Min mann tapper meg for energi ...

[Anonym bruker]

I over ett år nå har jeg følt meg så sliten på grunn av min mann. Vi er så forskjellige, spesielt når det kommer til økonomi, at jeg vet ikke om jeg orker mer.

 

Han liker å bruke penger, og selv om vi i utgangspunktet tjener så godt at vi har god råd, greier han å svi av ting på dritt slik at jeg alltid sliter med å betale regninger. Jeg tok over økonomien for en stund siden, og prøver mitt beste å få den på fote igjen. Han får til og med "lommepenger" - altså et budsjett for hver uke slik at han kan bruke 1000 kr uka på seg selv (kaffe, hamburgere, div. datautstyr ol.) Dette går ikke bra. Han overskrider budsjettet hver uke med argumenter om at han bare må ha. Jeg gir dessverre etter etter en stund med masing - og han får kjøpe f.eks. nye høyttalere til pc-en (som han ikke bruker og kaster/selger på finn.no etter en måned).

 

Han er meget overbevisende når han maser - og jeg er piss lei av å leke mamma for ham. Til slutt gir jeg etter fordi det er bedre enn å krangle.

Men økonomien vår går bare nedover - vi greier snart ikke å betale regningene våre, og det er jeg som sitter igjen med bekymringene.

Jeg er meget nøktern i mitt forbruk, og har alltid vært det. Jeg har lært å spare og vurdere ting nøye før jeg kjøper.

Nå føler jeg meg som mor for ham, ei bitch som nekter ham å ha det fint i livet og samtidig den som liksom skal være ansvarlig og voksen her.

 

Jeg orker ikke mer. Planlegger så smått å forlate ham. Jeg blir så sliten av denne forhandlingen og at jeg føler meg overkjørt hver eneste dag. Jeg klarer bare ikke å sitte med alt dette lenger ... Er så lei av at han oppfører seg som en drittunge!

 

Argh, måtte bare få ut litt frustrasjon her!

[Villdyret]

Hei

 

Sånn kan du ikke ha det, det går jo bare ikke. Du må bare sette hardt mot hardt og få ham til å forstå at det går ikke an å oppføre seg sånn.

 

Det jeg gjorde, jeg har en mann som var omtrent lik, men jeg overtok hele økonomien, og har fast trekk fra hans konto inn på en regningskonto som jeg betjener, sånn at det i alle fall er penger til å betale regningene.

 

Regninger først, så fornøyelser.

 

Hvor gammel er han mannen din ? Høres jo ut som en trassig unge....

 

Nei, ta en alvorsprat med ham og få han til å fatte at om dere skal forsette å bo sammen, så får værsågod han også bidra økonomisk !!!

[Anonym bruker]

Hei, og takk for svar!

 

Jepp, jeg skal forsøke å få litt skikk på gutten. Han er noen få år yngre enn meg, men absolutt gammel nok til at han burde forstå og ha et mer fornuftig forhold til penger.

 

Han er bare så trassig og det sliter meg ut. Kjenner at jeg er i ferd med å miste all respekt for ham. Jeg har begynt å drømme om et nytt liv som singel ...

 

HI

[Anonym bruker]

Når den ene parten ender i en foreldrerolle så er ekteskapet veldig ute å kjøre.

 

Har vært der selv og kjenner frustrasjonen. Det er somå være mor til et tennåringsbarn. Du må leke mamma og si nei, og han trasser imot. Nekter å se virkeligheten i øynene og bare syntes du er slem som nekter han hva han vil ha.

 

Det er vel ikke rart at man etterhvert ikke orker å ha sex med han(sånn ble det for meg ihvertfall), det får ikke å være mamman hans i ene øyeblikket og partneren i andre.

 

Jeg mistet sakte men sikkert alle gode følelser og respekt for min partner. til slutt fikk han ikke kysse meg engang jeg orket ikke.

Var dritlei av bekymmringer han brakte og ekstra jobb. Ble liksom forventet at jeg skulle ta meg av allt.

 

Hadde besøk av nevøen min på 13 en uke og satt igjen med følelsen av at det var mer hjelp i han, samt at han på noen punkt var mer moden.

Det føltes som om jeg hadde hatt 2 tenåringsgutter her i uka ikke en tenåring og en voksen.

 

Da bestemte jeg at dette orket jeg ikke lengre. Og selv om jeg savner han innimellom nå når jeg ikke lever med det negative lengre så er det deilig å bare måtte bekymmre seg for meg og barna.

 

Når man har en partner så venter man et hvist nevå av støtte men når man ender opp i et mor/barn forhold istedefor så er det jo sånn at man bare gir og ikke kan støtte seg på den andre parten i hele tatt.

 

[Anonym bruker]

Jeg har også vært i et lignende forhold for noen år siden, og følte det på samme måte - at jeg ble mor og økonomisk rådgiver, og ikke likeverdig partner.

 

Noe av det mest ydmykende jeg har gjort mot meg selv, var å gå og ta ut penger i minibanken til lommepenger.... 200 kr til barnet mitt, og 200 kr til samboeren min... Sånn skal det naturligvis ikke være, og jeg var så heldig at jeg tok hintet ganske raskt...

 

Som Anonym 11:17 sier; før eller siden mister man all respekt for partneren sin. Og det er dynamitt i forhold til å velte forholdet.

 

Jeg tok også kontroll over mitt eget liv, og ansvar for min egen lykke. Jeg gikk, og har aldri angret på det.

 

Ønsker deg uansett lykke til videre!