Psykiske lidelser

[Gjest]

Hva er det som gjør at NOEN mennesker ALDRI blir frisk fra sin lidelse, mens andre blir så og si friske og klarer å fungere i samfunnet?

 

Jeg kjenner mange og har møtt mange mennesker med ulike psykiske lidlser, mange som har bakgrunn som er like, mn som har klart seg så utrolig forskjellig her i livet. F. eks. de som r blitt utsatt for incest o.l...

 

Noen sliter forsatt etter mange, mange år og klarer ikke å jobbe eller funger sosialt, mens andre mennesker lever et "normalt" liv...

 

Vet at dette kanskje provoserer noen i disse psykiske lidelser tidene på DIB, men det kunne vært interessant å diskutere, da selvsagt uten personlige angrep...

[Reveenka]

dette kan sikkert gjerne diskuteres, men diskusjonen vil vel stort sett bli preget av synsing siden dette ikke er et fagforum hvor folk med utdanning, erfaring og kompetanse på psykiske lidelser er med og diskuterer?

[Gjest]

Folk med erfaring når det gjelder psykiske lidelser tror jeg faktisk det er mer enn nok av på disse sidene...

[Anonym bruker]

det kommer ann på hvilken lidelse man har. Noen har veldig "greie" lidelser som man lett kan behandle via terapi og noe medisinering. Andres lidelser er så tunge at de har rotet til kjemien i hjernen slik at denne må rettes på. Det kan bety mange år hvis ikke et liv på medisiner. Så er det noen lidelser som er såpass ødeleggende for hjernene at de som sitter med sykdommen ikke makter å komme seg opp om morran. Og det er som regel de som sliter med sykdommen hele livet. De får ikke til å bli hjulpet fordi hodet har ødelagt kroppen såpass mye at alt raser sammen.

 

Kropp og sinn henger veldig sammen, og har man en psykisk lidelse lenge nok vil kroppen merke det og man får dobbelt opp. Syk krop og sykt sinn. Da er det tungt å komme gjennom behandling.

 

Og medisner er vanskelig fordi ingen reagerer likt på samme medisin, så derfor må man prøve seg frem til man finner det som passer, og da kan man komme på en knekk fordi man har gått på feil type medisin i en prøvefase. Dermed blir det tyngre igjen.

 

Arv, miljø og hva slags hjelp en får er det som gjør utsalget på hvorfor noen klarer seg og noen ikke. Og noen vil bare ike ha hjelp fordi de mener de klarer å takle sykdommen selv... Det er som de som dør av sin lidelse.

[Gjest ->>-]

Det vet man ikke.

 

Mye ligger antagelig i personlighet, akkurat som med resiliens hos f.eks overgrepsutsatte barn. Man kan ikke si hvilke barn som vil slite resten av livet med grov omsorgssvikt og hvilke som ikke vil det, selv om man kan peke på noen faktorer som disponerer.

 

Ting som kvalitet på behandling osv. spiller selvsagt også inn.

[blond]

Når er man frisk og når er man syk? Hvem bestemmer og definerer?

 

Er det en motsetning mellom å ha en lidelse og fungere i samfunnet?

[Anonym bruker]

Er mange faktorer som spiller inn, kommer an på diagnosen, om den er riktig, hva slags behanlding, om man er flink til å følge opp behandlingen selv som pasient, være seg ta medikamentene eller gå i terapi. Så spørs det kontaktnettverket man har rundt seg, egne ressurser. Egen vilje til å bli frisk ikke minst i mange tilfeller.

 

Noe enkelt svar finnes ikke, noen blir ikke friske uansett hva de prøver også, og det er de jo ikke skyld i selv.

[Anonym bruker]

Du neffi, hvis du har møtt så mange mennesker med psykiske lidelser, burde ikke toleransegrensen din ha strukket seg litt mer da?

 

Jeg tror du har en psykisk lidelse selv, for du er sykelig opptatt av det hvertfall.

[Gjest]

Har da aldri lagt skjul på at jeg har vært psykisk syk selv.., men jeg er en av de som er blitt frisk igjen...

 

Kjenner meg igjen i mange av historiene hr på DIB, MEN jeg har heldigvis klart å bli frisk tross mye motgang i livet...

[Anonym bruker]

Ha ha, du er frisk ja :-O

[Gjest]

Dust : ) Selv om jeg kan virke sjuk i hue på mange av dere her inne, så skal jeg love dere at jeg nå er frisk og har det bra med meg selv...

 

Da skulle dere jammen ha møtt meg når jeg var sjuk...

[Gjest]

Jeg mener at så lenge man ikke klarer å fungere i arbeidsliv så er man ihvertfall ikke frisk...

[Anonym bruker]

Kan ikke engang forestille meg hvor jævli det må ha vært å være i nærheten av deg da......

[Gjest]

Gikk du glipp av psykiatrien på sykepleien?

Der lærte du litt om årsaker til at man blir psykisk syk.

Det er en sammenheng mellom biologi arv og miljø.

Hvor syk man blir av feks en depresjon kommer altså ann på hvor motagelig og sårbar du er genetisk sett, hvilket miljø du har vokst opp i og selvfølgelig hvordan behandling du får.

 

Det er da ikke noe å diskutere....

Fint at du har blitt frisk:)

Kan jeg spørre om hvilken diagnose du har/hadde?

[Anonym bruker]

Jeg har ofte lurt på det selv. Bestefaren min hadde bipolar lidelse som jo er noe man får tidlig i livet. Likevel lærte han seg å leve med lidelsen, fikk seg flott kone og flere barn, en super karriere og ok økonomi. Samtidig vet jeg jo at mange med lidelsen er veldig hemmet av den. Det er virkelig merkelig.

 

Selv hadde jeg store problemer i tenårene og starten av tjueårene ... sannsynligvis hadde jeg arvet bestefars personlighetsforstyrrelse, men jeg var da blant de heldige som bare vokser det av seg.

[blond]

Uavhengig av hva som ligger bak er det en interessant debatt i seg selv. Det kan være slik at man fungerer i en jobb og ikke en annen. Betyr det, for deg, at man i den ene jobben er syk og i den andre ikke?

 

Bør man ha kapasitet til å jobbe 100% i enhver jobb uavhengig av livsfase?

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv.

 

Jeg har hatt en tøff barndom, begge foreldre i fengsel, inn og ut av diverse tiltak via barnevernet, mobbet på skolen (og da mener jeg skikkelig mobbing med total utestengselse, juling hver dag, drapstrusler, hærverk på hjemmet mitt for å skremme meg etc + mye mer jeg har fortrengt) droppet ut av skolen, hang i ganske tøffe miljøer, etc. Dere kjenner gangen.

Alt dette hadde sine virkninger på meg, og fra relativt ung alder (ca 11 år) ble jeg sendt til psykolog to ganger i uka.

Jeg utviklet ymse spiseforstyrrelser, selvskading, psykoser, depresjoner...

Det var vel ikke så mye håp for meg?

 

Men i dag har jeg det bra! Noen stygge arr på kroppen, men det minner meg på en tøff tid som gjorde meg til den jeg er i dag.

Jeg er ressurssterk, jeg er en god mor til barna mine. Jeg fungerer utmerket i samfunnet, ligger ikke noen til last.

 

Jeg ville ikke la barndommen min styre mitt voksne liv.

 

Men jeg snakker bare for meg selv.