Lufte noen tanker...

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. I det siste, spesielt i ferien, så har det blitt mer og mer vanskelig for meg å sende barnet til faren. Han blir jo eldre og eldre og jeg vet han har det fint der. Men det er nok noe med at jeg og bf "glir" mer og mer fra hverandre. Han har ny samboer, så ikke sånn, men før snakket vi nå og da. Nå er det kun avtaler ang samvær. Jeg blir sittende og tenke på hvordan barnet har hatt det, eller hva de skal. Ikke for å være kontrollerende, men for å ta del i livet til sønnen min uten å være tilstede. Jeg har ingen følelser for bf, men synes dette er forferdelig trist. Jeg vil ikke mase, grave og spørre om hva de skal, for det er ikke det jeg vil vite, men mer hverdagslige samtaler om hvordan han har hatt det. Jeg kunne også tenke meg å kunne sende en melding eller ringe hvis det var noe spesielt her, eller det var noe koselig jeg kunne dele med bf. Som vi gjorde før. Men siden han aldri gjør det selv, eller aldri ringer så synes jeg det er vanskelig å bare snakke i vei.

 

Jeg vet jeg ikke skal klage som har han mesteparten av tiden, men får så vondt av å tenke på at sønnen min har to familier som nesten ikke kjenner hverandre lenger. Vet det bare er sånn, men jeg kunne som sagt også håpe at jeg også kunne fortelle ting til bf av og til så han kunne bli mer innvolvert i livet til sønnen selv. Vi har egentlig en god tone, men etter han har fått seg en (faktisk veldig koselig) samboer så ble alt forandret. Hvis jeg en dag finner en, så tror jeg nok jeg vil tenke det samme jeg gjør i dag fordi det er ikke forholdet mellom meg og bf det går på, men samtaler ang sønnen vår. Kunne bare ønske jeg kunne slutte å tenke så på det...

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt. Nå er ikke vi kommet så langt i prosessen ennå at barnet er her og der. Men det verste er jo tanken på at man mister en del av livet med barnet. Håper virkelig det aldri slutter å være sånn at man snakker om hvordan ting har vært mens barnet har vært her eller der.

 

For meg så virker det nå også helt unaturlig å ikke gjøre det? Kan jo skje viktige ting som man ikke er klar over. Nå er det vel litt avhengig av alderen på barnetr også da. I mitt tilfelle er barnet så lite at det ikke kan fortelle noe selv.

 

Synes du skal ta opp dette med BF. Trenger jo ikke være noe anklagende eller noe. Bare si hvordan du føler det, og hvordan du skulle ønske at det kunne være. Og ikke slutt å spørre og fortelle selv!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Var det meg i denne situasjonen ville jeg spurt om det jeg ville spørre om, at det kommer en ny person inn i bilde skal bli at det blir mindre kommunikasjon mellom foreldrenne blir litt dumt for deres del og for barnet sin del. Gjerne ta og ringe eller skrive en mld om hvordan du føler det? kansje han også tenker det samme som deg..

Den nye kjæresten hans må også bare akseptere at dere snakker sammen og deler ting som har hendt mens han har vert der og ting som har hendt mens han har vert hos deg:-)

Hva med og spørr om de vil komme en dag bort og fks spise middag? Kansje kjæresten hans er litt skeptisk med tanke på at dere har vert sammen og har et barn sammen og er redd for og miste han..

Er alenemor selv, men barnefar har ingen kontakt med barnet og bor i finnmark og først nå har han tatt kontakt på nettby. jeg har ny kjærest(har vert sammen snart 1 år og vi bor sammen) Hvor jeg sier ifra hver gang han har skrevet og at jeg har svart og at han får lov og lese om han vil og han kan få vøre med og svare. Vil ikke at han skal føle at jeg holder noe skjult for han.. Så at derfor hun kan være med hviss hun har mulighet slik hun hvet mer hva som foregår..

Men kan jo være hun ikke egentligt tenker noe sånt over det og hvet at dere trenger og må snakkes sammen siden dere har et barn sammen:-)

Det er ikke alltid lett og være alenemor/alenefar når det komme en ny kjærest inn i bildet.. kan fort bli sjalusi da man har noe så verdifullt sammen...

 

[Anonym bruker]

Jo.. Men jeg har sagt det tidligere, men jeg vil som sagt ikke mase mer. prøver ihvertfall å holde tonen så god som mulig. Jeg er nok litt for stolt til å kunne klare å fortsette med å fortelle selv. Han later som han ikke bryr seg. Jeg er ikke sjalu, men de er tre når de er sammen, og vi er to. Kan være noe med det at han ikke sier noe? Sønnen min prater ikke selv enda han heller, men jeg vil heller aldri spørre og grave til han da han kommer tilbake når han en dag kan snakke. Jeg vil spørre om han har hatt det fint, men så får han fortelle det han vil selv. Synes for bf sin skyld dette er veldig trist... Men han må nok vise at han bryr seg om hva sønnen gjør hos meg før jeg begynner å fortelle igjen, det er som å snakke til en vegg nå.... HI