Svigerfamilie

[SPI]

Hei

 

Jeg skrev ett innlegg inne på 2 trimester men klarer dessverre ikke å finne det igjen.Som jeg også leser fra flere her inne er det ikke bare jeg som har problemer med svigerforeldre..det er dessverre noe som er veldig vanlig.

Vårt problem startet da vi fortalte vi var gravide så var det som all kjærlighet og omsorg ble kuttet tvert.

Vi har nå 5 uker igjen av svangerskapet og ikke fått noen særlig form for omtanke.Vi har måttet ringe selv til dem og bedt dem bry seg og faktisk si til dem at de skal bli besteforeldre så det er på tide at de våknet litt.Vi har vært flere runder sammen og vurdert å gå ifra hverandre pga dette og det er noe som sliter veldig på forholdet vårt.De ringer aldri å hører hvordan det går med oss,det er mer opptatt av alle andre og de kommer heller ikke på besøk.

Mine foreldre forguder samboeren min og hjelper til med så mye de kan men de også ser at dette sliter veldig på.

Så det har dessverre kommet til det at vi har valgt å kutte kontakten da vi har istedenfor valgt å satse på oss og det lille barnet som kommer.Vi ønsker ikke at hun skal få besteforeldre som kun tar kontakt når det passer dem og som bryr seg mer om andre mennesker enn sitt eget barnebarn og sønn.

Det er synd å si det,men ofte blir løsningen slik.Vi får heller prise oss lykkelige at vi har ett sett med besteforeldre som kommer til å stille opp.

Vi har prøvd i hele 8 mnd og få til ett form for forhold og faktisk få dem til å vise interesse,men vil man ikke så vil man ikke og man kan ikke tvinge noen.

Skriver dette for jeg lurer på om andre har det likedan og hvordan har dere løst situasjonen?

 

[Tre gutter, en jente og spire]

Har nok et litt annet syne en deg, her jeg da.

 

Vet til baby kommer.. se det litt an, og gi dem en sjanse til! Da kommer dette barenebarnet til å bety all verden, det er jeg sikker på. Det er jo deres sønns barn og de kommer til å se en mini av han

 

Hvorfor skulle dere gå fra hverandre fordi han foreldre er vanskelige? Hva har de med deres forhold å gjøre? Synes jeg er merkelig tanke gang. Om dere elsker hverandre, skulle det være nok! At hans foreldre ikke bryr seg er utrolig trist, men skulle vel ikke påvirke dere som par/deres forhold på hjemmebane..

Om dere lar saken bero en stund, så kommer de nok! Det tror jeg.

Og om de ikke gjør det, er det et tap for besteforeldrene, men dere er jo forberedt.

 

Min mor er vanskelig! Både min mann og jeg sliter med henne. Hun kan være en engel og det stikk motsatte. De siste årene det siste.. men i sommer har hun overrasket og vært veldig nærværende..

Vi kan ikke tvinge henne til å oppføre seg slik vi vil, men vi tillater henne å være en del av familine når hun ønsker.. Forventer da altså ingenting og blir heller positivt overrasket!

Mine svigerforeldre er oppgitte over henne, men hun er nå en gang slik, og det vet vi alle.

 

Hun har ikke påvirket vårt private kjærlighetsliv, men jeg har fellt mang en tåre over min mor! Hun er innimellom en dramaqueen og alle så hennes oppførsel i bryllupet vårt..

Men hun er min mor og bestemor til snart fem, så jeg velger å beholde et nøytralt forhold til hennes nærvær. SLipper så mange skuffelser på den måten..

 

 

Sier ikke at min måte er riktig, men ville bare dele mine tanker med deg.

Håper det ordner seg, aldri gøy med gnissninger i familien..

[Tre gutter, en jente og spire]

Beklager skrivefeil. Ble litt engasjert og ivrig.

[Fallerifallera]

Jeg forstår veldig godt at dere blir skuffet. Men jeg vil også oppfordre dere til å se det litt an, slik hun over her sier. Bare et eksempel: Min pappa er verdens beste morfar, han forguder sønnen vår og sønnen vår forguder han. MEN under hele svangerskapet sist var han helt uengasjert, og slik er han nå også. (I alle fall på utsiden). Jeg tror ikke han greier å forholde seg til det før ungen faktisk er der. Sist var jeg nokså skuffa over det, nå vet jeg at han bare er sånn.

 

Når det gjelder svigerforeldre kunne jeg skrevet en hel bok eller flere om akkurat det... Både jeg og min samboern har et nokså anstrengt forhold til dem, da spesielt hans mor, hvis verden stort sett dreier seg om å snakke om sykdom og hva som er galt med alle andre. Bedre blir det ikke av at det kom to barnebarn samtidig, hvor hun forguder og passer hun ene, mens vår sønn alltid har vært "for krevende", "for tung" etc etc (hvilket ikke stemmer helt da). Vi har hatt en lang prosess, noen forrykende krangler med henne og opplevd mye skuffelse rundt dette, og av og til svir det ennå når hun feks sier nei til å passe gutten vår, men sier ja til å passe kusina hans rett etterpå.

 

Vi har imidlertid valgt å holde et visst kontaktnivå. Vi ses 3-4 ganger i mnd stort sett, og det går greit. De er jo glad i han, det er vel mest oss de han problemer med, av en eller annen grunn. Jeg tenker at ungene mine må få sjansen til å bli kent med dem, og så får de heller gjøre seg opp sin egen mening etterhvert. Jeg skal i alle fall prøve så godt jeg kan å ikke påvirke dem, selv om dette kanskje skjer ubevisst.

 

Ble litt langt og rotete dette vel, sånn er det når man har mye på hjertet... Lykke til - og for all del ikke la det påvirke deres forhold, selv om det er vanskelig. Her i gården har det blitt sånn at samboern står for det meste av kontakt med dem og så blir jeg med på middagene etc, uten å si så fryktelig mye (hvilket har vært en laang læringskurve for meg som vanligvis snakker myye

[SPI]

Ja,jeg er forsåvidt enig i alle sider i denne saken det er bare det at det er utrolig vanskelig.

Hans mor har ikke akkurat vært noe hyggelig med noen av oss og hun har krevd ting som er helt umulig å innfri.

Grunnen til at det påvirker forholdet vårt er at samboeren min blir så fryktelig lei seg av å se at ingen i hans familie bryr seg noe om den lille som kommer,mens folk han treffer på gata bryr seg mer.Det påvirker han og det påvirker da naturlig oss som ett par.Både med tanke på at han kunne trengt litt støtte fra sin familie med tanke på at dette er en helt ny situasjon for oss.

Vi har kjent hverandre i 15 år og foreldrene hans visste mer interesse når vi bare var vanlige kjærester så noe har endret seg.

Setter uansett pris på deres meninger

[1gang09]

Jeg har en svigerfar som er utpå fylla hver helg, han sjekker opp jenter på min alder, altså 20år selv er han 45år, han kaller svigermor for hore og er kjempe ekkel. han har mast om vekta mi under hele svangerskapet og sa at samboer måtte piske meg i form så jeg fikk tilbake de formene jeg hadde fra før, ( har lagt på meg 15kg) og han er ikke mye ansvarlig. så jeg har sagt klart i fra til samboer, noe han er enig i, at barnet vil ikke få være hos han alene eller noe sånt, sambo mente til og med at de kanskje ikke skulle få ha noe kontakt i det hele tatt. så blir spennende og se hva som skjer når gullet kommer:)

[skorpionfruen]

Jeg skjønner at det føles sårt at de tok avstand når dere fortalte at dere skulle ha barn. MEN... barnet er jo ikke kommet enda, så å kutte kontakt pga manglende støtte synes jeg er å ta i. Vent å se hva som skjer etterpå, men vil samtidig si... Jeg har da verdens mest fantastiske svigerforeldre, men det er min egne mor det skorter på. Jeg forventer ingenting derfra og legger ikke noe energi i å forbedre vår kontakt (vi bor på samme plass). Etter som årene har gått har jeg innsett at det beste er å ikke bry seg, ta vare på meg og mine så får det stå til. Jeg satt hjemme med kolikkbarn i 6 mnd uten at min egen mor som bodde 2-300 meter unna kom å hjalp meg en eneste gang.

 

La nå ikke de få anledning til å ødelegge for dere. Stå sammen og vær takknemlig for ett sett med besteforeldre, ta vare på de og ikke bruk energi på det negative. Jeg vet at det er tøft, men jeg har kommet fram til at det ikke er verd å tenke på en gang.

[SPI]

Vel,da har jenta vår blitt født og ingen forandring.Det har heller blitt verre og vi har nå bare gitt opp og bestemt oss for å prøve å fokusere på oss tre.

Vi fikk ingen form for omtanke før fødsel selv om vi hadde det utrolig tøft . og vi hadde trengt litt støtte og kjærlighet.

Min mann prøvde å prate med sin mor flere ganger men det endte bare opp med gråting og utskjelling.Jeg fikk høyt blodtrykk etter en slik familiekrangel og endte på sykehus 3 uker før fødselen.Da orket jeg ikke mer.Jeg hadde brukt så mye energi på dette og vi hadde ikke klart å fokusere på det vi skulle fokusere på,nemlig vår familie og fødsel.

Min svigerfar har skjelt ut min mann og kalt han udugelig og at han ikke ønsker å blade seg oppi det og bare ignoerer alt.Hans bror har ikke engang gratulert han med rollen som pappa.

Da jeg lå på sykehuset etter fødsel valgte vi å ikke ha besøk.Den eneste som var der var min mor da hun var tilstede under forberedelsene til KS samt hun var med å hjalp meg ettersom jeg ikke hadde det så bra pykisk.VI hadde bedt alle andre med å vente med å komme til vi var kommet hjem og klar til å ta imot besøk.Min mann hadde også sagt dette til sin familie og håpet de respekterte dette.Hans mor trappet likevel opp på sykehuset og det var helt tilfeldig at min mann møtte på henne.Vel og merke uten svigerfar da ettersom han har meldt seg ut.

 

Nå har vi vært hjemme i 4 uker og sviger mor kom alene ned en tur for å se på jenta for en uke siden.For første gang.Hun lot som alt var ok og nevnte ingenting om at mannen hennes ikke var der,noe som han kanskje burde.Hun satt kun å holdt på jenta og spurte ikke noen av oss hvordan det gikk med oss.Hun så at jeg hadde problemer med å bevege meg og var synlig plaget av smerter,men hun spurte ikke.Heller ikke min mann.

Det var en unaturlig og kunstig situasjon.Etter nok en lang samtale har vi bestemt oss for å satse på oss og legge det bak oss.Holde kontakten på ett minimum og kun hvis vi må.Vi orker ikke mer stress og beskyldninger.Det blir for slitsomt å dra ett barn inn i en slik situasjon hvor den dene besteforeldren er tilstede av og til.Da får vi heller satse på de besteforeldrene som bryr seg.

 

Synes selvsagt det er grusomt at man må ty til slikt,men hvis ikke hadde det ødelagt for oss og det vi har bygget opp

[gravid 67 modell:-)har født]

min erfaring er at både svigerfamilie og egen familie kan være en stor utfordring i perioder....

 

Jeg har vel personlig hatt mye større problemer med min egen familie enn min manns familie.

Jeg har imidlertid aldri opplevd å ha ha en svigermor, da hun døde da min mann var i slutten av tenårene.

For meg har dette faktisk vært et savn - selv om jeg hører alle historiene om forferdelige svigermødre. Jeg har i dag et svært godt forhold til min svigerfar, til tross for at han er en sær og spesiell fyr som jeg kunne valgt å irritere meg grønn over. Vi har en respekt for hverandre, og har etterhvert utviklet et varmt forhold, noe jeg vet at min mann er veldig glad for.

 

Da de store barna våre var små opplevde jeg skuffelse på skuffelse i forhold til mangel på engasjement fra mine foreldre. De var knapt fylt 40 da jeg fikk førstemann, og de følte vel egentlig at de akkurat var ferdig med egne barn. Moren min tok også utdannelse i voksen alder, og hadde ikke så mye energi til overs.

Etterhvert kom jeg til den erkjennelse at foreldrene mine kunne jeg ikke gjøre så mye med, men det jeg kunne gjøre noe med var mine egne/våre forventninger. Jeg bestemte meg derfor å legge forventningene helt ned til et 0 nivå - og heller bli glad for de få og små tingene de faktisk gjorde for oss/barna.

 

For oss ble dette faktisk et vendepunkt.

Det er jo faktisk avviket mellom hva vi forventer og hva vi opplever som skaper frustrasjon og misnøye. Hvis det er et stor gap her, blir også skuffelsene store.

Dersom man ikke forventer noe særlig, blir man heller ikke så lei seg dersom man ikke får noe særlig.

 

Som noen andre skriver i sine svar til deg, så kan mye endre seg underveis. Noen ganger kan det ta litt tid før de skjønner hva de går glipp av, og noen ganger kan det sikkert også være slik at de aldri blir helt engasjert.

 

Jeg kjenner jo overhodet ikke dere eller svigerforeldrene, men utfra det du skriver synes jeg det virker som din svigermor faktisk forsøker litt nå.

Så mitt råd vil være å ta godt i mot henne når hun tar initiativ. Er ikke sikkert at det er så lett for henne heller - i forhold til at hun kanskje går i mot sin manns holdninger. La henne heller bruke litt tid, så skal du se at hun etterhvert utvikler et nært forhold til barnet deres - og som vil smitte over på dere også.

Hvis hun blir møtt av kritiske spørsmål og blikk når hun en gang i blant kommer, blir det bare enda vanskeligere for henne også (kanskje). Dermed blir det også en negativ spiral som kan gjøre det enda vanskeligere.

 

Jeg ville persnolig ha forsøkt å være litt raus og imøtekommende, fremfor å velge kamp og negative diskusjoner.

Dere har hverandre, og et nydelig lite nurk som kommer til å berike livene deres på mange måter. Det er det aller viktigste.

Klarer man i tillegg å la være å bli involvert i for mange konflikter rundt seg, så er min erfaring at det er verdt prisen.

Jeg har både privat og i min jobb som leder funnet et motto som jeg synes fungerer utmerket (for meg) på begge arenaer : Pick your fights.

 

Det er ikke alle fighter som er verdt eller nødvendig å ta. tenk heller litt smart - og hva dere faktisk ønsker å oppnå. Slik jeg leser innlegget ditt, ønsker dere å få mer aktive besteforeldre. Tenk da på hva kan dere evt gjøre for at dere kan legge tilrette for at dette kan skje - på sikt. (for ting endres gjerne ikke over natten)

 

Det var noen tidlige morgentanker fra meg.

Uansett hva dere velger, pass på hverandre - fokuser på det gode og nyt den nye tilværelsen som nybakte småbarnforeldre.

 

Lykke til!

 

 

[ღLykkelig mღmmღ til to:)]

Vi har ingen spesiel kontakt med foreldrene hans. Er der en gang i julen, 17. mai, kanskje en bursdag. (bor på samme plass!) De er egentlig veldig hyggelig folk, men mer fan av svigerfar enn svigermor. Jeg møtte henne på butikken noen uker etter at samboer fortalte at vi skulle ha barn, og da var alt bare "Uff, stakkars unge som blir født oppi dette!" Forklaring: Jeg studere, samboer har sjefsjobb men vi leier hus! Gud så fælt denne babyen kommer til å få det liksom! Samboer har to barn fra før, og de er ikke akkurat engasjerte. Søsteren hans fikk en datter i mars, og det er så stas! De forguder henne, og kun snakk om det. Her har jeg knapt fått spørsmål om hvordan det går. Orker ikke bry meg lenger. Jeg kan ikke snakke så mye om min frustrasjon, for samboer syntes dette er vondt selv. Det er jo barna hans, og han det gjelder. Verre for han. Hvertfall når jeg har en så støttende familie i forhold. Han er mer komfortabel med min familie enn sin egen. Sier kanskje litt! Jeg klarer meg lenge med min familie. Men dette tærer mest på han, så vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Kan liksom ikke blande meg inn for mye heller. Men, men.. får ta det som det kommer.

Lykke til med svigers resten her også

[SPI]

Tiden går og fremdeles ingen endring.Vi har det faktisk veldig bra oss tre og med venner som bryr seg.Vi har valgt å ta eventuelle problemer som kommer opp men vi har null kontakt med hans familie,dvs hans foreldre.Nå ble det slik,men vi har prøvd å møte dem på halveien men det nytter ikke.

Det er faktisk ikke alltid at ting går som man forventer

[ღTyrkiskPepperღ]

Skjønner godt at dere ikke orker mer, jeg hadde heller ikke prøvd å holde kontakten når de er så avisende som de. Har din mann søsken? hvordan reagere de påforeldrenes oppførsel?

Hvordan var foreldrene mot dere før dere sa dere ventet barn?

[SPI]

Han har to søsken,begge yngre enn han.Han minste bryr seg ikke og tarikke kontakt på eget intiativ.Det gjør forsåvidt ikke den andre heller.Han andre har da kjeftet på oss og sagt at vi burde ta oss sammen:Han har heller ikke gratulert oss med barnet.

Foreldrene hans var imøtekommende og hyggelige før vi ventet barn.Da var vi på besøk flere ganger i uken,men det stoppet opp da vi fortalte om graviditeten.Hans mor viste tydelig at hun var uenig da vi fortalte det til dem

[Belladonna med to gutter]

Jeg har det likt som deg, bare med litt mer psykopatiske trekk hos sv.mor. Vi har også brutt helt, for 2 mnd siden, med sv.mor. Drama, men noen ganger må man tenke på seg selv først! Lykke til, og nyt spedbarnstiden!