Noen her som har hatt dramatiske fødsler/keisersnitt?

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Hvordan reagerte dere etterpå?

 

Fødselen min (7 uker siden) endte med navlestrengsfremfall og katastrofekeisersnitt. De mistet hjertelyden og vi holdt på å miste henne, men det gikk bra da. I begynnelsen tok jeg det veldig fint og var bare glad det gikk fint, men nå blir jeg helt kvalm bare av å tenke på fødselen og hvor ille det egentlig kunne gått.

Vi har foreløpig ikke lyst på noen flere barn, men hva om vi ombestemmer oss senere da? Aldri i verden om jeg tør føde igjen etter det der!

Hadde dere også sånne reaksjoner på fødselen, og gikk det over etterhvert? Og hvis dere har fått barn etterpå, hvordan var svangerskapet og fødselen for dere? Mye angst for fødselen?

 

Takker for svar=)

[De tre gull]

Jeg fødte mitt tredje barn for snart 10 mnd siden og var faktisk døden nær under fødselen. Barnet hadde det noenlunde bra. Fikk akutt svangerskapsforgiftning under fødsel som førte med seg eeklampsi( kramper og bevisstløshet) og nyresvikt.

 

Jeg slet veldig med søvnen første halve året. Sovnet fint om kveldene, men våknet midt på natten med voldsomme tankekjør om fødsel og sykehusopphold. Hadde vel også fødselsdeprisjon av en en mild grad.

Men dette har gått seg til nå de siste par tre mnd. Har "brukt" en venninne av meg til å snakke det av meg.

 

Du forteller at du ikke vet om du tør å få fler barn igjen. Kjenner igjen den følelsen, men det er vel helst pga av meg og ikke barnet som det er i ditt tilfelle. Nå er ikke dette en problemstilling hos oss fordi vi ikke skal ha fler. Men om vi skulle det hadde jeg nok blitt veldig redd for å oppleve det igjen.

 

Men som sagt så tror jeg at følsene rundt fødsel svinner hen og blir mindre og mindre med tiden. Om ikke bør vi nok ta kontakt med noen som er profosjonell på dette området.

 

[hit og dit]

Mallo kom med katastrofesnitt. Eg har egentlig aldri hatt noko reaksjon på det. Då det heile skjedde så vart det jo dramatisk ei stund, men det eg syntes prega situasjonen mest var kontrollen som helsepersonellet hadde. Det var så tydelig at alle hadde ei oppgave, og ting vart gjort kjapt og effektivt. Operasjonen vart gjort på stedet og det tok utrulig kort tid før alle som måtte vera der var der. Så for meg så gav dette ei slags trygghet på at går det galt så har dei kontroll på sakene sine.

 

Eg skal føde igjen no, kva tid som helst. Eg har vert litt nervøs for det er usikkert kva som gjorde at dei mista hjertelyden på mallo. Det kan ha vert for liten plass i livmora og for kraftige sammentrekninger som har klemt av navlestrengen, men dei er ikkje sikre. Det er og stor sannysnlighet for at eg har for smale hofter til å føde Så eg har vert litt engstelig for å føde vaginalt. Meir for hoftene enn for keisersnittet sist.

 

Etter samtale med gynekolog så har eg blitt veldig beroliga. Under fødselen min kjem det til å vera gynekolog til stedet (eller i umiddelbar nærhet) og det er jo godt å vite.

 

Veit ikkje kor mykje dette er til hjelp for deg eg. =)

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Takk for svar=) Høres utrolig skummelt ut da :-( Men vi får satse på at skrekken blir lettere etterhvert :-)

[(S)TinkerBelle <3]

Hadde nesten nøyaktig det samme som deg. en fin fødsel frem til 6-7 cm, så fant de ut at hun var stjernekikker og lå "festet" med nesen der pannen burde vært, også ble skled navlestrengen i klem mellom når de tok vannet.... Det ble katastrofesnitt og kaos. Gikk fint med oss men fikk fødselsdepresjon i etterkant. Tenker ikke så mye på fødselen egentlig, men vet jeg får nøye oppfølging nestegang pga av traumatisk fødsel, vanskelig leie og depresjonen da. Greit å vite.

 

 

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Oj, ja det var ganske identisk ja... 6-7 cm, skulle ta vannet og navlestrengsfremfall her også... Men det er jo ikke ofte det skjer da... Enig med mallo... i at helsepersonellet har full kontroll ihvertfall, alt gikk utrolig fort og det var ihvertfall ingen som surret rundt. Så jeg følte meg veldig godt ivaretatt, og følte de gjorde alt de kunne gjøre. Men jeg har liksom alltid tenkt at "fødsler er ingen sak, det skjer ikke noe med meg". Men nå HAR det jo skjedd noe med meg, og da ble det plutselig mange andre ting å tenke på som faktisk KAN gå galt...=P

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg følte også at alle hadde kontroll selvom rommet var fult med gynokologer, leger, jordmødre og en student. Selv hadde jeg kontroll frem til en kirurg ropte at de var klare til katastrofesnitt. Da gråt jeg så snørr og tårer rant. Hadde en utrolig flink student hos meg som var helt suveren mens de løp med meg i gangen og heisen (med blålys!! litt kult! hehe.), hun fortalte meg etterpå da jeg takket henne at hun hadde vært livredd og vært helt ferdig etterpå. hehe. Stakar.

 

 

[erteposen + 4]

Jeg har hatt en, og barnet mitt er i dag frisk og sunn. Godt at jeg var på et stort sykehus slik gutten kom raskt nok ut og barneleger stod klar til å ta seg av han. Jeg har brukt 4 år på å bli klar for barn igjen. Ikke bare pga. den opplevelsen, men mye. Det er utrolig mye å hente på hs og på sykehuset. De store sykehusene har jordmødre som arbeider med traumatiske fødselsopplevelser og hjelper deg til å bearbeide og gå igjennom fødselen på nytt. HS har psykologer en kan snakke med, og det fungerer.

 

Vi var flere som gikk til samtale på sykehuset, og vi hadde alle fått innvilget ks om vi ønsket det. Tror alle i dag har født vaginalt, noen satt i gang og godt overvåket (jeg) og andre helt uten noe ekstra oppfølging. Denne gangen var jeg innstillt på at det kunne bli et ks, og på mange måter regnet jeg med det. De hadde elektroder og ul på begge barna under hele fødselen, epidural var satt klar i tilfelle ks, og de fulgte godt med. Selv om hjertelyden forsvinner har de god tid til ks med god margin, og på et stort sykehus står kirurg klar. Det er trygt å tenke på!!

 

Hva var scoren til jenta di på andre måling?

[hit og dit]

Eg slapp unna den løpinga i gangen. Trur det kan ha tatt litt av brodden av det for meg. Eg vart berre trilla tvers over gangen. Plutselig, innen to min, var eg strappa til operasjonsbordet: naken og i stjerneformasjon med rommet fult av folk.

[erteposen + 4]

Må legge til at min sterke reaksjon kom først etter at vi var i planlegging av nr 3, og jeg angret på at jeg ikke tok tak i følelsene før.

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

hehe, uff da... jeg lå på magen da, mens legen hadde hele hånden oppi greiene på meg og sykesøstrene holdt meg fast, hadde jo rier fra helvete også så jeg fikk egentlig ikke med meg så mye mer enn puta jeg var begravd i, hehe. og hun koselige jordmoren som tok imot meg når jeg kom til føden, var hun som tok av meg sokkene:P og så lå jeg og hyperventilerte i masken, fordi jg trodde jeg skulle få narkosen der, haha!

[(S)TinkerBelle <3]

jeg tror jeg kan si at det tok vel alikevel omtrent 5 minutter fra han legen ropte på katastrofesnitt, til jeg var kjørt fra 12 etg og til 1 etg og babyen var ute. hadde liten tid å tenke. jeg hadde epidural og allerede veneflon (heter det det, den nåla en har i armen for å få væske?) pga akutt blodtrykksfall av epiduralen. fikk 4 effedrinsprøyter rett inn uten at det hjalp nevneverdig. hehe. enda synes jeg det var helt flott frem til at det gikk "galt" for normal fødsel da.

[Alba44]

Prematur vannavgang og påfølgende fødsel gjorde det dramatisk for oss. Fikk ingen spesiell oppfølging i etterkant, men helsesøster var nok ekstra på vakt for en eventuell svangerskapsdepresjon. Jeg regner det som rimelig sikkert med ekstra oppfølging ved en eventuell ny graviditet.

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Kanskje jeg skal snakke med HS, er vel greit å få bearbeidet dette så fort som mulig, tilfelle flere barn... =P

 

[Bare jeg er meg :o)]

Min første fødsel var dramatisk for både meg og babyen.Og MYE gikk "galt" de tre ukene jeg lå på barsel,mens babyen lå på intensiven.

Dette førte til en depresjon og skikkelig fødselsangst.

 

Det rare er at jeg ikke forsto dette før jeg ble gravid for andre gang 6 år senere.Da fikk jeg smellen.

 

Fikk suveren oppfølging på sykehuset og med hjelp fikk jeg en drømmefødsel andre gang.

Da vi kom hjem med lillebror kom nok en "smell" siden jeg først da forsto at jeg jeg hadde en depresjon med eldste.

 

Prater veldig lite om det som skjedde for 9 år siden.Priser meg heller lykkelig over den kjekke,friske og gode store gutten min )

[(S)TinkerBelle <3]

Ja, synes du skal ta det opp jeg. Samt spørre om mulighet for ekstra oppfølging når du evt. skal føde igjen. Jeg har snakket med fastlegen min om det og hun garanterer for ekstra oppfølging fra henne og helsestasjon. Sykehusene gjør litt som de vil liksom men ja, som regel får man litt ekstra oppfølging derfra også.