Jeg har alltid vært trist...

[Anonym bruker]

 

Sitter her med en typisk tristhets følelse jeg får veldig ofte.. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, husker da jeg var veldig liten og gråt fordi jeg følte meg "trist"... Jeg vet ikke om dette er normalt.. Men det er som jeg har savnet noe hele livet mitt, vet ikke hva det er.. Men det plager meg veldig

Er dette unormalt?

[Anonym bruker]

Er det en litt slik maktesløs følelse av at du vil være et annet sted i livet, skulle ønkse du hadde "mer".. uten helt å vite hva "mer" kan være?

At noe mangler på en måte og du ikke vet helt hvordan du kan fikse det..

 

I så fall kommer slikt over meg også innimellom. Men jeg er stort sett en vedlig positiv og optimistisk jente, med bein i nesa og ekstremt pågangsmot. Men plutselig kommer denne følelsen av tomhet/tristhet..

 

Kanskje det er motpolen til det positive, ingen kan være bare på plusssiden..

[Anonym bruker]

 

For et fint svar, jeg føler det mer som et savn.. Helt uforklarlig også, vet enkelt ikke hva det er.. Jeg er da en litt svakere kvinne og veldig følsom. Jeg føler meg veldig trist når jeg er alene, føler at jeg savner noen... Blir nesten rastløs også.. Husker da jeg var liten pleide jeg å føle meg veldig "ensom"..

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn, og det bekymrer meg mye. Mye engstelig for alt mulig som ikke plager andre. Jeg vet ikke helt hvilket svar jeg skal gi deg annet enn at du ikke er alene om det.

[Anonym bruker]

dere høres ut som meg - som er manisk depressiv.

[Anonym bruker]

Det høres ut som meg, og jeg har ingen diagnose.....

Men kjenner følelsen ganske ofte egentlig

[Anonym bruker]

Jeg hadde det MYE slik, fram til jeg var ca 24. Da gikk det over. Hadde perioder hvor jeg bare ville ligge og deppe, gråte, kaste meg utfor balkongen etc. Var veldig sår for avvisning, usikker på meg selv, en vanlig kjærlighetssorg tok helt knekken på meg.

Var også usikker på venninner, og kunne være glad i de det ene øyeblikket og "hate" de det neste.

Jeg vet ikke helt hvorfor det gikk over, men det gjorde det. Jeg møtte min nåværende mann, flyttet til utlandet, begynte å jobbe (studerte fram til jeg var 25). Jeg tror mannen min hadde en veldig positiv innvirkning på meg, han er ikke grublertypen, men som regel positiv og har lett for å glemme negative ting. Kranglet vi en dag hadde han genuint glemt hvorfor neste dag - og det var deilig for meg som kan gå og surmule for ting, så da sluttet jeg med det :-).

Nå er jeg 35 og har ikke de triste øyeblikkene lenger. Jeg kan kjede meg, men er ikke trist.

Kom plutselig på en annen ting som hendte samtidig med at jeg flyttet utenlands o.l - fordi jeg bodde sammen med mange andre, sluttet jeg å høre på musikk så mye, og deriblant også depressiv musikk! Kanskje det var grunnen? :-)

Uansett, det kan gå over av seg selv, eller med hjelp fra andre. Anbefaler deg å besøke psykolog bare for å prate litt, det kan hjelpe (hører med til historien at jeg fikk fødselsdepresjon, men søkte hjelp med en gang og det var over etter ca 3 mnd).

Klem til deg!

[Anonym bruker]

vet du..!?

 

dette har jeg også slitt med hele livet mitt!

snakket med min mor om det å hun sa hun mest sannsynlig hadde mistet tvillingen min. (hadde en kraftig blødning da hun gikk med meg,legene trodde hun kansje skulle hatt 2 barn)

 

ikke vet jeg, men det savnet etter "noe" har vær stort, men kommer i bølgedaler.

 

men jeg ble sen diagnostiser med adhd (34 år) så at det er en stor grunn til den "tapsfølelsen! er nok stor..

 

 

[Anonym bruker]

Ja jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg har tatt høyere utdanning og vært normal, men har samtidig egentlig bare hatt lyst til å dø. Tenkte faktisk mye på å ta livet mitt. Da jeg gikk gravid følte jeg meg så lykkelig og betydningsfull som jeg aldri har gjort før, men etter fødselen følte jeg meg så tom som jeg aldri har gjort. Så meg nødt til å oppsøke en psykolog, og nå ett år etter har jeg det ganske bra. Psykologtimene har hjulpet meg for å få en forklaring. Har jo alltid lurt på hva som er feil med meg som bare vil dø og er trist, samtidig som jeg er så normal og mestrer livet så bra. Har funnet ut at denne tristhetsfølelsen eller tomhetsfølelsen til en viss grad er noe jeg må leve med og mestre etter hvert som livet går videre.

[Anonym bruker]

Har ingen svar til dere, bare spørsmål. Min eldste datter har slike perioder med tristhet, hvor hun kan gråte uten at hun kan forklare det med noe annet enn at hun føler seg trist. Det er ingen grunn til denne tristheten. Hun er også veldig følsom.

Jeg tar henne på alvor, og snakker med henne om dette, og lar henne gråte.

 

Jeg har lurt på om jeg burde ta det opp med noen - fastlegen eller noe?

Kan det være et oppmerksomhetsbehov? bør jeg gi det mindre oppmerksomhet, snakke mindre om det med henne når hun er trist?

Eller motsatt?

[Anonym bruker]

 

09:53.. Hi her, jeg har det akkurat sånn med min datter også.. De i barnehagen har lagt merke til dette at hun er veldig "følsom".. Hun blir lett lei seg og trist i perioder, kan plutselig begynne å gråte hvis hun hører på en vakker/trist sang.. Jeg vil jo ikke hun skal føle seg trist, gir henne masse kjærlighet.. Jeg vet ikke om det kan ha av at vi begge er uten "Far"? Min far stakk fra min mor da jeg var ganske liten, det ble slutt med meg og BF da min datter var 1 år. Hun ser ham veldig sjeldent.. Kanskje jeg søker en ersatning for min "Far".. Han døde ogsa da jeg var ung.. Jeg føler meg alltid lykkelig når jeg føler meg elsket.. Jeg savnet utrolig en mann å dele livet mitt med akkurat nå..

[Anonym bruker]

Jeg vet hva du mener.. Slik har jeg også hatt det mye..

Melankolsk..

 

Etter at jeg giftet meg og fikk barn, har det blitt sjeldnere at slike melankolske øyeblikk kommer..

 

 

[Anonym bruker]

Har ingen svar til dere, bare spørsmål. Min eldste datter har slike perioder med tristhet, hvor hun kan gråte uten at hun kan forklare det med noe annet enn at hun føler seg trist. Det er ingen grunn til denne tristheten. Hun er også veldig følsom.

Jeg tar henne på alvor, og snakker med henne om dette, og lar henne gråte.

 

Jeg har lurt på om jeg burde ta det opp med noen - fastlegen eller noe?

Kan det være et oppmerksomhetsbehov? bør jeg gi det mindre oppmerksomhet, snakke mindre om det med henne når hun er trist?

Eller motsatt?