Noen som har tips til vårt parforhold som henger i en tynn tråd?

[Anonym bruker]

Huff, dette blir sikkert rotete, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

 

Vi er 25 år og har to barn.

Vi burde kanskje gått fra hverandre for lenge siden, men vi elsker hverandre og klarer ikke å gi slipp.

 

Problemet er at vi er så utrolig forskjellige. Vi har forskjellige synspunkter på det meste, og er veldig ofte uenige. Vi misforstår (fortsatt, etter mange år) hverandres snakkemåte, selv om det har blitt bedre.

 

Jeg mener han er ofte sur og snakker til meg på en frekk måte om han mener jeg bør gjøre noe annerledes. Han mener han ikke er sur, og han mener han er konstruktiv og har forbedret seg.

 

Han mener jeg er sutrete, mens jeg absolutt ikke føler jeg er det. Men jeg gir oftere beskjed når det er noe som plager meg følelsesmessig.

 

Vi har kommet til et punkt hvor vi er helt utslitte begge to. Vi vet ikke hvor veien går, eller hvordan vi skal klare å gå på den samme veien. Vi vil ikke gå fra hverandre, men aner virkelig ikke hvordan vi skal klare å ordne opp eller.

 

Noen som har tips eller som selv har vært (og forhåpentligvis har kommet seg videre) i samme situasjon?

 

Hilsen en fortvilet og sliten mamma og kjæreste som føler hun ikke strekker til på noen av områdene...

[Anonym bruker]

huff da.det her hørtes ikke bra ut:-(

jeg anbefaler i første omgang at dere ordner dere barnevakt ei helg og reiser bort eller er hjemme alene og prater om dette,og finner ut hva dere vil.

dere trenger så absolutt kjæreste-tid:-))

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

 

Omstendigheter gjør at vi ikke kan få barnevakt før om ca. en måned dessverre, men jeg tenkte ihvertfall å lage noe god mat i kveld, og se om vi kan få snakket og kost litt...huff, at det skal være så vanskelig.

 

HI.

[Anonym bruker]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, ortsett fra at vi har ett barn og vært sammen kun i litt over to år. Og at jeg ikke er sikker på at han elsker meg såpass at han ikke vil gå fra meg.. Vi er slitne, sliter med kommunikasjonen, og snakker til hverandre med lite respekt og omhu.

Det går i rykk og napp, jeg vet jeg har ting å jobbe med, som at jeg tar for lett til tårene, er veldig følsom, og det er vanskelig å gjøre noe med.

Han er for lite ydmyk og en veldig "hard" person å ha med å gjøre. Vanskelig å diskutere med, han blir ofte banal og usaklig, litt sånn drittunge å krangle med, blir bare helt matt og går og griner.. hehe. Vi er også ganske forskjellige generelt. Men jeg elsker han, og han sa sist i går at han elsket meg. I går hadde vi en god prat og jeg føler det hjalp veldig. Jeg gråt og snakka, og han "aksepterte" for en gang skyld at jeg gråt, jeg fikk tømt meg med prolemer med selvbildet mitt. Og at ting han hakker på meg for gjør veldig vondt og stikker dypere enn han trur. Han la fra seg den "harde" innstillingen han pleier å ha, jeg fikk endelig satt ord på ting jeg føler jeg mangler fra han, og det er omtanke og omsorgsfølelse, så skal jeg jobbe med å ikke være morra hans og ikke la hormonene snakke for meg, prøve å telle til ti før jeg blir lei meg og bare mååå ta opp alt mulig tull med han som jeg egentlig bare bør la gå. Skal følge med på denne tråden, håper det kommer inn gode forslag. Jeg vet ikke hvor lenge vi kommer til å ha det bra for denne gang. Håper bare jeg kan skerpe meg selv, og det er skritt én. Ser på det litt som alkoholisme, første skritt er å innrømme det for megselv, så andre (han), så jobbe med det sakte med sikkert. Så kommer vel det jeg mangler fra han naturlig, i hope.. Om begge virkelig vil det her, skal det gå.

[Anonym bruker]

ja det er jo en god start med god mat og litt kos og prat:-)

ta dere en samtale om hvor og hva dere har lyst til å gjøre når dere kan få barnevakt da:-)

bare det at dere har noe å glede dere til hjelper på humøret og på som par:-))

det er vanskelig når forholdet ikke går så bra men elsker dere hverandre så,er dere begge villige for å jobbe for det:-)

jeg anbealer at dere må møtes på midten når dere er uenige om noe.uansett om du eller han ikke er helt enige så går det an det.

 

begynn å skryte litt av hverandre om ting dere gjør.om helt vanlige ting.

det gjør jeg av sambo og omvendt.:-) og koser mye sånn bare uten videre.med klem og kyss:-))

[Anonym bruker]

Herregud, jeg fikk helt frysninger av å lese svaret ditt. Min mann er nøyaktig lik det du skriver om din, og samme med meg og deg. Helt sykt. Han er også veldig "hard" mens jeg er alt for følsom. Og alt dette gjør meg i tillegg enda mer følsom, og han blir bare tøffere og tøffere.

 

Jeg føler også at jeg trenger omsorg og omtanke fra ham. Jeg VET at jeg kan være veldig vanskelig, og det vil jeg virkelig jobbe med. Men jeg trenger å få kunne være meg selv også, med tanke på følelsene. Jeg trenger å gråte uten å være redd for å bli kalt sutrete, og jeg trenger å kunne hoppe i armene på ham uten at jeg er "i veien" eller "plager" ham...

 

Jeg føler med deg, og håper det ordner seg for dere også.

Klem.

 

HI.

[Anonym bruker]

Det og er noe vi trenger sårt. Litt ALENETID, hvor jeg ikke trenger å bekymre meg over at lille har det bra, sover godt, osv.. Lille sover toppen 4 timer i strekk på det beste om natten, og jeg er sliten. Fikk snakka om at jeg vil at han skal avlaste meg mer og at jeg er lei av å hele tiden måtte ha det fulle ansvaret når vi begge er hjemme. Dette har forandret meg til en skikkelig moderperson, og jeg drømmer om den dagen jeg kan gå alene og shoppe nye fine klær, pynte meg litt, føle meg sexy igjen, og drite litt mer i konsekvenser og få litt følelsen av at jeg ikke trenger ha kontroll og ansvar over lille hele tiden. Håper det hjelper meg til å finne tilbake til megselv igjen. Savner gamle meg, savner jenta meg liksom. hilsen 14:13

[Anonym bruker]

Jeg blir så lei meg av å lese det du skriver, for det er akkurat sånn jeg har det også.

Jeg har stort sett hele ansvaret, han har vokst opp med kun moren og mener det er riktig at mor steller hus, hjem og barn....dette har jeg slått ned på og mener er HELT feil.

 

Han kan si: Jeg stikker ut en tur jeg, rett før middagstid, og kommer gjerne hjem på kvelden. Det kan jeg absolutt IKKE gjøre, og vil jeg til en venninne, går jeg aldri før barna er lagt, og jeg føler jeg må spørre "om lov" flere uker i forveien omtrent, selv om han sier det ikke stemmer. Men det er sånn han får det til å føle.

 

Jeg savner også virkelig gamle meg. Jeg var tynn og pen (og så det ikke selv, noe jeg er ergerlig over nå...) og jeg var sprudlende og livsglad.

Nå føler jeg meg som en grå mus i joggebuksen, og jeg klarer ikke å være 100% lykkelig.

 

Samtidig vil jeg ikke være uten mannen i mitt liv, og han har forbedret seg. Jeg vet også at jeg må jobbe med mine ting.

 

 

HI.

[Anonym bruker]

Det er virkelig håp for dere!!! Dere elsker hverandre, og det er det best utgangspunket for å få forholdet opp og gå igjen!! Dere trenger bare litt hjelp til å finne tilbake til alt som var positivt!

 

Jeg ville ringt Familievernkontoret dere sokner til. Der vil dere kunne komme og snakke med noen som hjelper dere til å se hva som kanskje har dratt litt i feil retning, og hjelpe dere til å sette fokus på hva dere begge kan jobbe med for å gjøre ting bedre. Det er helt banale ting de gjør,men det å ha en tredjeperson inne som kan følge dere opp litt, og som virker som en "buffer" når ting har gått litt i stå......

 

Håper det ordner seg for dere!!

 

Lykke til! ;o)

 

Klem

[Anonym bruker]

Kjære søte deg.

 

Søk hjelp.

Det kan virke skummelt og vanskelig og kanskje unødvendig, men er ofte veldig veldig lurt.

Og har man to små barn og elsker hverandre er det jo virkelig verdt det? Man skylder på en måte barna sine å prøve alt før man går hver til sitt:-) Det bør være den aller siste utvei, etter at alt er prøvd.

 

Jeg tenker at det er kanskje ikke så enkelt som at jeg kan gi deg tips også skal du fikse alt alene? Et forhold består jo av to, og da er det kanskje lurt å innvolvere begge i fiksingen.

 

Et annet alternativ kan være Homestart Familiekontakten?

www.home-start-norge.no

Der kan dere få hjelp med f.eks barnevakt.

 

Alle trenger vi hjelp i blant. De er en styrke å innrømme det, ikke en svakhet:-)

 

Lykke lykke lykke til!

 

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk til dere to siste som har svart meg her også. Jeg har virkelig vært inne på tanken om familievernkontoret, men jeg har ikke tort å nevne det for ham. Det føles jo som et slags "nederlag", men det er selvfølgelig verdt det.

 

Tanken på et liv uten ham er rett og slett helt ubeskrivelig grusom, så jeg håper jeg aldri, aldri trenger å oppleve det.

Det hjelper veldig å bare få ut litt til dere som ikke kjenner meg i det hele tatt, det er lettere å gi konstruktive råd da.

 

Har som sagt tidligere kjøpt inn god mat og drikke til i kveld, og håper at det kan løsne opp litt. Vi famler litt i blinde begge to nå, og trenger å få tilbake det samme fokuset.

 

Klem til dere alle, og tusen takk.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hei igjen:-)

 

Ville bare skrive og si at jeg har tenkt sånn på deg i løpet av det siste døgnet.

Håper kvelden i går ble et skritt i riktig retning:-) Det er ikke alltid det viktigste hva som skjer, men at det skjer noe.

 

Skjønner følelsen av frykten for å miste noen man er så glad i. Tanken på å miste mannen min nå etter at vi fikk et barn er helt uutholdelig på en helt annen måte enn før den lille prinsen kom.

 

Jeg har stor tro på at dette ordner seg jeg!

Noen ganger går livet litt i stå, men hvis man tar tak i greiene - gjerne med hjelp - er det mange mange som opplever at de kommer styrket ut av sånne floker.

 

Fortsatt lykke til!

 

Stor klem; 15.29

[Anonym bruker]

Huff det er ikke alltid så enkelt nei....

Vi hadde en periode for noen år siden hvor vi sleit litt...jeg synes ikke han gjorde nok,ikke hørte på meg,og han synes jeg maste for mye(noe jeg sikkert gjorde),og det ble mye småkrangling og irritasjon og lite hyggelig stemning...

Det vi gjorde var å ha en fast kveld i uken(søndag)hvor vi satt oss ned (etter at barnet var lagt)og snakket og fikk luftet alt som var av situasjoner i løpet av uken...vi tok opp det vi var misfornøyd med,ting som irriterte oss,og også det vi synes var positivt..det fungerte faktisk veldig bra,det ble mye mindre klaging og masing og en mye hyggeligere stemning i hverdagen,fordi vi ventet til den ene dagen med å ta opp de forskjellige tingene...vi lagde også en regel om at vi måtte ha minst 3 positive tilbakemeldinger hver gang.

vi holdt vel på med dette i ca 6 mnd,følte vel at det ikke var nødvendig å ha en fast deg lengre,fordi vi på denne måtenl lærte å ta mer hensyn til hverandre,forstå hverandre og å faktisk snakke sammen i stedet for å irritere seg over lengra tid og til slutt eksplodere...

I tillegg er det viktig å ha nok kjæreste-tid,det trenger ikke alltid være så mye...en tur på kino,en kveld alene hjemme med god mat osv...og vis at dere er glad i hverandre og legg vekt på det positive!!

 

Lykke til!!