Tankene som stemor og biomor....

[Anonym bruker]

Med fare for å bli skutt mer enn noen her inne er blitt skutt før.:

 

Hei alle damene her inne.

Jeg er stemor selv og jeg lover at det ikke alltid har vært en dans på roser.

Jeg er også biomor og det er ikke lett å se på at mannen min setter mitt særkulls til side og tydelig viser at vår felles betyr mest for han. Ikke lett å se på at hans særkullsbarn får alt det peker på, vår felles får ikke noe, men min særkulls får beskjed om å tie stille og vente på tur..

 

Jeg tok tak i mannen min, fortalte at han godt kan føle at det er forskjell, men ikke vise det. Han svarer at han ikke selv hadde sett det og at han skulle skjerpe seg. Som sagt, så gjort.

 

Er det noen som tenker litt slik som jeg gjør? Krever vi for mye av mennene våre? Han skal være ditt og datt og om han ikke er det, så er det galt. Og stebarna bare krever og er "dumme. fæle drittunger" som våger å komme hjem til oss og kreve litt av mannen vår og DA er det synd på oss da...! Eller?

Lurer på hvordan vi hadde reagert om våre "perfekte og veloppdragne barn" var de barnehagetantene snakket om som "bortskjemte, uoppdragne drittunger".... ? For vi er blinde for våre barns "feil og mangler", men det betyr ikke det at alle andre er det.

HUSK: våre "perfekte" barn er perfekt KUN for oss.

 

Men til poenget:

 

Som stemor ser jeg at under samvær med stebarn, så vier jeg mer tid til mitt særkulls og felles enn hva jeg gjør til stebarnet. Jeg ser det samme med min mann. Jeg kan vel ikke forvente at han skal la sitt barn bli satt til side av begge de voksne og kreve at han tar seg av fellesen fordi jeg blir sjalu på fellesbarnets vegne? Og jeg vet også at jeg ikke kan overse mitt særkullsbarn fordi at mannen min krever det. Det hadde jeg aldri gjort samme hvor mye han hadde bedt meg om det.

Så dere stemødre som ikke har særkulls... Hva med å spørre deres menn hvordan de føler det? Dere aner jo ikke hvordan denne situasjonen er for de? Kanskje er den veldig vanskelig og dere gjør det kanskje ikke bedre ved "å forsøke å bestemme hva han kan føle og tenke eller ikke"? Hvorfor ikke snakke MED mannen i stedet for TIL og forsøke å se det fra hans side?

Førsøk å se det slik dere som har mer enn en felles: Hva ville dere gjort om mannen ba dere bry dere mer om den eldste enn den yngste fordi han ønsket det sånn. Kunne dere klart det?

 

Vil bare høre tanker rundt dette. Dette er ikke kritikk på noen måte. Jeg trenger noen å reflektere sammen med og da tenkte jeg på dere.

Vil helst slippe å høre at jeg er er en sutrete biomor. Det er jeg absolutt ikke, Ønsker heller ikke svar (som at jeg kan velge det) som handler om at den beste løsningen er at stemor bare dropper kontakt med stebarn fordi det er best slik. Det er ALDRI best slik. Tenk på barna som blir oversett i sitt eget hjem.

Jeg ønsker vel tankedeling men noen som også ofte sitter i en krok og ønsker at dette skal løse seg på en god måte. Er der noen der?

[Anonym bruker]

Et barn kan nok tåle å bli negativt forskjellbehandlet av en steforelder, men et bar tåler neppe å bli nedprioritert til fordel fr søsken av sin egen mo eller far. Det være seg om det er særkullsbarn eller fellesbarn som blir satt til side.

 

Steforeldre er gjevnt over mer perifere i barnas liv, de fleste særkullsban har gode trygge forhold til både sin mor og sin far, aktive og involverte foreldre som står for mesteparten av oppdragelse og omsorg. Det blir derimot annerledes når steforelderen er en fravværende mor eller far, da må en vokte seg vel for å ikke 110% likebehandle steban og fellsbarn. Jeg sier 110% nettopp fordi det stebarnet sannsynligvis trenger enda litt ekstra melding om at det er likestilt med fellesbarn.

 

Når en andre kone på vegne av fellesbarnet krever likebehandling, er det å snu ting litt på hodet, når du ser på det som sjalusi og beskje til han om å sette særkullsbarnet sitt til sides.

 

Jeg tror nok desverre at det er langt flere fedre som har yndlinger, favoritter blandt sine barn, enn det er kvinner, vi har tross alt båret dem frem og har et helt annet bånd.

Det er nok ikke noe uvanlig fenomen, og skjer nok like ofte i kjærnefamilier som i stefamilier. Men det er et ømt tema, og veldig sårt for både mor og barn. Det er også et ordentelig ulurt trekk for søsken relasjonen fra begge barns side.

 

Jeg er forsåvidt enig med deg at ingen bør bli oversett i sitt eget hjem, eller at noen under husets tak skal slutte å kommunisere og ikke ha kontakt. Mobbing bør aldri tolereres, verken fra barn eller voksne, men det er selvsagt 100 ganger verre om det er en voksen som fryser ut et barn. Men det er 2 voksne i hjemmet som er avhengig av å være hverandres støttespillere, og legge opp et felleslp for alle barna. Da går det ikke at far kjører på med sin egen forskjellsbehandling fordi at han føler for det. Det nytter heller ikke å insistere på at ungene skal få oppføre seg som egoistiske primadonnaer, på bekostning av fellesskapet, fordi han har lyst til å ha det sånn.

[Gjest Antarctica]

Syns dere er reflekterte begge to. Men les uansett Jesper Juuls artikkel i A-magasinet idag, han har tatt det på kornet: mange fedre har så dårlig samvittighet pga skiulsmisse og litt sjeldnere samvær at de blir helt "utvisket" i konturene. De skal liksom være så "snille" at de bare blir grenseløse overfor visse av sine barn, der samvittigheten er dårligst, og dermed blir nettopp disse barna helt umettelige.

 

Prøv selv - et barn som aldri får grenser vil aldri bli fornøyd. Så snillheten vil straffe seg i at de vil fortsette å kreve og slite ut sin far, som er utvisket i kontuene allerede...og ingen får det godt. Ikke det bortskjemte barnet en gang - det er ikke noe "privilegium" å få lov å ture fram.

[Anonym bruker]

Jeg har store problemer med å få sagt i fra om dette til mannen min, som ikke setter grenser for særkullsbarna sine.

 

Han har vanskelig for å si nei når det gjelder ting de vil ha, eller ting de vil være med på. Dette går i lengden utover økonomien. Han får seg ikke til å gjennomføre at nå bruker vi ikke penger på ny mobil, pc-spill, jakke, for du har nok, du har nettopp fått. Nei vi kan leie film istedet for å gå på kino. Han prøver å være fornuftig, men gir etter etter en stund.

 

Han greier ikke så si nei til dem når de vil ha hans oppmerkosmhet, noe som gjør at han er 100% oppslukt i dem, og får ikke gjort noe annet. Han løfter ikke en finger i hjemmet, eller med fellesbarna, uten at jeg må mase, så lenge han har særkullsbarna sine hos seg.

 

Han greier ikke å få dem til sengs om kvelden, de får sitte oppe å se helt upassende ting på film og TV. Han begrenser heller ikke spilling, internettbruk, mp3 spillere. De er våkne til langt på natt, helt uten oppsyn.

 

Han greier heller ikke få dem til å vaske seg, trekke i snora, kle seg i hele og rene klær. Når vi skal til byen å handle, eller på besøk til andre, ber jeg dem ofte om å ta på seg mer passende klær, men han følger dårlig opp.

 

Han greier ikke å følge opp lekser, og skolegang, slike vanlige fornuftige oppdragelses aspekter må alltid vike for tull. De spiller, og leker og ser på upassende TV. Innsatsen er minimal, resultatene i bestefall middelmådige, og det hele er temmelig trist.

 

Og verst av alt er at de er så misfornøyde, så utakknemlige, bare fokuserer på det de har fått nei til, aldri på det de har fått. Geldesløse.

 

For våre fellesbarn er det heldigvis en annen situasjon, og han er stortsett flink å følge opp. Jeg derimot er beinhard, temmelig streng og veldig konsekvent. Sier ikke at jeg ikke koser med barna mine, men jeg er tydelig på hvem som bestemmer. Vi kan ikke gjøre alt mulig bare fordi de har så lyst.

[Anonym bruker]

Typisk overkompenserende far. Dem fins det TUSENVIS av. Sånn har det vært med min samboer også.

 

Jo, jeg har snakket MED ham, og han har innrømt at han har dårlig samvittighet for dem...og den dårlige samvittigheten skal kompenseres og overkompenseres, ikke med grundig arbeid med farsrollen (da mener jeg hvordan være trygg og inngi trygghet, rose gode initiativ, finne positive aktiviteter og opplevelser, være empatisk, "se" barnas behov osv), men med mat, penger, gotteri, gaver - egentlig bare "billige" løsninger, i den forstand at de koster penger, ikke tid.

 

Etter hvert fikk jeg overbevist ham om at en runde ludo eller vri åtter på kvelden er mer verdifullt enn innkjøp av ny dvd hver helg. Barnet begynner nemlig å etterlyse sin lille halvtime med brettspill eller kortspill, og dette er noe jeg og søsken også kan delta i, eller la være om det ikke passer sånn. Enkelt, morsomt og til glede for begge parter. (Men nå trur han at det var hans egen geniale idè, selvsagt!)

 

Og med den veien forholdet vårt går, som resultat av alle konfliktene, så vil han snart ha enda flere barn å ha "dårlig samvittighet" for, enda flere barn å kjøpe seg fri fra ved hjelp av gotteri, leker, ting, ting, ting... For våre to blir også snart på samme lista. Dessverre.

[Anonym bruker]

Hm.. Jeg er ikke stemor, men har engang vært det..Jeg er derimot mor til en særkulls og har en felles..

Jeg klarer ikke å komme gjennom til min mann med at han ikke må forskjellsbehandle..

Det vil si, her MÅ det nødvendivis blir forskjell i og med aldersforskjell på barna. 11,5 år.

Men jeg mener også at jeg ikke kan forvente at mnnen min føler noe sterkt for min første, men han bør klare å forholde seg til han på en høflig og respektfull måte. Det går selvsagt begge veier, men den voksne må alltid ta første skritt.

Som dere skjønner har de absolutt ikke et bra forhold. Dette sliter på meg og forholdet.

 

Jeg skulle ønske jeg hadde en mann som hadde såpass selvinnsikt at han faktisk så hva han gjorde feil når det ble påpekt, men det har jeg ikke.

Han innrømmer aldri feil, og mener det er opp til barnet mitt å ta første skritt i retning bedre forhold.

 

Synes nok ikke vi krever for mye av mennene våre, hva forventes det av stemødre?

 

Men som sagt, skulle ønske det "gikk inn" hos han;)