Da blir jeg alene!

[Anonym bruker]

Har nettopp funnet ut at min samboer som jeg har vært sammen med i 7,5 år, har hatt et forhold på 2 år med en annen dame. Vi har en sønn på snart 3 år og er 9 uker på vei med nr 2. Han stakk til og med av midt på natta dagen etter vi hadde kommet hjem fra ferie og dro til denne andre dama. Ikke har jeg hørt fra han siden heller, har ikke ringt engang. Og dette er 2 dager siden.

 

Så slutt er det definitivt! Men, jeg lurer på om det er noen andre som er / har vært i lignende situasjon og hvordan de er å gå gjennom et svangerskap alene uten en partner å dele alt med. Regner heller ikke at jeg får særlig hjelp av han til noe.

[Anonym bruker]

Jeg har nok ikke vert i en slik situasjon helt. Men jeg kommer til å gå gjennom svangerskapet alene. Bf vet jeg bare ønsker jeg skal ta abort.

Lykke til, du klarer det fint.

[Anonym bruker]

Takk takk.... Lykke til til deg også...

[Anonym bruker]

Når sorgen har lagt seg vil du finne en hel verden der ute, den er din så ta for deg!

[Anonym bruker]

Trist situasjon og for å si det mildt så er han en drittsekk du sikkert bare bør være glad du er kvitt, på den andre siden er det trist å måtte gå gjennom svangerskapet alene og at det er hans barn!

 

Jeg har ikke opplevd det, men ei venninne av meg var sammen med en skikkelig drittsekk som lå rundt både før, under og etter svangerskapet hennes, tror hun visste om det men ville ikke tro det.

Når hun ser på det nå så tenker hun at hun skulle reist fra han tidligere, hun var alene uansett selv om han bodde med henne så det eneste hun angrer på er at hun holdt ut med han så lenge.

 

Hun sier hun har ett bra minne fra forholdet og det er såklart datteren, pappan har ikke kontakt med de lenger og hun blei veldig selvstendig pga dette, får til det hun vil og har fått seg ny mann!

 

Selv om livet sikkert føles håpløst nå så ordner det seg sikkert og du og barna kan fortsette livet sammen uten han!

Håper du har noen andre som kan støtte deg gjennom svangerskapet, både når det er tungt og når det skjer bra ting!

 

Lykke til

 

[Anonym bruker]

Du skriver slik eg ville gjort. Det sier meg litt at du er litt samme type som meg. Praktisk, men likevel litt følelsesmenneske:)

 

Dette går mye bedre enn du nå tenker. Ta en dag av gangen, og ha fokuset på barn og deg selv:) ordne det praktiske med hus og penger, så tenker jeg du klarer deg helt fint.

 

Jeg er alene, har 2 barn med samme far. Han har ikke i hele tatt stilt opp for nr 2.

 

Skaff deg time hos NAV(ang all økonomisk støtte som alenemor), en time hos familiekontoret, og husk at du kan melde adresseendring for alle som har adresse i din husstand. Det trenger du ikke vente på at han gjør. Vær aktiv i prosessen, og ikke vent noe som helst fra barnefaren.

[Anonym bruker]

Vi har vært på familie kontoret før, men det var for å prøve å fikse på forholdet vårt, håper dette gjør at vi er "inne i systemet", så vi slipper å vente så lenge. Vi har nettopp flytta også, (heldigvis kjøpt ALENE) så tenkte bare å melde flytting for meg og gutten vår. Han får fikse seg selv. Det er bare det at jeg veit at han kommer til å drøye så sinnsykt med å få seg et sted å bo, så samvær med sønnen kan bli vanskelig når de ikke har noe eget sted. I tillegg er jeg kjempe kvalm, og har gått ned 4,5 kilo på de siste 3 ukene.

 

For et sinnsykt svik, har liksom ikke gått opp for meg ennå.Mens jeg har sittet hjemme med vårt barn har han gått rundt å knulla en dame på mange og 50.... Æsj ass... (Er i 20 årene selv)

[Anonym bruker]

Dritsekk uten moral og ære, huff for mennesker finnes.

Å være gravid går da helt fint, del med din mor eller vennine istedet. Kanskje enda bedre enn bf, for de vet sikkert hva du snakker om.

 

Få det økonomiske på plass, mekling og alt, NAV kan mye om det.

 

Tenk en dag om gangen, det VIL bli bedre. Når barnet ditt er 1 år vil du knapt begripe at du være sammen men en sånn type mann.

[Anonym bruker]

Var det jeg og tenkte, for et svik - mot deg og deres familie. Men han har tatt et valg, og må leve med det resten av livet. Sånn sett er det greit at det skjedde, sånn at du slipper å kaste bort mere tid og energi på den mannen. Du kan se på det slik, at nå kan endelig ditt liv starte på nytt Istede for å slites i et forhold som det der. En bf er ikke det viktigste i verden, og ikke verdt å finne seg i slik som han har behandlet deg.

 

Få han ut, han kan gå til ho kjærringa på si - uansett. Han har ingen krav til å skal få bo sammen hos deg mere. Jeg hadde pakket tingene hans i søppelsekkerog satt de klart ute på trappa, så når han fant det for gått å komme "hjem" så kunne hanne bare ha snudd og forn tilbake igjen. De kommer sikkert til å være sammen uansett, bedre å få han ut fortest mulig enn å la han gjøre det selv, for han vil sikkert drøye det. Vedder på at han blir sur, men han har absolutt ingen rett lenger, den mista han da han forlot familien for to dager siden..

 

Ring Nav på mandag, forklar situasjonen din og få deg en time slik at du kan få søke om det du har ertt på av stønader. Du kan og ringe kommunen din og søke om bostøtte, hvis du trenger å få litt ekstra inn økonomisk.

lykke til