Flere enn meg som er redd for å bryte ut av et forhold?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får angst med tanke på forandringer. Jeg er den som heller finner meg i et forhold som er dårlig, istedenfor å ta sjansen på å måtte være alene - det å være alene som er så skummelt og fælt.

 

Idag har jeg en forlovede, vi har vært sammen i 4 år - bor i hans hus, og vi har to små barn sammen.

Forholdet er av den sure sorten , han er snill, omgjengelig, flink med hus, og er i det minste interessert i en viss grad i barna.

På den andre siden er forholdet mellom oss dødt, prøver å holde liv i det - men alt i alt så vet vi egentlig at det er dødt. Det skal ingenting til for at vi begynner og krangler, og stemningen mellom oss er stort sett kjølig eller surt. Vi har et hat/elsk forhold kan du si.

 

Skulle sånn ønske at jeg torde å flytte ut, skaffe meg en leilighet hvor jeg og barna kunne bestemme selv - drømmen er å eie mitt eget lille hus, hvor jeg og barna kan gjøre akkurat som vi vil. Men jeg tørr ikke.. vet at det er så dumt, men jeg er så redd. Redd for å være alene om kveldene, feriene, høytidene, redd for ikke å klare meg økonomisk eller sosialt. Jeg vet at jeg aldri vil finne en mann igjen - siden jeg er overvektig, stygg, har strekkmerker og hengpupper. To fødsler gjør ikke saken akkurat bedre, tør aldri å skal ligge sammen med en ny mann..

Jeg vet at jeg har sosial angst og er manisk depressiv, så det er nok litt av grunnet til at jeg blir, finner meg i trygge men samtidig drepende omgivelser..

 

Er det flere enn meg der ute som er ulykkelig, som lever i samme forhold, og som er redd for å stå på egne ben?

[Anonym bruker]

For det første har jeg sett noen damer som ikke engang ser ut i månedskinn med lekre menn! For det andre syntes jeg du skal sette barna først. Det er ikke bra for dem med den sure stemmningen som dere to lager.

Jeg foreslår at mens du er i forholdet bygger du deg et nettverk. Bruk en hobby som inngangsport, inviter kollegaer på alt mulig rart. Sett i gang. Når du er trygg på at du har folk rundt deg forsvinner du som en bat out of hell. Du bør forøvrig sørge for at du har noen rettigheter i felles bolig. Snakk med en advokat uten at mannen din vet om det slik at du kan få noen råd om hvordan du kan få det best mulig økonomisk.

[Anonym bruker]

Dette kunne vært meg som skrev... vi er i akkurat samme situasjon! Vi har dårlige perioder hvor ALT oss imellom er dårlig. Men vi har også gode perioder hvor ALT oss imellom er bra. I de dårlige periodene ønsker jeg bare å bort, men jeg tør ikke. I de gode periodene ønsker jeg bare å bli, og jeg blir.... sånn går det hele tida...

opp og ned, opp og ned. Heldigvis klarer vi å være gode venner mens barna er våkne, selv i de dårlige periodene...

[Anonym bruker]

Husk dette dere som blir i dårlige forhold av redsel for noe annet for dere selv;

 

DERE er eksempelet deres barn vokser opp med i hva som er normalen i forhold. Dere SKAPER deres barns syn på hva et forhold skal inneholde. Hva dere evt sier til deres barn teller ikke, det er hva dere GJØR som teller.

 

Så.... hvilken fremtid vil dere barna deres skal ha? Hvilket verdisyn skal de ha på eget og motsatt kjønn?

 

Og en ting til; om en så aldri skulle treffe en annen mann, så har en det mye bedre alene, enn sammen med en som en ikke fungerer sammen med...... En trenger faktisk ikke en mann for å være lykkelig;) Utrolig, men sant;)

 

Jeg vet, og jeg er alene. Har vært det i mange år. Bedre forbilde for mine barn det, enn det destruktive og sure forholdet jeg hadde til deres far.

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er ikke manisk depressiv, men ellers var jeg som deg.

 

Jeg er overvektig, ikke noe spesielt pen, jeg har masse strekkmerker og ikke akkurat fine pupper etter å ha født 2 barn.

Jeg er ikke den mest flinke sosiale personen heller, så etter å ha flyttet langt fra venner og familie med x-en så har jeg ikke fått flust med venner. Noen få.

 

Men så fikk jeg alldeles nok! Jeg kunne ikke ha det sånn. Barna hadde det ikke godt og jeg hadde det ikke godt!

Så jeg ordnet alt som kunne og skulle ordnes papirmessig og slik, og så sa jeg til han at nå var det slutt!

 

Nå er det 3 mnd siden. Jeg klarer meg, men er fortsatt litt spent på hvordan hverdagen går økonomisk. Jeg har foreløpig levd litt på det som jeg fikk når han kjøpte meg ut (han bor igjen) mens jeg ventet på stønader ol. og det har gått greit. Jeg angrer ikke, og barna og jeg har det supert i en liten leilighet i samme miljø.

 

Du må ville og tørre å flytte ut før du kan gjøre det. Nå kan jeg tenke at jeg kunne jo gjort det før, det gikk jo helt greit og jeg klarer meg, men jeg er glad for at jeg ikke gjorde det før, for da hadde jeg ikke den styrken jeg har nå!

Vi var sammen i nesten 8 år.

 

Lykke til!! =)

 

[malingus]

Nei du, det er nok ikke bare du!

 

Jeg er ikke bipolar, men har en type personlighetsforstyrrelse. Det vil si at jeg svinger veldig og faller ofte dypt når ting går nedoverbakke. Sliter også med sosial angst og har tendenser til å isolere meg i dårlige perioder. Er åpen om dette da, så mine venner er klar over det.

Tror jeg ser okay ut, selv jeg ikke er noen dritlekker babe... he he

Og jeg er heldig som bor i samme by som jeg er vokst opp i og har fått et ganske godt nettverk rundt er hvor jeg bor meg etter at jeg fikk barn.

 

Men likevel var jeg veldig redd for å bli alene. Har knapt nok vært alene i mitt liv. Vært i to lange forhold siden jeg var 17-18 år, med bare korte perioder som singel. Og da hadde jeg ikke barn.

Er ikke kjent for å være noen speielt økonomisk flink person, og var redd for å måtte ordne med min egen økonomi. Hvordan skulle jeg klare meg? Har ingen høyere utdannelse, og jobber bare deltid.

Men jeg og eksen skiltes som gode venner, og han har hjulpet meg masse med å finne ut hva eg har rett på økonomisk sett og printet ut skjemaer osv. Man klarer seg faktisk ganske bra økonomisk sett.

 

Er 3 mnd snart siden eksen flyttet ut.

Eneste jeg fortsatt bekymrer meg litt over er det at jeg aldri i verden har råd til å kjøpe noe eget, når jeg er alene. Må flytte ut her jeg bor nå om en stund, og må da finne noe til leie. Kanskje må jeg flytte flere ganger i min datters oppvekst.

Men dette ordner seg nok tenker jeg.

 

Man må liksom bare hoppe litt i det. Bare bestemme seg.

Så får det bære eller briste liksom. Men jeg brukte en god stund på å bli klar jeg også. Tror ikke dette er lett for noen.

Og det med å finne seg en ny mann... Ikke tenk på det!

Det er personligheten man forelsker seg i. Ikke pupper eller mage!

Dessuten kan det jo hende at du finner ut at du faktisk trives med å bo alene etterhvert? At du ikke ønsker noen ny mann?

 

Som en her sa, gjør ditt beste for å bli kjent med noen. Få deg noen bekjente, som etterhvert kan komme til å bli gode venner, og dermed dine støttespillere. Vet det ikke er lett når man har sosial angst og et dårlig selvbilde. Men prøv, så får du se at det kanskje går bedre enn du trodde!

 

All mulig lykke til!