Er jeg den onde stemor???

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten min har tilsammen 3 barn. Jeg har en gutt på 8 fra et tidligere forhold, han har ei datter på samme alder, også fra et tidligere forhold. Vi har ei jente sammen. Problemet er datteren hans.. Jeg klarer bare ikke å forsone meg med henne. Synes hun er både masete, sladrete og frekk. Lange ører har hun også, der hun sitter sammen med de voksne og skal delta i alt som skjer og blir sagt. For meg er hun en pest og en plage.. Nesten som om jeg gruer meg til de helgene og feriene hun skal være sammen med oss- for hun krever så mye tid og oppmerksomhet. Sutrer og klager på alt det som er. Ingenting er bra nok og aldri et takk å få fra henne. Faren forguder henne og føyer henne i ett og alt. Både overser min sønn og vår datter når hun er her, både når det gjelder materielle ting og oppmerksomhet. Noe hans datter vet å utnytte seg av. Har fått passet påskrevet mange ganger, om at hun ønsker at jeg ikke hadde vært her ol. Jeg har prøvd å snakke med kjæresten min om dette- ikke sagt helt i klartekst at jeg ikke liker datteren hans. men han blir bare sur..Hun nekter plent å høre etter meg, jeg mener sålenge hun bor under mitt tak, er det mine regler som gjelder.. Faren bare overser problemet og fortsetter å forskjellsbehandle de andre barne. Dette mener keg ikke er rett, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Blir så frustrert.

[Anonym bruker]

Ikke lett dette... Men hva med jentas mor? Mulig at dere bør ta en prat med henn

 

Mulig at dere også bør ta dere en prat med skole/helsesøster? Hvordan hun oppfører seg der. Mulig at hun føler at hun ikke får nok oppmerksomhet når du, din sønn og deres fellesbarn er med i bilde. Hvis hun er bortskjemt nå så var det vel mye verre når din kjæreste bare hadde henne (før han traff deg)??

[Anonym bruker]

Hun bor ikke under ditt tak. Kanskje på tide med en virklighets sjekk? Bare låner kjæresten din, og faren til ditt barn et rom av deg kanskje. Syntes du høres ut som stemora fra helvete. Alle små jenter liker å delta og lytte til voksenes samtaler. Man får rett og slett styre hva man sier til etter legge tid.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i tankene dine. Tidligere hadde vi det nok slik at han favoriserte sin og jeg favoriserte min. Uten at jeg så dette selv, jeg så bare at han favoriserte sin. Og jeg var på han titt og ofte om dette. Ble masse krangel.

 

Jeg (vi) fikk det mye bedre da jeg skjønte at jeg måtte endre innstillingen min til ungen hans. For mye lå i alle fall hos meg. Jeg bestemte meg for å se situasjonen fra barnet sin side, og de har det ikke så lett, tror jeg, de barna som bare er på samvær. Husk at barn ikke har evnen til å manipulere i så stor grad, at handlinger og hennes væremåte grunner i noe annet enn at hun ønsker å være vrang eller motbydelig. Etter at jeg skjerpet meg, innså at JEG er den voksne, at jeg ikke kunne gå rundt å mislike et barn jeg faktisk egentlig skulle være glad i og føle omsrg for, og bestemte meg for å fokuserer på de sidene som jeg faktisk likte hos barnet, ble alt mye bedre. Dette fant sted i mitt stille sinn, uten at jeg snakket om dette med mannen min, men etterhvert som han antakeligvis så endring i min holdning, endret han sin holdning også.

 

Fremdeles er det litt grums som dukker opp når det kommer til regler og oppdragelse... Jeg synes det fremdeles er vanskelig å ha ansvaret for et barn som ikke helt og fullt oppdras av meg eller av oss her hjemme. Barnet tilbringer jo halve tiden hos mor og får en del innputt derfra som jeg mener barnet stengt tatt kunne klart seg uten. Jeg løser det med at jeg gjør et poeng ut av at oppdragelsen og reglene skal være like for alle, og det er mannen min enig i. Jeg har foreksempel sett meg lei av at barnet hans vil ha og vil ha, men sier skjelden takk. Så jeg samlet de og sa i fra i plenum at dersom jeg gir de noe og de ikke takker etterpå, tar jeg tilbake det de har fått. Mitt barn er vant til å takke og har ikke måttet får den konsekvensen, mens hans barn ble fratatt noe EN gang. Etter det har han takket og bukket for alt han har fått. Andre ganger blir det motsatt, at min egen er den som må få konsekvens, mens stebarnet følger regelen uten vansker...

[Gjest]

Jeg tror ikke du er den onde stemoren, men hvordan hadde du reagert hvis mannen din sa at han ikke likte ungen din?

[Anonym bruker]

Ond tror jeg ikke du er, men dette er en uholdbar situasjon.

Jenta merker garantert at du ikke liker henne og det er ikke bra.

 

Du må ta tak i dette. Sett deg ned og prat med mannen din om dette. Du bør kanskje ikke si direkte at du ikke liker datteren hans, men forklar at dere har et problem.

 

Det er ikke bra at mannen din favoriserer jenta foran de andre barna heller.

 

Du må være den voksne her. Barn er barn. Du kommer til å ødelegge jenta og ikke minst forholdet til din mann om du fortsetter slik..

 

 

[Anonym bruker]

For å si det sånn: hadde jeg hatt ei stemor som jeg klart merket at ikke likte meg, så hadde jeg absolutt ikke likt henne heller.

 

Hun er bare 8 år, pappaen HENNES har funnet seg en annen dame når han heller kunnet vært sammen med mamma, er plutselig pappa til en gutt som ikke er ungen hans i det hele tatt og denne gutten ser pappaen mye oftere enn hun gjør. Så har pappaen i tillegg fått en ny baby med hun nye - det lyser jo klart igjennom at barnet synes at du har tatt over faren hennes - med deg, din sønn og deres nye barn. På toppen av det hele så tåler du ikke at hun er der på besøk engang. Den stakkars jenta kan ikke ha det lett nei med omstillingen til pappas nye familie, og din motvilje hjelper ikke. Mannen din ser ikke jenta si like ofte som dine barn, så om han kompenserer for det den lille tiden hun er der så burde du ha forståelse for det - ikke bli misunnelig og sint fordi du føler at din egen sønn og deres barn blir litt oversett.

 

Og hør på deg selv, du blir automatisk snurt når du føler at mannen din velger å vise litt mer oppmerksomhet til datteren sin når hun er på besøk - enn dine barn. det er greit. Men når mannen din blir beskyttende ovenfor sin datter når du åpenlyst sier du ikke liker hun og du rakker ned på henne - det synes du ikke er greitr eller overhodet logisk???

 

Vil absolutt be deg om å skjerpe deg, for ja du er den onde stemora..

[Anonym bruker]

Jepp....du er definitivt den onde stemora, HI.

 

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre, 09.26. Du traff virkelig spikeren i hodet.

Verste tabben du kan gjøre HI, er å fortelle mannen din hvor lite du liker datteren hans.

 

Kan ikke skjønne at du har barn, for du er jo bare barnet selv. Det høres hvertfall slik ut.

 

Jeg gjør som anonym 09.26, og sier skjerp deg!!!

[Anonym bruker]

Hun er 8 år, du er voksen, det er ditt ansvar å få dette forholdet til å fungere. Det er like hjerteskjærende hver gang jeg leser slike innlegg..for hvor mange er det ikke som er stemødre og stefedre der ute som behandler barna dårlig, for barna merker dårlige følelser.

 

Har selv en 16-åring sammen med en annen, men her er faren død, og jeg kan til tider merke irritasjon fra min nye mann, men den ville sikkert vært der fra biologiske far også, tenåringer kan være svært utfordrende.

Når det er sagt, jeg hadde aldri i livet taklet at mannen min sa til meg eller viste at han ikke likte sønnen min, det hadde vært nok til at jeg regelrett la han for hat...Heldigvis så vet jeg at han er veldig glad i sønnen min, det var en av grunnene til at jeg fallt for han, for aller nærmest står barna våre, uansett, sånn skal det iallefall være.

 

Du må jobbe med deg selv, hun er ei lita jente som du er nødt til å forholde deg til og ta vare på i mange år fremover, det er ditt ansvar.

Du kan snakke med mannen din, men på en skikkelig måte, han er i en vanskelig situasjon han også.

Det er forresten fint at han forguder sin datter:-)