Må få ut litt frustrasjon... (langt)

[Anonym bruker]

 

Jeg og samboern min har vært sammen i 7 år. Vi møttes da jeg var 16 år og var oppover ørene forelsket i hverandre. Det var ikke en dag vi ikke savnet hverandre og hadde behov for å være sammen. Vi ble som erteris Slik var det i mange år...

 

Allerede i begynnelsen av forholdet var vi forskjellige på et par punkt. Jeg er positiv,utadvendt og meget sta. Han var i perioder deprimert, veldig sjarmerende og litt selvsentrert. Men det fungerte på et vis. Jeg hadde mye overskudd til å hjelpe han med hans tunge perioder og han gjengjald dette med å gi meg respekt,støtte og nærhet.

 

Vi dro på en utenlandsreise sammen. Den ble spennende,men krevende..Men etter vi kom tilbake ble ting anerledes. Han fikk voldsomme nedperioder der han isolerte seg inne og gråt... Jeg ble utslitt.Klarte ikke lengre å hjelpe han.. Han stresset med utdannelse og kom over en slags livskrise. Forholdet var ikke bra nok,han var ikke bra nok osv,men vi kom over den perioden også. Etter dette ble han mer og mer irritabel.. Jeg på den andre siden hadde større behov for stabilitet i forholdet. Jeg begynte å få lyst på barn og ville at vi skulle binde oss mer til hverandre. Det ble kræsj..

 

Dette ville han ikke i begynnelsen,men når jeg sa at jeg ikke kunne klare å være sammen med en som ikke vil det samme som meg,ombestemte han seg. I august 2007 fikk vi den nydelig tulla vår. Fødselen ble dramatisk og jeg var helt nede på bunnen. I ettertid fikk vi ingen hjelp fra det offentlige og han var til ingen støtte for meg som fikk tidenes største knekk (hold på å dø under fødsel). Etter dette ble han bare mer og mer sur og irritert på meg. Føler ikke at han respekterer meg. Kjenner meg ofte ensom.. Det som også har blitt en større plage for meg er at jeg vil ha flere barn. Han vil ikke dette siden forholdet ikke går så bra, forståelig nok,men jeg klarer ikke leve med det. Jeg vil å gjerne ha et barn til og jeg vil at det skal være ønsket. At vi skal glede oss sammen. Dette kan jeg ikke få,det vet jeg...Vet også at han er livredd for å miste meg. Hvorfor klarer jeg ikke gå ut av forholdet? Noen ganger tror jeg at jeg vil at vi skal klare oss,men vet jo egentlig med meg selv at det er bare tull. Denne følelsen ødelegger meg.. Jeg er mye irritert på han. Han hjelper meg ikke med husarbeid,spørr jeg om han kan være så snill å hjelpe meg med noe er jeg ei maskjerring. Han har også ved flere anledninger sagt at han trodde visse ting lå an for mødre. Slik som husarbeid og bleieskift. At dette var noe han ikke trengte å ta del i etter tulla ble født. Han er så urimelig at jeg noen gang ikke klarer helt å fatte at det er mulig. Han har jo visst i mange år at jeg ikke har tenkt slik.

 

Han sover dårlig og glemmer alt mulig. Alt fra små detaljer i livet sitt til store krangler oss i mellom og til skole/arbeid. Når jeg minner han på det blir han bare irritert... Jeg er så nedenfor. Jenta mi er så glad i pappaen sin. Hadde vi bare kunnet fungert sammen som vi gjorde for noen år siden...Når føles alt bare som det er ødelagt

 

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget...Vi skulle egentlig begynne å prøve neste mnd,men vet ikke om jeg klarer det. Jeg føler at jeg tvinger han en gang til. Blir kvalm av tanken. Det vil jeg ikke... Vet bare ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gjøre det...

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Har han søkt hjelp hos psykolog??

[Anonym bruker]

Ta også kontakt med familievernkontoret!!

 

MED EN GANG

[Anonym bruker]

Ojoj. Myye likt med min eks. Møttes da jeg var 17 år og holdt i 7 år, fikk to barn sammen..

Han var flott i starten men ble bare mer og mer sær. Sov ikke, satt bare og så på tv. Likte ikke minstemann, siden han i hovedsak var mitt ønske.

 

Ser i ettertid at han var veldig deprimert, men siden ansvaret for alt hjemme og med barn var mitt, mistet jeg mine følelser og respekten for han.

Jeg gikk for 9 år siden og selv nå har han ikke tilgitt meg det. Han har ett nytt barn og er gift, jeg har min femte på vei og er gift..

 

Han/dere trenger hjelp så snart som mulig.. Ikke vent om du vil bevare forholdet. Det vil ikke bli noe bedre etterhvert, uten noen form for hjelp. Fam.vern kontoret er en fin start..

[Anonym bruker]

takk for at dere svarer!

 

Vi har prøvd å kontakte familevernkontoret...Det har ikke vært til rare hjelpen. Psykologen vi fikk har vært inne på at han mest sannsynlig er deprimert,men virker ikke som hun vektlegger det så mye. Hun er mer interessert i om det kan ha grobunn i en slag fysisk årsak. Videre så legger hun mye vekt på fødselen min. Virker nesten mer som hun har egen interesse i den enn at den er opplysende for situasjonen.

 

Han har også vært til psykolog.Hhun la bare vekt på den dårlige søvnrytmen. Jeg blir så frustrert! Jeg ser så mye i det daglige som er langt fra hvordan det burde være...Tror også at han er deprimert. Jeg får bare ikke til å hjelpe han/oss.

 

Det sliter sånn på meg. Jeg har begynt å synes at han er uattraktiv. Inn i mellom kjennes det ut som jeg hater han, selv om jeg mer tror at jeg kanskje sint..

 

Jeg vil ha en mann som er glad i meg, som ønsker mitt beste, ikke en som holder meg på pinebenken og sakte tvinger meg ut av forholdet...En sjelden gang ser jeg et glimt av det vi en gang hadde, men det kommer så sjeldent..