ha lyst til å knuse leker og andre ting, men trenger ikke å si det høyt til barna, det kommer ingenting godt ut av sånne utbrudd!

 

Det er greit å ikke være enige bestandig, men har den ene sagt nei må også den andre si det og heller snakke om det senere.

De store tingene i oppdragelsen bør foreldrene ha klart for seg hva som er greit og ikke på forhånd

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og lærerike svar!

 

HI