Går mot rettsak pga flytting, please hjelp noen..

[Anonym bruker]

Nå klarer jeg nesten ikke mere.

 

Jeg har i flere år ønsket å flytte tilbake til Oslo der jeg er fra, men fordi jeg flyttet med barnefar til trøndelag virker det umulig for meg "å slippe løs" derfra igjen nå som vi har felles barn. ER DET SLIK? Saken vår er nemlig annerledes enn alle som står på nettsider over alt, for vi har 2 barn, og vi er hovedforsørger for ett hver. Dette gjorde vi fordi jeg i utgangspunktet ønsket begge barna (som da var 3 og 1) 60%, både fordi de var så små og fordi jeg er student og ikke kunne overlevd uten støtte som aleneforsørger. Men det var helt uaktuelt for han, dermed forhandlet vi oss frem til delt omsorg, ett hver. Dette er på papiret, barna er i praksis ca annenhver uke hos hver av oss, naturligvis sammen. Poenget blir: hvordan er det mulig for meg å flytte til Oslo? Jeg har alle mine venner, barnas eneste nieser og annen familie og jobbmuligheter for meg i Oslo. I trøndelag har jeg ingenting. Får ikke jobb. Ikke støtte av min familie og kun nye venner. Det er så grusomt, jeg vil så gjerne "hjem" igjen. Men ha nekter å flytte seg. Han har jobbtilbud stående i Oslo, har bodd der 10 år frivillig som student og mange gamle venner der. Han er barnepsykolog og jeg er livredd for at han ved eventuelt rettsak nå i september skal prøve å fritte meg ut for å få barna mere...Jeg er så sliten av å bo uten støtte og venner, så han kan kanskje klare å knekke meg, det er grusomt.

 

NOEN som vet hvordan jeg kan flytte? Må jeg bare gi opp snart.....? Ser for meg ca 18 år til et sted jeg ikke liker og i en jobb jeg ikke er utdannet til. Da knekker jeg.

Takk for hjelp...

[EAAT]

Jeg tror jeg ville valgt å gå for en løsning der hvert av barna har fast bosted hos en av dere og samvær hos den andre. Det er et stykke å reise men reisen kan dere gjøre hyggelig for eksempel på tog, bruke tiden til å lese for barnet og snakke om hva som skal skje når dere kommer frem. Slik at barnet får en trygg overgang til å være i det andre hjemmet. Det er ikke egentlig avstanden som betyr noe men overgangen ? Barna har ikke begrep om avstanden, men reisen kan innebære at det får udelt oppmerksomhet fra forelderen, uforstyrret av husarbeid og tv. Kanskje må dere begge jobbe litt mindre, bruke avspasering ol, slik at reisen kan gjennomføres på dagtid med opplagt og uthvilt barn og forelder. Eller dere finner en ordning der reisen skjer i helgen.

 

Regelen er at det er samværsforelderen som skal praktisk gjennomføre henting og bringing. Reiseutgiftene ( billett til barn med ledsager, bensin til bilen) skal fordeles etter inntekt. Hvis ordningen skal opplves rettferdig tror jeg dere begge må klare å være rause og bidra likt til den praktisk gjennomføringen. Ekstra utgifter blir det men det blir det jo også av rettssak i monn og da går pengene til advokatene og ikke til å gjøre livet fint for barna.

 

Så lenge barna er i barnehagealder stiller dere heldigvis relativt fritt til å avtale ordninger der barnet kan bli i noen dager når det først er hos samværsforelderen. Ved kortere samvær kan kanskje hovedomsorgspersonen låne en leilighet slik at det ikke blir nødvendig å reise tilbake før samværet er over ? Jeg tror dere bør finne løsninger der barna er sammen under samvær - kanskje kunne dere la barna være sammen først hos den ene forelderen, så den andre, så sparer dere også reisetid og utgifter.

 

Hvis dere har jobber turnus og kan tilpasse arbeidsplanen og evt har støtte fra venner og besteforeldre, evt den andre forederen hvis det er mulig å låne en leilighet under samværet, så trenger dere kanskje bare en barnehageplass til hvert barn, eller må dere kanskje forsøke å få en deltidsplass i tillegg på hvert sted.

 

Denne ordningen vil kreve mye fleksibilitet men jeg tror det kan være ok for barna så lenge dere foreldrene er trygge og ikke blir for opptatt av avstand. Noen timers reisetid for samvær behøver ikke snu situasjonen til det umulige. Tenk på det som om dere skulle bo i samme by og begge foreldrene ønsker å ha begge barna mye. Noen timers reisetid og noen togbilletter er egentlig forskjellen - det kan bety at man må gi avkall på fin bolig eller fulltidsjobb for å få det til. Hvis faren tjener bra som psykolog så er det han som må betale mest.

 

Nå har barn ingen indentitet som Trondheimsboere og jeg synes ikke det er noen svær sak om de ikke lenger blir fulltids Trondheimsboere. Jeg tror ikke "stabilitet" når det gjelder bymessig tilknytning er noe som en dommer vil være opptatt av for barn i barnehagealder.

 

Hvis han eksen din er oppegående så vil han veldig gjerne ønske en løsning som bringer ro mellom dere foreldrene. Han har ganske sikkert jobbet store deler av uka si med å reparere skader hos foreldre og barn på grunn av bitterhet og splid, og vet at det er dumt å "kreve i pose og sekk".

 

Det er også derfor jeg tenker at den klokeste løsningen er å "dele likt". Nå kjenner ikke jeg til noen forhold som skulle tilsi annet, siden du ikke har sagt om det er noe som skulle gjøre deg eller han mere eller mindre skikket til å ta vare på de forskjellige behovene barna deres måtte ha. Siden du skriver at det blir rettssak i september, så kan det jo også hende at hver av dere er helt 100 % sikre i hva dere vil gå for av strategi i rettsaken og hva dere vil kreve av omsorg.

 

Jeg kjenner personlig til et par der han ene er psykolog og hun andre barnepsykiater, og det ble rettssak om omsorg og samvær. Yngste barnet fikk hovedsete hos moe og eldste hos far. Far bemerket I ETTERTID at han så at dommeren hadde tatt en klok avgkjørelse. Selv om han fremdeles mente at mora var mindre skikket enn han. Men dommen hadde bragt en ro mellom foreldrene, og det er jo det viktigste ! Så sant ikke den ene foreldreen er voldelig eller ruser seg eller det er noe annet ekstremt som gjør forelderen klart uegnet som omsorgsperson og en konflikt mellom foreldrene derfor blir sekundær i betydning.

 

Hvis det ikke går slik du ønsker, slik at du enten må bli boende for å kunne se barna ofte, eller du reise langt for å samvær, så kan det likevel hende det dukker opp løsninger som gjør det bedre. Etc så kan det hende at far vil samarbeide og bringe barna til deg i Oslo selv om han ikke i utgangspunktet er lovpålagt det, evt dommeren pålegger han det. Eller du finner kjærligheten pånytt i Trondheim. Eller finner en super jobb som du trives kjempegodt med. Eller han finner kjærligheten i Oslo. Jeg skjønner hvis du føler at tanken uansett er vond. Jeg håper for dere alles del at dere får til en løsning som alle kan slå seg til ro med.

[EAAT]

Ser ved andre gangs gjennomlesning at kanskje er ene eller begge barna i skolealder. Da må nok det jo bare bli helgesamvær, ogikke i uka, så må det bli desto samvær i ferier. Blir det sjeldnere helgesamvær, så må det bli lengre Men så er det heldigvis lettere å holde kontakten med et litt støtte barn selv om man ikke kan treffes så ofte som man vil. Hvor gamle er barna dine ?

 

Jeg har en venninne som har en datter på 8 år og foreldrene bor på hver sin kant av landet. 40 mils avstand. Begge er leger. Far har jobbet som psykiater. De har hatt delt omsorg frem til rettssak om barnefordeling. Mor har fått hovedomsorgen, mens far har samvær en helg i måneden på mors sted, og 1 helg i måneden på fars sted. Far betaler bolig på mors sted, og flybilletter.

 

Igjen, lykke til !

[Anonym bruker]

TUSEN hjertlig takk for langt og seriøst svar! Du leste vel gjennom linjene at jeg er ganske fortvilt nå. Noen oppklaringer: ja, riktig, min eldste gutt er snart i skolealder, han begynner neste høst. Lillebror har mange år igjen i barnehagen. Jeg har egentlig lillegutt på papiret, og far storegutt. Sånn sett KAN jeg flytte med minsten og bare se storegutt annenhver helg el.likn. og far omvent, men jeg har langt ifra hjerte til det!!! Bare ved å se for meg å leke med minsten uten storegutt.....mangle ett barn hele tiden...og ikke minst for dem som søsken. Da mister de utrolig mye verdifull kontaktskapende lek som jeg vil at de skal ha. De elsker hverandre så mye at folk smelter....koser og kysser, så jeg kan ikke ta dem frahverandre alt for ofte synes jeg.

 

Veldig fint at du nevner folk du kjenner til som har løst dette på andre måter enn å bli boende, det ga meg litt friskt pust..Jeg vil jo heller bli boende i en grotte enn å gjøre livet vondt for mine små, så saken er jo at jeg aller helst vil at far blir med til Oslo, i og med at han har fullt nettverk og jobb etc. stående der. Da kunne vi delt slik vi allerede gjør, alt ville være det samme for barna, men noe helt helt annet for meg.

 

Vi har begge to veldig gode evner til å ta vare på guttene, både han og jeg er oppegående foreldre, så ingenting tilsier at en av oss skal bli favorisert fremfor den andre egentlig. Vet du noe om hvordan slikt avgjøres da? Altså, hvis begge foreldrene i en barnefordelinssak er "like bra", hva ser man etter da? God økonomi? Barnas alder?Støtteapparat? Jeg synes virkelig så synd på barna som må flytte og ikke får stabilitet i barndommen, og det er "min skyld". Men noen ganger må man ta grep om ting slik at man får livskvalitet! Heller en sprudlende og livsglad mamma enn et hjem med følelsesløshet. Håper jeg... Drømmen er å bo i samme gate, slik at barna kan løpe litt til og fra etterhvert som de blir større. Vel, vi får se hva det blir til, jeg har iallefall fått flere ideer etter du svarte meg, igjen TUSEN takk for at du tok deg tid!!!!!

 

[EAAT]

Økonomi betyr lite for vurderingen av omsorgsevne, så lenge man er på et nivå over sosialklient. Uansett har begge foreldrene samme plikt til å bidra med å forsørge barna. Bostedsmessig stabilitet vet jeg er foreslått vektlagt for barn etter skolestart. Mulig kommer det også an på barnet, og det har noen spesiell sårbarhet for flytting. Støtteapparat kan tenkes å bli vektlagt ? Jeg har fra media inntrykk av at domsavgjørelsene skjer litt tilfeldig, og noen dommere innrømmer jo også det, at de seg begge foreldrene som like gode helt utmerket omsorgspersoner.

 

Selvfølgelig vil dere begge ønske en ordning der barna kan leke sammen og se hverandre jevnlig. Jeg tenker det kan skje ved at de er sammen i begge hjem, og hver for seg i begge hjem. Det blir bra for dere foreldrene å ha helt fri fra barna mens begge er hos den andre forelderen. Er det ikke slik nesten alle foreldre løser det når de har hovedomsorg for hvert sitt barn ? Det er vel en fin ordning med å veksle mellom å ha mammen eller pappen for seg selv og å leke sammen ?

 

Hvis begge barna får samme hovedsete så kan de se hverandre hele tiden. Og da ser de jo den andre forelderen mindre enn de ser hverandre. Og det kan bli tungt og føles helt meningsløst om man får status som samværsforelder helt tilfeldig evt på feilaktig grunnlag evt å grunn av at man blir "satt ut" av argumentasjonen i rettsapparatet og ikke klarer på svare for seg. Men kjernen er den at er man ikke lengre kjernefamilie så er vil barna få se begge foreldrene og evt søsken mindre.