Dere med flere enn ett barn. Hvordan var deres svangerskap??

[Twintipp og himmelblå]

Var de like\ulike??

Jeg var mildt sagt klikk i boks, og vil verne samfunnet for enda 9 mnd. med et hormontroll ut av en annen verden:-p

Jeg faktisk kjente ikke meg selv igjen, annet enn små øyeblikk her og der. Så ni mnd var leeeenge å ha det slik.

Brått var jeg redd for folkemengder osv. noe jeg egentlig elsker!!

 

Gruuuer meg stort til et evt. neste svangerskap.

 

Hvor stor er sjangsen for at dette skjer igjen tro?

[Rååååsa på ball]

Svangerskap, fødsler og barn - alle vidt forskjellige

Første gang var jeg plaget av panikkangst osv, men det ble kun med det svangerskapet.

Tror nok angsten kom av at det var ukjent for meg og at jeg var for opptatt av å lese alt om svangerskap og fødsler. Når man suger til seg alt av info (slik som førstegangsfødende gjerne gjør) får man jo ikke bare med seg lykkehistoriene hvor alt ender godt, det blir jo noen sykdomshistorier, dødfødsler osv også.

Eneste grunnen til at jeg turte å prøve igjen etter førstemann var at jeg syntes "premien" var for god til å gå glipp av også har jeg alltid ønsket mange søsken for mine barn.

Bare å hoppe i det ingen svangerskap er like..

[Twintipp og himmelblå]

Hei, og tusen takk for svar:))

 

Ja, du sier nok noe der. Legen sa det var utbrenthet da, for det kom når jeg var på ferie.. (alltid vært et ja mennesket med tusen jern i ilden).

Men, jeg mener det må ha vært svangerskapsrelatert også, for det forsvant jo etter fødselen. Men, makan da!

 

Ja, premien er jo verdt det. Men, er det verdt at sønnen min har et hormontroll til mor nesten et år, som nesten ikke går utafor døra tenker jeg! håper inderlig ikke det skjer igjen.. Det orker jeg ikke:-S

[Gjest]

tipper det er 50/50...... du klarer det selvfølgelig og det gjør de andre i familien også

[Twintipp og himmelblå]

Ugh! Ja, denne kroppen er bare ikke laget for å bære frem barn altså. Men, du og du det var verdt det da! Men, ni mnd er lenge å ha det slik!! Hører liksom bare at folk koser seg med det.. Jeg må være en mann in desguise!

[Rååååsa på ball]

Man klarer ALLTID å ta seg sammen ovenfor barna, det er ihvertfall min erfaring

Og sønnen din vil jo få søsken ut av det hele, jeg mener at den største gaven man kan gi barna sine er søsken. Mine har så stor glede av hverandre, det er en fryd å se de sammen

[fox`y]

1 svangerskap var jeg veldig trøtt og sliten, hadde lave jernlagre,lavt stoffskifte osv. men gikk masse turer selv om jeg hadde kreftig bekkenløsning. humøret var greit bortsett fra at jeg følte meg som en sombi til tider:)

 

2 svangerskap var d fart hele tiden,hadde elstemann hjemme sammen med meg. akkurat 2 år mellom mine. hadde også bekkenløsning,lave jernlagre og stoffskifte da også. så var ganske likt egentlig. bare at ved 2 svangerskap kunne jeg ikke legge meg å hvile når jeg trengte d. siden elstemann krevde meg også 24/7.

 

Men er kjempe koselig med 2 små da, de har mye glede av hverandre,uansett hvor mye de krangler hehe:)

[Gjest]

Med første (jente):

Hyperemesis, sterk bekkenløsning. Jeg har alltid vært en hissigpropp, men var sint som et lemen da jeg var gravid!

Følte kroppen ikke var min egen, hadde store problemer med å godta at kroppen endret seg.

 

Med andre (gutt):

Littegranne kvalm, men varte bare to måneder. Absolutt overlevelig. Hormonene gjorde meg sprø og mannen redd, hehe. Humøret var en skikkelig berg og dalbane!

Men hadde også en annen ro over meg, jeg gledet meg til babyen. Elsket min gravide kropp! Ulempen var at bekkenet ble myyyyyye verre med andremann :o/

 

Svangerskapene mine var veldig forskjellige, og andre var bedre enn første.

[Gjest]

Var veldig forskjellige svangerskap (selv om ungene er av samme kjønn). Var mye mer utslitt og dårlig andre gangen :-/

Men det kan jo ha med at jeg hadde en gutt på 1,5 år å ta meg av...

[It's all about me]

Det var helt like.

Eneste unntaket var hva jeg foretrakk å spise og ikke spise.