Sorgen over et fremmed barn (samme som på BarnetMitt)

[Gjest]

Ulykken med den 3-årige gutten som døde i båtbrannen forrige uke gikk veldig sterkt inn på meg. Kvelden etter at det skjedde gråt jeg så jeg hulket, og jeg kjente en intens sorg over denne for meg helt ukjente lille gutten. Jeg lurte på hva han het, hvordan han så ut, hva han gjorde der han utforsket denne båten helt på egen hånd. Jeg er selv mamma til en gutt på 3 år. En liten eventyrer og actionhelt som elsker alt med motor, og som utforsker verden med stor entusiasme hver dag. Det var sikkert derfor jeg reagerte så sterkt. Det som skjedde rørte ved følelser jeg kjenner så godt. Hver dag, hele tiden, går man og prøver å unngå farer, tenker på hva som kan skje, er engstelig...

Jeg klarte å legge fra meg sorgfølelsen dagen etterpå, men da jeg så dødsannonsen i går kom følelsene som kastet over meg igjen. Jeg så navnet hans, familien... at han skulle begraves i dag.

 

Jeg føler så inderlig med familien til gutten i sorgen.

 

Er jeg alene om å reagere så sterkt når ting skjer med barn? Hvordan skal man takle det? Hva gjør andre med slike følelser?

Det må legges til at jeg er gravid i tillegg til at jeg har en gutt på 3 år. Det bidrar vel til at følelsene løper litt løpsk.

 

 

[Fire småtroll]

Jeg hadde også en sånn opplevelse da jeg gikk gravid med eldste, han er 8 år nå. Den gangen var det fremme i media at en prostituert hadde blitt fengslet, hun var så full av dop at hun ikke kunne gjøre rede for seg. Dette var i Nederland eller noe sånt, og først nesten en uke senere kom det frem at denne kvinnen hadde et spedbarn. De brøt seg inn i leiligheten hennes og fant barnet dødt i sprinkelsengen..

 

Jeg ble helt ødelagt da jeg leste dette, jeg gråt for dette lille barnet som antagelig hadde tørstet ihjel. Selv nå så mange år etter får jeg tårer i øynene av å tenke på dette barnet, jeg ser for meg hvordan det har grått og grått uten at noen har kommet, for en forferdelig måte for et barn å dø på.

 

Jeg har jo både før og etter hørt og lest om andre dødsfall hos barn som er minst like ille, f.eks de som har dødd av heteslag i biler nå i sommer, men det var noe spesielt som skjedde i meg da jeg gikk gravid og leste om dette barnet den gangen. Så om ikke annet så forstår jeg deg. Hva det er som skjer, om det er vår egen frykt for egne barn, hormonelle forandringer i kroppen eller hva som er skyld i det aner jeg ikke, men det er mulig å føle en stor sorg og medfølelse for et barn som egentlig er helt ukjent for en..

[2søtesmåh]

Jeg blir helt ødelsgt når jeg jeg saker som "Baby P", Christoffer ol..BArn som blir mishandlet til døde av de eneste parsoenen i verden som skal elske de okke som..

 

Bilder på TV fra foreldreløse barn på gata, søppeldynger, i barnehjem..Jeg blir kvalm og sover ikke på UKER.....Jeg blakker meg for å gi til organisasjoner som hjleper akkurat der jeg så bilder fra sist...

 

Før likte jeg,- for historisk kunnskap sin del,- og se filmer fra 2.verdenskrig,- ja historiefilmer generelt,- ofte med en krig eller væpnet konflikt,- er jo det som endrer historien ofte..Men nå tør jeg ikk...Er så redd og se barn som må"gjennomgå":.Selv om det er 1000 år siden, tenker på hvordan barna hadde det da de innså hva som skulle skje..(

 

JEg har lært meg at slike "Uhell" som at barn blir overkjørt, drukner osv,- ikke går inn på meg....Jeg tenker som så at de var iallefall så heldige at de følte seg elsket den tiden de levde,- de var nok redd, men de VISST i det minste hva trygghet var..Bare for å ikke "gå helt av hengslene"......EN overlevelsesmekanisme kan jeg vel si...

 

En empatifølelse for barn som lider langt utenom det jeg trodde var mulig..Har alltid brydd meg om andre,- dyr og mennesker,- men etter barna kom til verden er jeg blitt ekstrem.... Tror det er mer vanlig enn hva man tror,- men noen gang lurer jeg virkelig på hvorfor vi blir satt til verden når det finnes så mye ONDSKAP der ute...

[Twintipp og himmelblå]

Jeg har vel ikke reagert like stertk som hos deg.. men ulykker som jeg kan forbinde tett oppmot min egen sønn ( gjerne gutt 3 år ++) er helt grusomt for meg.

For ikke lenge siden leste jeg om en gutt som var glemt å bli levert i barnehagen, og som døde av overopphetelse i bilen. Hele den kvelden hadde jeg det helt ille! Måtte ligge å snakke med mannen min om natten, og kvernet om og rundt dette. Satt meg inn i følelsene til moren, faren, og ikke minst den stakkars lille gutten!!

 

Tror det er fordi man kan relatere det til største frykt og når det er barn på lik alder så blir det plutselig så nært.

Jeg har det likledes med mitt tantebarn på 5 år. Hele min graviditet var jeg overbekymret for at noe skulle skje henne, grensen til vanvittig!

Klarte ikke å roe meg før jeg snakket med min søster x antall ganger hver dag!!

 

Ting som nærmest ikke berørte meg tidligere, er helt uholdbart i dag. men, slik er det vel å være mor:-p

[Tokatter_USA]

På slutten av svangerskapet og minst ett år etter fødselen kunne jeg ikke se på noe på TV hvor barn led på noen måte, spesielt babyer. Vi måtte bare slå av TV'n hvis noe sånt skulle til å skje.

Det siste jeg husker som var spesielt, var da datteren min var ca. 1 år gammel, og jeg var på forretningsreise uten henne. Jeg ammet ennå, så var sikkert ennå hormonell. Om kvelden, på et hotellrom som jeg delte med en kollega, så vi på værvarslingskanalen (av alle ting). Skulle ikke være så skremmende, det, men de viste en dokumentar om en tornado. Etter tornadoen kjørte en politimann rundt for å se etter skadde eller andre som trengte hjelp, og han oppdaget noe som lignet en dukke med ansiktet ned i en søledam. Den var helt dekket av søle. Han stoppet for å sjekke, og så at det var en ca. ett år gammel jente. Hun levde og var uskadd, men jeg klarte ikke la være å gråte, så min kollega så bare rart på meg.

 

Jeg tror hormonene står for mye av de veldig sterke følelsene, for selv om det går inn på meg når barn lider ennå, så sliter det ikke sånn i meg som det gjorde da.

[mozell]

Det var nok ikke en like sterk reaksjon som deg, men jeg husker jeg leste en artikkel i et eller annet manneblad, om han lille 2-åringen som ble kidnappet og drept av to eldre gutter borti England for mange år siden. Jeg hadde jo hørt om saken før, men aldri fått detaljene. Her sto det ganske mye om hva som hadde skjedd med den stakkars lille gutten.

 

På den tiden var gutten min også 2 år, og jeg husker jeg ble kjempekvalm og lå søvnløs i flere netter.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg vet saa utrolig godt hvordan du har det. Dette skjer med meg hele tiden. Babyer og spedbarn som blir mishandlet til doede er vel det verste for meg. Masseselvmordet i Jonestown paa 70-tallet gikk saa inn paa meg (hoerte om det foerst i fjor) at jeg hulket i flere timer. Forestilte meg hvordan foreldrene tvang de smaa babyene sine aa drikke giften, for deretter aa drikke den selv. Saa en dokumentar om dette hvor de eneste fem overlevende fortalte hva som skjedde. Han ene mistet sin lille soenn som ikke engang var ett aar gammel.

 

Det har vel aa gjoere med at man er redd for sine egne barn, pluss at man tenker paa hvordan foreldrene maa ha det (i de tilfellene hvor det ikke er foreldrene sin skyld).

[hurra1234]

Jeg gråt da mamma-mamutten fødte en baby på Istid 3. Jeg er heeelt ute av stand til å takle NOE SOM HELST som har med barn å gjøre. Ville gjort en utmerket skuespiller om dagen, for jeg kan gråte nårsomhelst. Bare noen sier Steinar Lem.

[CMH]

Ja jeg er og sånn.. Fikk tårer i øynene her om dagen da jeg hørte om baby på 11 md i sverige som ble påkjørt av familiens campingvogn ( Tror faren gjorde det med et uhell) også sa de at hele familien nå var i kriseterapi. Satte meg skikkelig inn i situasjonen demmers Tenk å ha en frisk, fin og oppegående baby på under året som leker ute, neste øyeblikk er han ikke der mer.. Jeg fikk helt vondt inni meg. Når far og datter på 6 omkom i padleulykke her for noen uker siden ble jeg og lei meg.. Stakkars, stakkars mamma'n til jenta som mista både mann og dattern sin.. Blir også lei meg over de som blir gjenglemt i bilen! Tenk for en pinfull død de må ha lidd?! I varmen og alt.. Er nok ganske mye mer sentimental og empatisk nå som jeg selv er mamma ja

[Honningmelon]

Jeg takler også dårlig å høre om ting som har skjedd med barn. Var ikke så ille før jeg fikk barn selv. Nå tenker jeg alltid at "tenk om det hadde vært mitt barn".

 

Det skjedde noe med meg etter at jeg fikk barn, for jeg tåler INGENTING! Griner av dyreprogrammer der for eks. en elefantbaby roper fordi den ikke finner igjen mammaen sin... *sukk*

[Sugarbells med 2 jenter<3]

Den ulykken med den 3 åringen i båtbrannen har virkelig gått innpå meg iallefall... Huff, tenker bare på mamman og pappan som ikke får holde den lille en siste gang:-((

Jeg har kondolert direkte til familien, og de sier de setter pris på all støtte!

 

Dette med disse barna som blir sittende inne i bilene... åh.. herregud så forferdelig!!!

 

Jeg HATER alle ulykker og tragiske hendelser som har med barn å gjøre... Det har aldri gått sånn inn på meg før jeg fikk eget barn, men nå vet jeg hvor mye man kan elske et annet menneske... og kan ikke fatte hva disse foreldrene går gjennom.

 

Jeg blir også forbannet på alle disse sakene med barnemishandling, faktisk til den grad, at når jeg blir gammel nok, skal vi melde oss som fosterhjem/beredskapshjem.

 

Vi må bare tenke på alle disse stakkars foreldrene der ute som opplever det utenkelige, og sende noen gode tanker deres vei:-)

[Gjest]

Sliter ennå med det lille jeg så av brianna filmen på youtube

 

 

 

 

 

 

[Turbomamma<3<3<3]

Huff ja... Alt som rammer små barn er mye mer sårbart etter man har fått barn selv. Vet og kjenner på hvor mye man elsker de selv, og får så medfølelse for alle barn. Det er en sterk, intens følelse.

Hvem er Brianna?

[Rååååsa på ball]

Jeg har det på eksakt samme måte :-S blir helt satt ut og gråter hver gang jeg hører noe sånt.

Det samme hvis jeg leser om tragiske ting som skjer med voksne folk som har barn.

I vinter var det en dame som ble påkjørt av bussen (i Bergen tror jeg), hun hadde 3 barn og jeg klarte ikke å tenke på annet i en hel uke.

 

Akkurat nå sitter jeg å gråter pga den historien om den babyen som ble funnet død i sprinkelsengen, som ble fortalt av hun over her.

Historier om barn som lider lenge eller er veldig redde før de dør går ekstra sterkt inn på meg ser for meg hva de tenker, desperasjonen osv.

Når mine barn gråter iler jeg til og gjør hva som helst for at de skal føle seg trygge og elsket, klarer ikke tanken på at de skal måtte være redde helt alene.

Og som hun over her sa, det er like ille om det er dyrebabyer det gjelder også hehe.

Satt å så på animal channel her en dag og begynte å stortute fordi et lite dyrebarn ble tatt av et annet dyr (husker ikke rasene) og moren kjempet febrilsk for å få ungen tilbake..

Huff huff huff, for ei suppe......

[Gjest]

Du kan søke på baby-brianna på youtube hvis du vil se om henne. Har ikke lyst å gå i detalj her. Vil anbefale deg å la være og se den. Den er for sterk kost for de fleste.

[Gjest]

Takk for alle de gode svarene. Jeg kjenner at det hjelper å "snakke" om det som er vanskelig. Hjelper at det er noen som forstår følelsene man strever med.

Jeg tenker på saken i dag også, men jeg kjenner at det er litt mer "kontrollert". Tvang meg til å tenke at denne gutten sikkert hadde det veldig godt da han levde, og at han hadde en fantastisk tur med båten sammen med familien dagen i forveien. Det var vel grunnen til at han ville dit igjen... Høres så banalt ut, men det hjelper.

 

Livet er skjørt. La oss ta godt vare på det så lenge vi har det.

[-MtG-]

Jeg lar med vilje være å lese artikkeler og saker der jeg ser i overskriften at det handler om barn. Jeg synes det er så forferdelig med barn som har måttet lide før de døde, og i de tilfellene de har dødd fort(og i de andre tilfellene selvfølgelig) så har jeg så fryktelig vondt av foreldrene til barna. Tenk å måtte oppleve å miste sine egne barn!! Vet ikke hvordan jeg skulle klart å leve etterpå..

 

Etter at jeg fikk barn selv så har jeg nesten fått litt dødsangst også. Før hadde jeg ikke noe imot døden, bortsett fra at familien min ville blitt lei seg(mamma og sånn), men etter at jeg fikk barn er jeg så utrolig redd for at barna mine skal miste mamman eller pappan sin. Eller besteforeldrene. Håper de slipper å miste noen på maaange år ennå.