Føler meg ikke tilstrekkelig.

[Anonym bruker]

Jeg er 37 fulle uker nå. Samboer er på jobb hele dagen og kommer hjem sent på kvelden. Han har lite eller ingen overskudd til å hjelpe meg med hvordan jeg har det. Jeg føler meg vanvittig deprimert og trist, ikke pga babyen som kommer, men av grunner jeg ikke kan forklare. Jeg føler meg så utrolig aleine. Fødselen nærmer seg og jeg har ingen andre gravide å snakke med om hva jeg har i vente. Samboer vet ikke helt hva han skal si for han opplever jo ikke denne psykiske "påkjenningen" som plager meg. Jeg bor på en liten plass hvor ingen på min alder er gravid. De vennene jeg har snakker om sitt eget liv, som stortsett kun består av festing og reising. De ville ikke forstått det om jeg sa hvordan jeg følte det. Jeg har all grunn til å være lykkelig og føler meg utakknemmlig som føler det slik jeg gjør selv om jeg ikke kan noe for det. Det å gå gravid har vært veldig tøft og jeg har vært engstelig for barnet fra dag én. Har hatt det tungt i store deler av livet med blant annet dødsfall i nær familie og har siden da vært livredd for å miste de som betyr noe. Når barnet ikke sparker så mye som dagen før blir jeg kjempe redd, om jeg drikker mer enn to kopper kaffe tror jeg at barnet virkelig lider, når jeg skvetter eller noen lager en høy lyd tror jeg at barnet hører og kjenner det samme og blir stresset, når jeg er for varm tror jeg at barnet nesten koker osv. Har noen det på samme måten? Dette innlegget ble nesten bare kaos, men håper på svar.

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det. Det er ensomt å være deprimert......

Du har urealistiske tanker om å være utakknemlig og helt sikkert andre forestillinger om deg selv. Jeg kan bare si at det ikke stemmer!

 

Men det er viktig å ha noen å snakke med. Siden samboer og venner ikke er gode alternativer vil jeg foreslå at du tar en ekstra tur til legen din. Det er ikke uvanlig å føle det slik som du gjør og legen din har nok mye erfaring fra andre pasienter med samme følelser som deg. Hvis ikke det passer for deg så har du kanskje jordmortjeneste i kommunen din? Det viktigste er at du trenger oppfølging i forhold til din tristhet og depresjon også etter fødselen.

 

Jeg vet at å taa steget og be om hjelp kan virke uoverkommelig, men jeg synes du bør gjøre det likevel. Hvis du er som meg så har du vanskelig for å ta den kontakten og gjerne også problemer med å formidle hva du føler til andre..... Jeg skrev ned på papir hvordan jeg hadde det og ga lappen til legen min så han kunne lese og så jeg slapp å fortelle....det hjalp. Eller så kan du vise denne tråden til samboeren din, så kan kanskje han være med til legen og hjelpe deg å sette ord på ting....

 

Dette svaret ble nesten bare kaos det også, hehe men jeg mener virkelig at du trenger noen som kan lytte til deg og følge godt med deg...bare for å være sikker på at du får det bra!!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen hjertlig takk for svar! Det varmer å se at noen bryr seg, selv om vi ikke kjenner hverandre :') Jeg skal nok prate med legen om dette, har skjønt at jeg ikke kan bære på det alene. Det er forferdelig tungt!!

Igjen, takk for svar og ha en fin kveld/natt videre klem!

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg alltid fikk ørene fulle om at det ikke var uvanlig å ha det sånn og bla bla og at det var minst 10-20% som ble deprimert. Vel...det er jo "greit" å høre det da, men man sitter nå der alene med problemet når man kommer hjem likevel.

 

Det man trenger er jo å treffe andre i samme situasjon og gjerne noen som også har kommet ut av det. Jeg så aldri snurten av "alle de andre" som også liksom slet med det samme. Alle rundt meg var så lykkelige at, de var fulle av overskudd og energi og mammalyst. De var i turgrupper der de trillet opp i fjellheimen med andre venninner og alle bvarnevognene. De var på babytrall og synes visst det var veldig GILDT der. Sånn var alle rundt meg. Mens jeg satt der hjemme og gremtes og var trøtt som bare det og ensom og lei meg.

 

Alt for utslitt til å gå på noen tur (ekstrem søvnmangel) og babyen var jo alltid rasende og hylte i vognen uansett. Jeg dristet meg av og til på et kjøpesenter og kjøpte meg en is som jeg måtte spise i full fart, gjerne hive halve for da var det bare å styrte hjemover igjen når babyen begynte med surmulingen igjen.

 

Nei, da hjelper det lite å høre at man liksom ikke er alene. Kom fram fra det skjulte da dere andre som har det liknende, snakk med hverandre, dann forum, ta kontakt, treff hverandre dersom mulig!!!! Det er jo det aller beste. Spør på fødeavd/jordmor med psykologi som spesialfelt og hun kan knytte deg sammen med andre hun vet om i samme situasjon. DET er mitt råd!!! Gjør det, just do it!!! NÅ!

[Anonym bruker]

Og ikke minst må jeg legge til at når dere endelig treffer andre i samme situasjon så kan dere få dere mang en god latter!!! Og det er deilig det, le sammen om situasjonen.

[Anonym bruker]

Takk for gode råd! Føler det på nøyaktig samme måten, ingen som faktisk er der og har det på samme måten. Man føler seg jo enda verre når alle rundt deg ler og koser seg! Ikke for at man ikke unner dem det, men fordi man gjerne skulle vært en av dem. Hvertfall følt seg fortstått av dem!

Men igjen, hjertlig takk for rådene. Klemmer