Gå til innhold

Bare lurer på hvordan mennene deres takler alt dette slitet..


Anbefalte innlegg

Skrevet

Ja som sagt.. Jeg lurer fordi sambo min er ikke akkurat av den som vrenger sjela si.. Men jeg får jo absolutt en følelse på at han tar dette veldig tungt, at vi aldri får det til, at han må ta sædprøve osv.

JEG går jo å føler på at det er min skyld men tror han tenker motsatt.. Desverre..

En ting er jo at jeg føler meg som mislykket kvinne, men han virker noen ganger helt kul på det, og sier at dette skal da vel jeg som er mann takle!! Mens andre ganger må jeg nesten gå på nåler.. Husker jo da jeg fikk resultat av blodprøven som fastlegen tok, i forbindelse med henvisning til ahus...I forkant så var jo han nervøs å, og da jeg sa jeg ikke hadde hatt el da heller.. da datt liksom hele mannen sammen.. Resten av kvelden satt han veldig stille, hørte musikk og ville ikke prate..

Vel, vært fint å få noen andres erfaringer også, på hvordan mannfolka takler dette, de vi så utrolig mye vil ha småknøtt med.. :o)

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hei.

 

Skjønner litt hva du snakker om, men tror det er viktig å ikke fokusere på hvem som har skyld eller ei - hverken du eller han.

 

Min mann er som mange andre;ikke den som "vrenger sjela si" til hverdags, men som gjerne snakker ut om det er noe som plager han. Han har i prosessen vært tilbakeholden, helt til vi kom til forsamtale for IVF i våres etter 4 år med prøving uten å bli gravide.

Han har alltid vært "dette fikser vi, bare vær litt mer tålmodig. Vi må bare fortsette prøvingen og ikke stresse..." og den holdningen klarte han å holde i over 4 år.

Men når vi kom til samtale på fertilitetsklinikken i våres DA skjønte han plutselig mer om hva som skulle skje, hvor utfordringene for å bli gravid lå (ikke samme beskjed som hos gyno) og at dette er et samspill mellom mann og kvinne. Han var sååå nervøsog sur på vei til å ta sædprøve og sang glad på vei hjem etterpå når han fikk høre at den var bra.Han hadde først fått høre om bra sædprøve og var jo så MANN etter å ha fått det resultatet bekreftet. Men så viser det seg at den kanskje ikke var optimal og at han også kan være en bitteliten grunn til at det ikke fungerer. Samme med meg, ingen feil men fortsatt små grunner til at kanske jeg ikke er optimal for å bli gravid og sammen har vi kanskje ikke den optimale kombinasjonen for å klare det lett på egenhånd. Igjen; samspillet er for mange grunnen. Og det hjelper nok ikke heller at jeg ble fortvilet over å ikek få det til, han var avslappet og det gjorde sitt til at jeg ble mere fortvilet over å ikke "levere".

Og i og med at vi jentene gjerne må ta mere tester (blodprøver, pergo og lap for min del) så føler vi jo at det er mye ansvar som ligger på oss.

HUSK; 30 % av barnløshet ligger hos kvinnen, 30 % hos mannen og 30 % ligger i det de kaller uforklarlig barnløs (de klarer ikke finne grunne til at mann ikke blir gravid).

Vi er nå i gang med IVF/ICSI - kombinasjonsforsøk for å teste ut hva som kan gi beste grunnlag for å få spiren til å sitte. Og for oss så ble kommunikasjonen enklere ved at mannen min ble enda litt mer engasjert i prosessen etter samtale for IVF - da fikk han mer informasjon om hva som faktisk skal til for å få det til, og han følte nok at han skjønte mer (enn hva jeg har forsøkt å fortelle underveis, jeg er jo ikke lege så han har vel tenkt mer " vi får se da hva som skjer" når jeg har fortalt uten å engasjere seg fullt ut).

 

Beste enejeg kan gi som har fungert supert for meg er:

Få til samtale med lege/gynokolog og reis begge to når du skal ditt. Engasjer han, få han med på timene hos lege slik at han lærer og kan stille spørsmål han lurer på underveis, og ikke tenk på hvem som har skylda! Det blir det ikke mere unger av uansett:)

 

Lykke til:)

 

Lykek til!

Skrevet

Mannen min ble veldig demprimert etter at første prøve var avlagt...

Det var grusomt å se på!

 

Han ble litt bedre, men gikk rett i kjelleren igjen når vi fikk resultatet..

Etter litt nettsøk osv og råd for å bedre kvaliteten gikk humøret litt opp igjen..

Men så måtte han jo inn på Riksen igjen, og ukene rett før var han nede igjen..

Nå har vi fått resultatet derfra også, som var noe bedre enn første gangen, og han er ved litt bedre mot.

Jeg har også fått EL for første gang på 3 år (eller mer) som også bidro til å dra humøret hans litt opp. Men det svinger veldig fremdeles så han skal til legen for det.. Det har jeg insistert på!!!!

 

Vi jenter har jo våre nedturer rett som det er, når mensen kommer eller når vi får beskjed om at EL ikke finnes osv..

 

Jeg har sagt til ham flere ganger at det "bare skal mangle at han også reagerer" når det går flere år, og det er noe vi ønsker oss intenst som uteblir..

 

Skrevet

Min takler det ikke i det hele tatt.

Etter at vi strevde i 1,5 år for å lage nr.1, så må jeg nå skåne han for alt som har med el, tester og sex-for-å-lage-baby å gjøre. Å slite med å lage nr. 1 ble rett og slett for mye stress for han.

Så jeg tester i det skjulte og har mest mulig sex.

Trist, men sånn er det.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...