jeg vil bare si kjære mannen min.

[Anonym bruker]

Beklager at jeg er en byrde for deg, at det bare fører til klaging mas og kjeft.

jeg beklager at jeg er så usikker redd og lei meg ofte.

Beklager at forholdet til min far og bror er så vondt for meg at jeg ikke klarer å fungerer når de snakker slikt om meg at jeg kommer til deg når jeg er sinna.At jeg ikke hører på deg når du sier at jeg bare skal holde meg unna di, at jeg ikke klarer å la være å bry meg om hva de gjør bak ryggen min.

Beklager jeg lager konstant katastrofetanker for meg selv hver gang vi

skal på erie til syden.

Beklager at jeg ikke hadde en grei barndom slik at mitt voksne liv ikke går på skinner.

Beklager at jeg er en byrde for deg.

[Anonym bruker]

Dette er nok ment ironisk fra din side, men det er ikke mye moro å bo med en som man HELE tiden må støtte, trøste og prate til fornuft.

Det e rslitsomt og det SUGER energien ut av en, her mannen din.

Du burde kanskje ta klagingen og redselen din og spe på med litt positiv energi som han kan bruke til igjen å stadig måtte trøste og støtte deg....

[Anonym bruker]

Trist at du har hatt en trist barndom.

 

Jeg vil bare anbefale deg å få profesjonell hjelp.

OM det er slik du beskriver, kommer du til å ødelegge forholdet du er i med problemene dine..

 

Tro megm jeg vet hva jeg snakker om..

[Anonym bruker]

jeg får hjelp av en pyskolog,

men min mann skjønner ikke noe av dette, det er det som erså j....

merkelig

forholde mlm han å meg har aldri vært så bra som nå men jeg skjønner ikke at han ikke kan skjønne meir.

jeg klager ikke heile tiden eller er sur tvert i mot, men han skjønner ikke at ting innvendig sliter på meg, det er derfor jeg lager disse

katestrofe tankene om ting, fordi jeg altid veit at det skjer noe j.. det gjør ikke det nå men jeg visste ikke hva som skjedde når jeg var liten bare at ville skje noe j... som det også gjorde.

jeg støtta han heile tiden når han gikk på skolen på kvelden når de 2 barna va 2 og 1,2 år gammle selv om jeg amma heile natta osv.

derfor forventer jeg at han kan støtte meg i den stunden jege ri nå.

 

et eks.

bestefaren til min venninne døde ,s a dette til min mann

han svarte , jammen han kjente jo du ikke så det går vel greit,

jeg hadde møtt denne mannen mange gangenr så kommer han å sier at jeg ikke hadde behov for å bli lei meg.

 

er det mulig

 

 

men det var godt å få skrivd dette ned, deilig.

[Anonym bruker]

Dette er ikke vondt ment, men du høres litt stakkarslig ut. Og hvis du går rundt å er lei deg for at bestefaren til ei du kjenner som du har møtt et par ganger så er dette drepen for de rundt deg. Det er ikke lett å trøste når alt du føler er irritasjon som sikkert din man gjør når du reagerer laaaaaangt unna det han kan fatte og begripe er nødvendig.

Man bare sliter ut mannen sin på denne måten, det har jo ikke samme reaksjonsmønster som oss jenter i utgangspunktet heller.

[Anonym bruker]

jeg går ikke å tenker på denne bestefaren dette skjedd for et år siden meningen med det jeg skreiv erat han liksom skal "besteme" hva jeg skal føle og tenke på ting , siden han ikke blei lei seg så trenger jo ikke jeg det heler meinte jeg.

 

er bare så lei av at hver gang vi diskuterer så har jeg feil han rett je jeg trenger ikke å ha rett heile tiden men han sier at slik meiner ikke jeg det erså da skal jeg heler ikke tenke slik osv.

dumt skrivd kanskje,

men er bare så lei av han ikke kan se at jeg har følser og ikke er like kald som han.

jeg eret følsom mennske dette visste han når vi gifta oss, jeg går ikke å er lei meg heile tiden men han kan vel visse litt medfølse for meg ta litt hensyn osv

[Anonym bruker]

Virker som du er i overkant følsom og kanskje litt nevrotisk? Og når du klager på at han visste du var følsom da dere giftet dere, men ikke gir deg nok oppmerksomhet nå når du er lei deg så kan det sikkert snus på dithen at du også visste hvordan han var da dere giftet dere?

 

Jeg syns du burde ha profesjonell hjelp for å løse opp i flokene du har i livet ditt - med en vanskelig barndom og et vondt forhold til bror og far, er det kanskje der årsaken til dine problemer ligger. Ingen kan forvente at partneren skal være terapeut når det gjelder såpass vanskelige ting.

[Anonym bruker]

 

jammen jeg får hjelp det er saken ang far og bror.

og der er min mann enig at de ikke bør være i familien vår.

 

men han er ikke inntrisert når ejg har vært hos pyskologen , spør hva vi ahr prata om men lytter ikke ett når jeg svarer.

bare spør når ting skal bli bedre, ¨å svarer at det ertøft nå som jeg prater om kjernen med psy. men det blir grdvis bedre men ting tar tid å det ser han ikke.

 

 

å det at jeg er gravid igjen å er redd for å miste (mista før)

jeg er hyssterisk innser det nå

[Anonym bruker]

Leit at du føler at mannen din ikke møter deg med mer interesse, men en del menn er slik skrudd sammen at de synes sånt som dette er fryktelig vanskelig å snakke om.

Min mann er hvertfall slik - men han viser på så mange andre måter at han er glad i meg, så jeg kan leve med det som ser ut til å være liten interesse for "følsomme" temaer.

 

Kanskje dere to kunne gått sammen dit en gang, eller vært hos en familieterapeut sammen?

 

 

hilsen anonym 20.05

[Anonym bruker]

Det er en grunn til at du går til psykolog. For å kunne fortelle alle tingene som gjør deg trist og som du tenker på uten å bekymre deg for at noen andre får vite det. Når mannen din spør deg hvordan det har gått hos psykologen forventer han kanskje et svar som "det gikk bra, jeg føler vi fikk snakket godt i dag" og ikke hva dere har snakket om.

 

Du går til psykolog fordi mannen din ikke kan være det for deg. Det kan bli veldig slitsomt i lengden å være sammen med en person som er konstant lei seg for et eller annet. Men hvis du virkelig føler at mannen din ikke bryr seg om dine virkelige problemer, så skriv et brev til han.

 

Så må du huske på at det er ikke bare du som har mistet. Antar at det var mannen sitt barn og. Kjempetrist å høre. Men mennesker takler sorg på forskjellige måter.

[Anonym bruker]

takker jenter,

jeg har nok egentlig bare en veldig dårlig dag egentlig.

 

jeg går ikke tl psy. pga av min mann jeg går der for faren min og barndomen.

 

han veit jo hvor jævlig jeg hadde det etter begge oprasjonene så han er nok redd for at jeg skal gjennom det igjen jeg ser det nå.

 

det hjelper av og til å skrive her inne så får mann litt andre syndpunkter på ting takk.