Frustrert... over BF....

[Anonym bruker]

Trenger å få ut litt frustrasjon og tenkte dette var det perfekte fora.

 

Vi hadde vært sammen i 5 mnd da jeg i desember 08 flyttet ut i 14 dager for å virkelig tenke etter om dette var noe å bygge videre på. Vi hadde allerede da hatt noen diskusjoner for å si det slik. Det var da jeg fant ut at jeg var gravid... Jeg kunne for mitt bare liv aldri tatt abort, men samtidig så kunne jeg ikke påtvinge BF noe han ikke ønsket eller var klar for.... Da jeg fortalte han at jeg var blitt gravid spurte han meg bare "hvordan jeg hadde fått til det". Nei han er ikke 15 år og JA han visste at jeg ikke benyttet prevensjon men ville ikke bruke kondom eller avholdenhet.

 

Lang historie kortet ned... Jeg skisserte flere alternativer for han, men han sa at han ønsket å gi forholdet et sjanse og ta sitt ansvar noe jeg var veldig enig i. Det handlet ikke bare om oss lenger så da syntes jeg vi skylde vårt kommende barn såpass at vi anstrengte oss litt ekstra for å få det til å fungere. "Problemene" våre var ikke store, men som dere alle vet ... "mange bekker små blir en stor å"

Vel... i mars flyttet jeg ut... da innså vi vel begge at vi ikke klarte å rette opp eller forbedre eller endre på noen av de tingene som var en utfordring i forholdet.

 

Siden mars 09 har vi snakket sammen kanskje 10-15 ganger,sendt like mange meldinger kanskje og sett hverandre 4 ganger inkl ultralyden....

Vi hadde en samtale for ikke lenge siden hvor han bekymret seg for fremtiden (sin) da han var usikker på om han noen gang kom til å finne noen å dele livet med ettersom han nå kom til å få "bagasje". jeg forsøkte å forklare ham (han er 36år) at det var mange som han som hadde bagasje og at han ikke skulle bekymre seg så fælt. Hvorpå han svarer " ja det er jo ikke som om jeg skal ha'n hele tiden , kanskje bare 10 %" ... Videre spør han meg i samme samtale hva det er som får meg til å tro at han ikke kommer til å stille opp for barnet sitt og da måtte jeg si som sant var at kommentarer som: "hvordan jeg hadde klart å bli gravid" og " jeg kunne tenke meg å se ungen en gang innimellom når det skulle passe meg" skulle få meg til å skjønne at han var interessert i noe forhold med det ufødte barnet??? Da trakk han bare på skuldrene og sa " det er jo ikke som om du bor i finnmark, du bor jo ganske nærme" og " hva skulle han si til ungen når han/hun kom å spurte hvor han hadde vært de siste 20 åra"... Nei det er klart han skulle stille opp ...en gang i uka og annenhver helg...

 

BF har nå vært på ferie og sist vi snakket sammen var i forbindelse med nevøen hans sin bursdag i midten av juli...(jeg sendte han en meld etter bursdagen til nevøen hans som jeg aldri fikk noe svar på )

Jeg er selvsagt på Facebook som så mange andre og så jo der hvor han var...men jeg hørte ingenting fra ham før igår... hvor han sender en melding som vel... kanskje jeg har hengt meg litt opp i da.. Hormonell som man er... hei, hvordan er formen? Begynner du å kjenne presset?

Det hører med til historien at jeg har termin 11 august ... Det er vel kanskje ikke den type melding man da trenger fra BF som ikke har gitt lyd fra seg på over 2 uker?

 

Ikveld kom det en ny melding: "Hei. har fått spørsmål om å være med til xxx(LES:by i Norge) neste helg m jobben. Hvis du tror/føler at det skjer noe før det får du si ifra. Eller så får jeg billett m åpen retur hvis det skjer noe."

 

Her kommer dråpen for meg... Hva mener han med dette? Hvis han ikke har tatt seg bryderiet med å "spørre" meg eller "si ifra" hvor han har skullet reise tidligere så hvorfor gjør han det nå. Videre har han spurt eller sagt at han kanskje skal reise til japan ei uke og barcelona en helg i september... Jeg mener: hvis han bare stiller opp fordi han føler seg program forpliktet til det så trenger han ikke det... Barnet kommer ikke til å ha det noe godt med det hvis han skal gi uttrykk for det samme overfor det som for meg...

 

JAJA, også sier sikkert mange: men bare vent til barnet kommer til verden da kommer ALT til å bli anderledes ... han kommer til å føle det anderledes da...

Kan man lære en gammel hund å sitte? Hvis en person alltid har vært vant til å ta hensyn til seg selv plutselig må ta hensyn til en annen, slutter man da automatisk å være ego og selvsentrert?

 

Den lille trua jeg hadde etter vår prat i midten av mnd har bare fløyet rett ut vinduet.. og jeg er bare så utrolig skuffet over hvor ego han egentlig er og at jeg ikke så det på et mye tidligere tidspunkt. Misforstå meg rett, det ville ikke endret det faktum at jeg er gravid.... men det ville kanskje forberedt meg på en litt annen måte.

 

Så jenter/mammar og andre ... forlanger jeg for mye?

 

 

 

 

 

[Gjest]

Noen menn er jo litt rare. Jeg har vært sammen med samme mannen en evighet og vi har 3 barn. Han har aldri engasjert seg i sv.skapene. Vært totalt uinteressert. Ikke vært med på UL og nr 1 syntes han faktisk vi skulle adoptere bort. Moren min var helt fortvilet og gråt mange tårer. Jeg tok det hele med knusende ro og ville se hva som skjedde når ungen ble født. Fra første dag har han vært en fantastisk far. Så for noen superegoister er det håp:)

 

Lykke til med fødsel og baby:)

[Anonym bruker]

Dere er jo ikke sammen, så han har jo ikke akkurat meldeplikt til deg selv om du er gravid. Han sendte jo mld og spurte hvilken form du var i, det er jo en form for omtanke og jeg skjønner ikke hvorfor det skulle provosere deg. han regner vel med at du selv sier ifra om ting begynner å skje, eller om du trenger hjelp til noe, ikke at han må gjette seg fram til det hver dag. Som sagt, det er kjærestegreier, og han er ikke kjæresten din lengre. Så det kan du egentlig ikke bli så sur over - selv om du er gravid med hans barn.

 

Og det med at han sa ifra når han kan kunne reise i forveien til deg, og hørte om det var greit - viser jo og bare at han tenker på deg og barnet - og at han mener hans rolle og tilstedeværelse har noe å si. Om han ikke sa det til deg først, har jo ikke så mye å si. Greit at han har ordnet det slik med åpen retur, omtanke der igjen.

Denne mannen skal bli far for første gang, han tenker nok ikke så mye etter hvordan det er for deg å gå gravid og hvordan han skal forholde seg til det med tanke på at dere ikke er sammen. Sats heller på at han kommer sterkere tilbake når barnet er født.

[Anonym bruker]

Veldig bra sagt 08.46.

 

Jeg skjønner heller ikke hva det er HI er så frustrert over. Kanskje det bare er hormoner som er ute og går her.

[Anonym bruker]

Jeg tror du på en måte kan være heldig jeg.. Er mange i deres situasjon der pappaen ikke tar kontakt i det hele tatt.. Det er jo tydelig at han vil være der når du skal føde, og stille opp senere.. Han vet gjerne ikke hvor han har deg ettersom du helt sikkert har vært vanskelig med å gjøre?

Mannfolk kan si mye rart, spesielt i det de hører (før de faktisk forstår det) at de skal bli pappa..

Men herregud, jeg forsvarer ikke han.. I alle diskusjoner/krangler/uoverensstemmelser osv. er det greit å se fra begges side..

 

Prøv å gjør det beste du kan for at dere skal kunne ha god kommunikasjon sammen. Prøv å ha en SKIKKELIG samtale med han, og kom frem til hvordan dere skal gjøre det med samværstid osv.. Prøv å få han til å forstå at ting ikke dreier seg om dere, men om barnet.

La han få være far, og du være mor!

[Anonym bruker]

En stor takk til LeaderOfThePack!

Det er godt å høre at det finnes andre som har eller har hatt det slik med sine barnefedre. :-)

 

Og takk til alle dere andre som har tatt dere bryderiet med å komme med kommentarer.

Helt klart ingen tvil om at det var en STOR dose hormoner som bidro sterkt til innlegget i natt.

 

Hvor skal man ellers få utløp for disse tingene om ikke her inne?

 

Hilsen HI

 

[Anonym bruker]

Kan trøste deg litt, jeg... har opplevd endel selv. Ikke lett å forstå før man er der selv.

 

Egenltig tror jeg dere er veldig glad i hverandre, men har kommet inn i en litt vanskelig situasjon som dere ikke vet hva dere skal gjøre med.

Grunnen til at jeg tror det, er at du bli såret når han ikke spørr deg OG når han spørr deg.. Han vet nok ikke helt hvordan han skal forholde seg til situasjonen og forsøker sitt beste. Men at han maser om alle turer og reiser han skal ta, virker jo mer sårende. Han fortsetter bare med sitt liksom.

 

Min mann, sukk, var ganske lik i starten. Vi hadde et mer vanskelig utganspunkte, siden jeg var alene med to gutter, men..

Han hadde aldri hatt et ordentlig fast forhold til noen, dvs han hadde aldri tatt hensyn til noen før. Vi var kjærster et par år, så flyttet han inn hos meg. Det gikk ikke. Jeg var vanskelig og han uvant med å være "reservepappa". Han flyttet, det ble slutt, men vi ble sammen igjen. Sjebnens ironi var at jeg ble gravid (med minipillen) mens vi drev og snek litt det ble selvfølgelig ikke godt mottatt. Først var han stolt av at svømmerene hans virket, så tok det helt av.

 

Vi reiste til syden sammen på kjærste tur. Han forsøkte å få meg til å drikke, siden han ville jeg skulle ta abort.. noe jeg aldri vil gjøre, uansett!!

Lang historie kort; gav han et valg. Vær der eller stikk, samme for meg, men ikke press meg mer.. Da ble han. Vi flyttet sammen etter at minsten kom. Han ble en flott far for sønnen. I ettertid har vi fått en datter og venter en til i disse dager. Giftet oss i fjor

 

Alt er overhodet ikke perfekt, men vi har et godt liv sammen. Jeg kan være hormonell og irrasjonell og han har en tendens til å planlegge alt mulig uten å spørre/gi beskjed til meg.

Synes han er litt ego og han synes jeg er helt på jordet. Han jobber MYE for familien og mener han fortjener å gjøre ting for seg selv. Og jeg skjønner ikke hvorfor han har så mye behov for å gjøre alt mulig uten oss

 

Spesielt ille er jeg vel pr i dag. Har nemlig også termin 11. august og føler meg ikke så enkel å ha med å gjøre for tiden..

 

Av en eller annen grunn får jeg følelsen av at dere kommer til å finne sammen igjen..

Vil råde deg til å være litt tålmodig med han. Svar han i en ordentlig tone og være "proff".. ikke øs all frustrasjonen over han. Det er det som skremmer enkelte

 

Han kommer nok til å stille opp. Man finner jo masse å gjøre når man er litt ukonfortabel i situasjonen..

[Anonym bruker]

Du forventer litt mye ja. Menn generelt er vel ikke dde beste til å formulere seg på disse områdene. Jeg synes det virker som han virkelig har tenkt å stille opp uansett klønete formuleringer. Hvorfor er du så negativ til at han lurer på hvordan du har det om det er ok at han reiser bort en helg?

 

Tror du henger deg for mye opp i hans ordvalg og ikke ser hensikten bak.

 

Du blir nok fort kvitt han hvis du misforstår hensiktene hans og gir han mye negativ pes når han har gode hensikter.

 

Lykke til!