noen som jobber i barnevern her inne?

[Gjest]

Altså. Som sikkert endel kjenner til, fikk min samboer etter en lang kamp omsider omsorg for eldstejenta si i mars i år. Jenta sliter endel etter 2,5 år med en (beklager språket) inkompetent mor, og går bl.a. i behandling hos BUP i tillegg til ekstrahjelp i barnehage osv. Vi vet av mors uttallelser (og det faktum at vi/jeg har sendt inn et utall bekymringsmeldinger oppigjennom) at barnevernet har hatt eller skal ha hatt tett oppfølging av mor og barn helt siden fødselen. Men det måtte flytting til ny kommune og nytt barnevern til før det plutselig gikk fort og de innså at her var det snakk om grov omsorgssvikt og et spørsmål om tid før barnet fikk varige, psykiske skader.

 

I ettertid forsøker vi nå å nøste opp trådene, av ymse årsaker. For det første- med et barn som ikke snakker (og som sannsyligvis ikke vil huske når hun begynner å snakke), er det faktisk litt greit når man skal behandle psyken hennes, at man vet hva hun har vært igjennom. Vi har kikket på de første årene hennes gjennom et bittelite nøkkelhull, vi vet eller tror vi vet ørsmå bruddstykker av sannheten, vi kan gjette oss til noe gjennom kjennskap til mor og situasjon, men vi aner egentlig ikke hva hun har levd med i starten av livet. Dessuten er det viktig å dokumentere, for mor har ikke gitt seg og vil trekke oss/far for retten igjen og kreve en mer omfattende samværsordning. Vi sitter her og tror og mener at det kommer til å gå fryktelig, fryktelig galt - men vi VET jo ikke- vi kan ikke bevise noe som helst om mors omsorgsevne eller hvordan hun har tatt vare på barnet. Og til syvende og sist, det kommer stadig fram små bruddstykker, små parenteser nærmest, av hva barnevernet i den første kommunen har foretatt seg (og ikke minst- hva de IKKE har foretatt seg). Jeg har en veldig stygg magefølelse av at de har fortalt barnets far (min samboer, altså) at de har kontroll, følger med, at alt er vel og bra - og at sannheten er at det har vært LANGE perioder overhode uten tilsyn fra barnevernet på tross av deres egne planer og tiltak for oppfølging, og på tross av at det har vært alvorlig grunn til bekymring. Jeg blir kvalm av å vite at samme saksbehandlere nå har under sine "vinger" nye barn de kan overse og ødelegge- barn som ikke er så heldige at de har en forelder som tør kjempe i motvind for dem og stole på sine egne instinkter. For jeg er hellig overbevist om at hadde de gjort jobben sin, hadde jentungen vært flyttet til sin far som baby, ikke som 2,5-åring og etter at saken hadde pågått i bortimot to år...

 

Så til kjernen; vi sendte nevnte barnevern altså et brev og krevde innsyn i journalen til jenta, kopi av rubbel og bit. Det vi fikk i retur, var kopier av et brev skrevet til min samboers advokat i oktober 2007, et brev som vi den gangen fikk kranglet oss til etter at advokaten vår hadde nærmest hudflettet både dem og deres fylkesmann for å nekte å utgi journalen som bevis for retten- et brev som bare beskriver i korte trekk de hjelpetiltakene de hadde hatt gående fra fødsel og fram til dato, og hva som evt ble vurdert videre. I tillegg ble det nevnt av mor tilbakeviste bekymringene vi meldte i etterkant av det ene samværet min samboer da hadde hatt. Dette brevet har mor lest igjennom og godtatt at de sendte, og det sier ingenting om barnevernets vurdering av omsorgssituasjonen eller barnet ut over at de ikke klassifiserer det som "alvorlig omsorgssvikt", men at det er alvorlig nok til at de er forholdsvis tungt inne. I tillegg ligger det ved ETT ark med en beskrivelse av barnet som 5 mnd gammel (etter et møte mellom mor, barn, helsesøster og barnevern), og en kopi av en plan for måltidsrytme fra barnet var 9 mnd gammel- utarbeidet av helsesøster. Planen detaljstyrte hele måltidsrytmen, og hadde i tillegg en lang tirade om hva som er bra og ikke bra å mate barn med (type "kjøtt, fisk, grønnsaker, brød, frukt og grøt er bra, cola og uutvannet juice er ikke bra") Vi vet at denne ikke ble fulgt, og vi har meldt i fra om dette gjentatte ganger i ettertid; tidligst en måned senere, senest da barnet var 1,5 år. (og ja, dette er snakk om den damen som hånlo av min samboer da han fortalte henne at hun hadde kjøpt umodne bananer til jenta da hun var ca 15 mnd. "alle vet jo at de grønne bananene er best!" sa hun, før hun smakte på den (fordi ungen spyttet ut) og spytta den rett i søpla... hun hadde da nettopp fortalt at jenta elsket bananer og fikk det ofte. Go figure...)

 

Det jeg da egentlig lurer på; hvordan er kravene til dokumentasjon i barnevernet? må man dokumentere fra hvert møte, skal det differensieres på dokumentasjon som dreier seg om barnet og dokumentasjon på omsorgssituasjonen og/eller foreldrene? Det at min samboer har fått kun ETT skriv fra barnevernet med dokumentasjon på barnets tilstand og observasjon av henne- på tross av at det hevdes at de har fulgt henne ukentlig i ett og et halvt år- betyr det i praksis at de enten lyver om at de har sendt alt han har krav på, eller at de lyver om at de har fulgt henne opp? Eller kan de faktisk ha fulgt henne tett og godt i denne tiden og allikevel ikke ha dokumentert det på en sånn måte at noen andre enn barnets mor har krav på å se det? Det kan da i sannhet ikke være første gang et barnevernsbarn skifter bosted og omsorgsperson, og det er ønskelig å få innsyn i hva vedkommende har opplevd? Og er det noen som kjenner til jussen i det at de nekter far innsyn i den fullstendige journalen uten mors samtykke?

 

Arg. Jeg blir så oppgitt at jeg får helt vondt i sjelen. Og ja, den beskrivelsen av møtet da barnet var 5 mnd gammel, viser så grundig at vi har hatt rett i våre mistanker, og det viser en mor som er så totalt på viddene omsorgsmessig og i forhold til sin virkelighetsforståelse (altså, det dokumenterer at barnevern og helsesøster har funnet henne HELT på bærtur når det kommer til virkelighetsforståelse, og forståelse av spedbarns utvikling og behov), at jeg er dypt og inderlig rystet over at de faktisk ikke tok kontakt med min samboer for å i det minste få hans versjon av historien og gjøre en vurdering på om han kunne komme sterkere på banen for barnets skyld. (de tok aldri kontakt med min samboer da de så det bar galt avsted, men da hans advokat tok kontakt med helsesøster og barnevern der oppe var det flere som fikk bakoversveis og ikke skjønte hvordan DET kunne skje- for de hadde bare stolt på mors versjon av en psykisk syk far som ikke ville ha noe med barnet å gjøre). Hadde jeg vært sjef i verden, hadde de menneskene der aldri i sitt syndige liv igjen sittet med verv der de har makt over noe større enn en blyantkvesser.

[Gjest]

...og jeg beklager nok en gang min manglende evne til å fatte meg i korthet. Det ligger i genene...