Vel, jeg var 19år da jeg ble gravid...

[Anonym bruker]

Og ikke en ENESTE gagn har jeg møtt fordommer, dømmende blikk eller kommentarer.

Jeg ble app og til alenemor da barnet vårt var et par mnd gammelt.

Jeg har fullført 3 årig vgs+ 3årig utdanning. Nå er jeg 22 år og har fått fast jobb hvor jeg tjener bra, kjøpt rekkehus og klarer meg utrolig bra.

Jeg har et godt forhold til barnefaren, han stiller opp for datteren sin, og det samme gjør familie på begge sider. Jeg har fra første stund fått masse skryt fra helsestasjonen og i barnehagen.

 

Så siden folk er dømmende mot unge mødre og alenforeldre, kan jeg fortelle en positiv versjon:)

[Gjest Mylian&A.V+2til:-))]

Har kun opplevd 1 vond opplevelse med det. Ellers har jeg ikke opplevd noe annet enn smådrittslenging her inne men det tror jeg går begge veier. Her er det ikke bra enten du er 15 eller 50 for å si det sånn.. I virkeligheten har jeg heller aldri fått "rare blikk" etc..

[Anonym bruker]

Jepp, går fint å ta seg en god utdannelse når staten betaler.

[Gjest]

Bra for deg:)

Jeg tviler heller ikke på at unge mødre ikke "får det til" i livet;)

 

Jeg var 17 da jeg fødte. Og jeg har fått MANGE kommentarer og blikk!

Tror kanskje folk er mer dømmende til de som ikke er aleinemødre - da kommer de med kommentarer som "Forholdet kommer ALDRI til å fungrere..." og "Dere er så unge, så du må ikke bli skuffet om du en dag ender opp aleine..."

 

Men for all del. Jeg får mest skryt fra familie, helsestasjon, barnehage og barnevernet. Gutten min er i aller skjønneste form:)

 

Men.. ja..

[Tøvsjura]

Enkelte dømmer i sitt stille sinn mens andre langer ut sine fordommer i bøtter og spann. Ble gravid som 16-åring (nesten 17) og fikk massiv støtte av lærere, medelever, familie og venner, likevel fikk jeg en del blikk og møtte noen (ikke mange) fordommer på veien. Er nå 21, ferdig med vgs, halvveis i studiene mine, har to barn og er fortsatt sammen med bf Uansett vil man alltid møte noen på sin vei som dømmer i øst og i vest, men det kan man dessverre ikke gjøre noe med.

[Anonym bruker]

jeg var 20 så vil ikke si jeg var spess ung...

er voksen for alderen og hadde 0 problemer med å ta oss av en unge... vi var da forlovet..

 

nå er vi gift, har kjøpt oss nytt hus i norges fineste by(",) og en liten snupp på snart 2:) Begge har også fast jobb:)

Har aldri fått NOEN neg komentarer, men så er vi vel ganske sterke personer både jeg og mannen:)

[Anonym bruker]

staten betaler for nesten alles utdannelse i gode gamle Norge.

[Anonym bruker]

Jeg var 17 da jeg ble gravid første gangen, og har hatt bare en negativ opplevelse i forhold til det. Men grunnen til at jeg ikke har hatt flere, er kanskje at jeg og barnefaren holdt sammen, giftet oss, og fikk flere barn.

Ikke at det fremdeles er oss i dag. Men vi holdt sammen i mange år. Og hadde vært sammen enda, hadde han ikke måtte prøve andre jaktmarker med grønnere enger........

[Anonym bruker]

App og til????????? Høres ikke ut som en utdanning her.

[Anonym bruker]

Har ikke samme opplevelse som deg, InaP..osv.-Og jeg var også 17 og gravid, og sammen med BF. Vi opplevde ikke at folk dømte forholdet vårt. Utenom svigerfar, som en eneste gang sa at det ikke kom til å gå bra. Men det var før jeg giftet meg med sønnen hans.

 

[Anonym bruker]

Fornuftige folk blir behandlet som fornuftige folk. Du er nok en av de ;-)

[Anonym bruker]

Det er vel ikke unge mødre generellt som møter fordommer heller da,- men de som er stereotype "Ung mor"...SOm får barn fordi hun kjeder seg og vil bli selvstednig og ikke gidder å gå på skole mer og ikke hvet hva hun vil jobbe med....Om man leser intervju i ukeblader/aviser og ser på TV om unge mødre (ikke porgrammet som gikk) så er det mange som faktisk greier å lire av seg slike fraser når de blir spurt hvorfor de valgte å få barn..I de tilfeller det var planlagt.....

 

Og når de attpåtil, etter at ungen er blitt 2 år og vel så det, ikke viser tegn til å tenke videre fremover på utdanning eller jobb, men heller planlegger et barn til for å få mer penger og "Unnskylodning" for å fortsatt ikke ta utdanning(skaffe seg jobb,-og greier å si at man snart kommer til å prøve å få et barn til og er singel....vel...da er det ikke rart man møter litt fordommer..

 

Men oppegående jenter, med ben i nesa som står på og jobber for et godt liv for seg og familien,-.vi ser dere også..Men hva skal vi si da? Kan jo ikke skryte dere opp i himmelen heller, for det er jo det som er det normale, mens de som er som "stereotypene" jeg beskrev,- de får høre gang, på gang at de holder på å gjøre noe alvorlig galt mot sine bbarn.....Og de FORTJENER å høre både litt kjeft og kritikk, men kanskje aller aller oftest er det gode råd de får som de TAR som kjeft/kritikk.......

[Anonym bruker]

Herregud!!! Har du skrivefeil her inne blir du att på til dum i huet. Refererer til deg anonym 01:25. Ta ted råg nna!!!

[Anonym bruker]

Du anonym 09:39

 

"Men oppegående jenter, med ben i nesa som står på og jobber for et godt liv for seg og familien,-.vi ser dere også..Men hva skal vi si da? Kan jo ikke skryte dere opp i himmelen heller, for det er jo det som er det normale, mens de som er som "stereotypene" jeg beskrev,- de får høre gang, på gang at de holder på å gjøre noe alvorlig galt mot sine bbarn.....Og de FORTJENER å høre både litt kjeft og kritikk, men kanskje aller aller oftest er det gode råd de får som de TAR som kjeft/kritikk......."

 

Noen ønsker å jobbe ute og tjene penger og la andre oppdra barnet fra de er bitte små i barnehagen. Andre velger å være hjemme og stelle for familien. Er man mindre oppegående fordi man velger å være hjemme med barnet sitt? Eller fordi man ikke aner hva man egentlig vil jobbe med? Livet dreier seg ikke bare om utdanning og jobb!

[Anonym bruker]

Jeg var 18 år når jeg ble gravid og 19 år når barnet mitt ble født. Barnet er idag to år, og BF og jeg har fått ei lita snelle til Vi har vært sammen i 4 år, forlovet i tre, har kjøpt hus og bil. Både han og jeg har begge jobbet, han fikk tilbud om å ta lærlingtiden sin med full lønn gjennom bedriften, mens jeg tok utdanning desentralisert til jeg gikk ut i permisjon nå i april.

 

Vil si at vi har begge bena godt plantet på jorda, og er meget fornøyd med familielivet vårt Vi bor på en liten plass hvor alle kjenner alle, og det har stort sett kun vært hyggelige kommentarer - bortsett fra ei tidligere venninna til mamma som sa "jaja, sånn kan det gå når dere steller det til slik".

Men hva folk tenker er det jo ingen som vet..

 

[Anonym bruker]

Jeg var også 19 år.

 

* Sammen med barnefar

* Fullførte vgs da babyen var født

* Eide egen leilighet

* Giftet oss

* Kjøpte enebolig

* Fikk barn nr 2

* Holder på med høyskole-utdannelse

 

Har ikke fått noen rare blikk eller kommentarer. Et par stykker, men ingen har vært negative. Det har mer vært;

"Oi, eier dere det huset? Dere som er så unge?"

"Ikke verst at du og mannen din fremdeles holder sammen, det står det respekt av!"

"Det er jammen ikke mange som får barn så tidlig og fremdeles holder sammen, og hvertfall får flere barn med samme partner!"

 

Jeg tror rett og slett at jeg har vært heldig. Heldig fordi jeg traff min kjære så tidlig, at jeg falt for en "skikkelig" kar og ikke en latsabb som sover hele dagen, ikke jobber og aldri tar i et tak med barna.

Og jeg er heldig som har fått den oppdragelsen jeg har, jeg er ressurssterk og vet hvor jeg vil her i livet!

 

[Anonym bruker]

La du merke til, etter over to år, er singel,- planlegger unge nummer to..Det er det ekstreme, men det finnes gansek mange av de der ute...Vi har tross alt en sotr 3.generasjons sosialklienter her til lands, og 4.generasjon er i ferd med å vokse den også..Takket være at disse får barn i 16-17 års alder for å "ha noe og gjøre" og bli selvstendig....

 

Og ja, jeg synes faktisk det er viktig å skaffe seg utdanning og jobb....sel om man har barn..Synes det viser helt feil holdining å forvente at kjæresten, foreldre eller staten skal fø på en og ungen/-e helt til det passer seg og skaffe jobb/utdanning.: Det blir ikke lettere med årenen og studere..Det er ikke en enkle sak og komme seg ut i arbeidslivet,- om du aldri har deltatt i det,- når barna er gamle nok, og en selv er passert 30..Visst er det mange som sier at det er letter å være på jobb enn hjemme med unger..Men om du ALDRI har vært ute i jobb før, bare hjemme med ungene så blir det ike HELT det samme..Man må blant annet tåle å bli fortalt hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre ting..Og man må lytte til de med lenger erfaring i jobben,- det er som regel smart.....

 

De som velger å være hjemme med unger,- alle ære til de..Men da synes jeg de skulle hatt utdanning/jobb først og være hjemme fra....Om man aldri har deltatt i samfunnet på noe som helst annet vis enn å være et barn,- også blir mor,- da bør man legge inn litt ekstra for å faktisk få seg "voksenerfaring" i forhold til det og bli selvstendig og klare seg selv også.. en kvinne som sier opp/tar lengre permisjon fra jobben sin kan bruke ;" jeg prioriterer banra",- og jeg synes det er HELT greit..Når en jente har fått barn.- fordi hun vil ha nor å gjøre/bli selvstendig,- sier hun ikke jobber eller tar utdanning fordi hun tenker på barna..Vel,- det henger ikke på greip for meg,- og viser bare tegn til latskap og giddasløshet......Og uansvarlig,-ikke minst...

[Anonym bruker]

Jeg var selv 19år da jeg ble mor, har heller ikke opplevd fordommer eller noe særlig til stygge blikk fra noen. Men har oppført meg voksent også. Nå er jeg eldre og har flere barn, modnet og lært mye har jeg nok med årene, men har klart og ivaretatt barnet mitt selv om jeg var ung da jeg fikk mitt første. Kommet godt overens med andre foreldre også, selv om de har vært noen år eldre enn meg de fleste, men virker ikke som de har tenkt så mye over alderen min, har vel mer med oppførsel enn utseende å gjøre tror jeg.