Føler jeg har for mye morsfølelser..

[Anonym bruker]

Jeg er så glad i barnet mitt. Jeg blir tårevåt ved tanken på at noen skal passe henne (har vært unna henne max 4 timer tre-fire ganger på hennes 8 mnd..)

Det går bedre og bedre å være fra henne, men jeg klarer ikke slappe av helt. Selvom hun er i gode hender. Ammer ennå, så det kommer jo av at jeg "er nødt til" å tømme puppene i blant og, eller bruker det som unnskyldning for å ikke la det gå lenger tid enn toppen 3-4 timer.. Griner når jeg leser nyheter om ting som har gått galt med andre barn, ser for meg stygge bilder, og får helt angstfølelse i kroppen om noe lignende skal skje med mi. "Best å våke over henne som en hauk"..

 

Jeg klarer ikke sove selvom jeg trenger det sårt, om bf står opp med henne på morgenen, tenker bare på at han kanskje ikke følger godt nok med og at hun kan få noe i halsen, klemme seg, velte noe over seg, putte fingra i kontakten, (som jo visstnok er barnesikre, men vil ikke finne det ut, heller).. Akkurat som en uro i meg sier at noe går galt om ikke jeg følger med selv. Må fortelle han alt hundre ganger om jeg skal gå en halvtime i butikken, selvom han vet alt.

 

Er egentlig drittlei av å være så hormonelt "ustabil", Tankene vil en ting, følelsene sier noe annet. Drømmer om å kunne slappe av litt mer, stole på andre rundt meg, tørre å slippe taket mer enn max 4 timer, komme meg ut, smile, le tenke på lette tema som sminke, klær, ha det artig med venner, og rett og slett tørre å være litt ego igjen.

 

Noen som har klart å finne tilbake til segselv, som har slitt med det samme? Sliter alle mødre med dette, og jeg er bare sytete, eller er dette litt vel mye morsfølelse, eller hva man skal kalle det? Føles iallefall som det er for mye "kjærlighetshormoner" som gjør meg slik jeg er.

 

Er så sliten av disse hormonene. Sliten av å være så overbekymret for jenta mi, og redd for alt som kan skje. Sikkert et luksusproblem i manges øyne, men håper på seriøse svar..

 

 

[Dunder]

Jeg har også i perioder vært "overbekymret" datteren min. Heldigvis har jeg aldri vært bekymret når hun er sammen med pappaen sin, da slapper jeg alltid helt av. Men jeg fikk også litt angst av å tenke på at hu skulle begynne i barnehage osv.

 

For min del ble det bedre da hun rundet året og senere begynte i barnehage og jeg begynte å jobbe. Da fikk jeg andre ting å tenke på, og jeg ble noe annet enn "bare" mamma. Tror også det begrenser seg hvor lenge man rett og slett ORKER å gå rundt å bekymre seg hele tiden. jeg er fortsatt bekymret, men har mer vent meg til det og kan le mer av meg selv nå.

[Anonym bruker]

Ja, blir sikkert bedre når jeg "må" jobbe, og hun ut i bhg.. Få andre oppgaver i livet mitt.

[Anonym bruker]

Som jeg skulle skrevet dette selv. Min baby er 6 mnd og jeg sliter virkelig med det samme.

Slapper ikke av når samboren passer på heller, han gjør jo alt feil med barnet og det ender hele tiden med at han hylgriner. Uff håper det blir bedre etterhvert.

Er ikke akkurat mye sosial uten barnet nei..

Så jeg har ingen råd til deg:(

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen råd desverre. Datteren min er tre og jeg forlater henne sjelden. Aldri hatt henne sovende borte heller. Sliter med å forlate henne. Du er ikke alene om å være overbeskyttende ihvertfall... om det er noen trøst.

[Anonym bruker]

Tja, slik er det å bli mor for mange tror jeg. Man lærer seg etterhvert å kotrnollere angsten, men jeg skjønner nå hvorfor mor sier at hun kommer til å bekymre seg for oss "barna" til den dagen hun dør.

Det blir nok bedre etterhvert. Men noen må øve mer enn andre på å slippe taket:)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg blir egt. ganske lettet når jeg leser at det er flere enn meg som er sånn. Holder på å bli sprø av det selv. Går litt i perioder for meg da. Og nå har jeg vel en av mine værre perioder pga. barnehageoppstart om tre uker, og alt dette hysteriet rundt svineinfluensa. Klarer ikke la være å bekymre meg ! Skjer det noe med ungen min, er livet mitt over. Sånn er det bare........

[*stine j-g-j *har født*]

Morsom setning: Slapper ikke av når samboren passer på heller, han gjør jo alt feil med barnet og det ender hele tiden med at han hylgriner.

 

Hvertfall hvis man hadde i tankene at babyen var en jentebaby og at det er samboeren som alltid ender opp hylgrinende...

 

Beklager useriøst innlegg

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Blir helt sjokkert enkelte ganger over min egen fantasi når det gjelder tanker om hva som kan skje med barnet mitt. Piner meg selv med disse tankene, men prøver å kontrollere det så godt jeg kan. Noen situasjoner gjør meg mer utrygg enn andre, men jeg tenker at det er sånn vi er laget for at barna våre skal ha en tryggest mulig oppvekst. Det å være mamma er å bekymre seg hele tiden, men det er det som får oss til å passe på og reagere raskt dersom noe skulle skje. Så jeg har innsett at jeg bare må leve med det, for jeg tror ikke det blir bedre med årene. Jeg tror heller det blir verre. Stadig nye ting å bekymre seg for etterhvert som de blir eldre...

[Anonym bruker]

Jepp, jeg var like ekstrem med nr. 1 når med nr 2 er jeg litt mer avslappet. Men ikke på nær slik de aller fleste jeg kjenner er.

[Anonym bruker]

For dem som tror at det blir bedre for alle etterhvert som man får flere barn,kan jeg bare avvise det.Har fått mitt fjerde barn og har fremdeles så mye morsfølelse at jeg til tider holder på å sprekke.Ikke hjelper det at de blir eldre heller,støtt redd for dem..

 

Å det gjorde veldig godt å lese at jeg ikke var den eneste ;0)