17 år og gravid! Usikker og full av hormoner!

[caaree]

Hei:)

For ca 3 dager siden fant jeg ut at jeg var gravid. Visste ikke helt hvor jeg skulle begynne med dette innlegget..

Jeg har tenkt MANGE ganger på at jeg vil ha en baby, ikke fordi jeg tror det er en "dans på roser", jeg har mange erfaringer med babyer i familien,ikke at jeg tror det er det samme som å ha min egen lille å passe på, men jeg har værtfall en god anelse om hvordan det er. Jeg har slitt mye i livet mitt med angst å depresjon,søvnproblemer,og andre ting,jeg jobber med barn, så jeg har mange ganger følt meg håpløs en dag, rett og slett bare vært fryktelig deprimert,og ingen kunne hjelpe meg opp fra dette,så dro jeg på jobb,så fikk jeg en baby i armene, og dagen var reddet! Jeg har så mye kjærlighet å gi, å barn må være det mest fantastiske i verden for meg. Men..det er alltid et men..jeg er 17 år, hva hvis disse problemene kommer sterkere tilbake? jeg er så redd for hvordan detta kan påvirke ungen min,jeg vil jo virkelig ikke at ungen min skal lide for mine problemer. Jeg sliter fryktelig med hva jeg skal gjøre, har ikke fortalt dette til familien min,for jeg føler ikke at jeg kan, iallefall ikke akkurat nå. Kjæresten min er 23, og har fast jobb og eier leilighet, så der er det ingen problem, der er jeg jo veldig heldig! Men likevel..jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. jeg er så sjokkert av at jeg faktisk ER GRAVID, jeg har et barn i magen,det er helt sykt for meg å tenke på..klarer ikke helt å innse det enda..Jeg blir også fryktelig trist av å se på forrskjellige samtaler om abort,eller informasjon om abort osv..jeg begynte å gråte med en gang jeg så det i stad, hva skal jeg ta det som? jeg er livredd for å gjøre en feil begge veier! Håper på litt hjelp her..

 

Klem til alle dere andre som sliter der ute

[Sharlis]

Hei:)

Jeg synes du skal beholde når du føler så sterkt for dette barnet.

Du har en kjæreste som har alt du og barnet trenger for å greie dere, så du er i en veldig heldig situasjon son sett.

En annen ting, om hjertet ditt vil beholde dette barnet, så ville å fjernet dette barnet, være den største feilen du har villet gjort i ditt liv.

Husk at du kan ALDRI få tilbake det barnet som ligger i din mage akkurat NÅ, om du velger å avslutte livet til h¤n.

Lykke til:)

[caaree]

Takk for svar:) Ja,hjertet mitt er nok på å beholde barnet..men jeg er også veldig usikker utifra det jeg sa om problemene mine, er SÅ redd det skal overføres på barnet, det kan jeg ikke leve med..men det er jo å veldig skummelt å tenke på den store sjangsen på at jeg blir å andre på det her i ettertid, det kan bli tungt gitt.. men jeg har heldigvis enda litt tid på meg, er ca 7 uker på vei har jeg regnet ut selv, så har litt tid enda. Ringer legen på mandagen så jeg får dra på svangerskapskontroll, gleder meg litt til det:) Jeg har bestemt meg for å ta en dag av gangen, ikke presse alt inn på en gang, først å fremst, svangerskapskontroll, så kan jeg tenke på alt det andre, dag for dag!

 

 

[MrsL1]

Hei!

Jeg ville bare fortelle deg litt om meg;) I dag er jeg 23 år og venter mitt barn nr. 3. Nr. 1 begynner på skolen til høsten, og kom til verden da jeg var 16! Jeg er ikke lenger ung nok til å oppfordre til å bli mamma tidlig, selvom jeg aldri har angret på min sønn har det ikke vert lett! Men i dag har jeg god utdannesle, og en herlig sønn. I tillegg har jeg en fantastisk samboer, en nydelig datter på 10 mndr og en ny på vei! Veien til dagen i dag har vert tøff, alikevell hadde jeg gjort det samme igjen! Jeg slet og veldig i min ungdom før graviditeten, men min sønn var på en måte det som gjorde at jeg kom meg ut av det! En slags reddende engel nesten. Barn skal ikke komme til verden med en oppgave, så dette kan du ikke forvente jeg forventet heller ikke det. Men jeg lovet meg selv EN ting; at jeg aldri skulle være redd for å be om hjelp! I denne alderen er vi veldig stolte, det er vanskelig å indrømme at man ikke vet alt. Dette MÅ man legge vekk, for vi vet ikke alt, verken jeg, du eller en mamma på 40... Mammarollen lærer vi oss på veien litt nytt hver dag=) Jeg ville egentlig bare si; Jeg har vert i dine sko, og det gikk bra! Og basert på det du sier høres abort ut som noe som vil være helt feil for deg! Du må selvfølgelig ta ditt valg, men på meg høres det litt ut som om du har tatt det?

 

Om du trenger noen å snakke med, og litt støtte på veien må du bare sende meg en pm, foresten;)

 

Uansett, lykke til!