Har barnevernets taushetsplikt en negativ side?

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke om barnevernet kan uttale seg i en sak dersom foreldrene involvert tillater det..

 

Men jeg reagerer på at mennesker som blir fratatt barn i en barnevernssak aldri blir trodd av majoriteten. De forteller om tilsynelatende graverendre behandling fra barnevernets side, men man hører bare fornærmedes side av saken. Det gjør at man tenker at det sikkert er mye som ikke kommer frem i saken fordi barnevernet ikke har lov til å lette på sløret. Hadde det ikke vært bedre om barnevernet måtte stille med sine fakta slik at man fikk se hvorvidt det er hold i det foreldrene sier?

[Anonym bruker]

Poenget er at barnevernet er på BARNETS side, og det er der taushetsplikten gjelder. Derfor kan ikke foreldre frita barnevernet fra taushetsplikten.

 

Barnevernet er nemlig ikke motparten til foreldrene, men barnets støttespillere. Dette er det som gjør at de aldri uttaler seg.

 

Og barnevernssaker kommer ikke under straffeloven, slik at der kan være innsyn i saken for offentligheten.

[Anonym bruker]

Og jeg er helt sikker på at det forekommer barnevernssaker hvor foreldre blir fratatt barna på feil grunnlag. Da hadde det vært til det beste for barnet at det var innsyn i barnevernets håndtering av saken.

 

HI

[Anonym bruker]

Og hvem tenker du skulle vurdere sakens innhold? offentligheten?

 

Barnet har egen talsmann under sakens gang. Og foreldrene har advokater. Og alle de har innsyn. Dommerne er nøytrale i saken. Det er ikke barnevernet som avgjør omsorgsovertakelsen. Det er høyere opp i systemet slikt blir avgjort. Barnevernet sikter mot det der de mener det er nødvendig å overta omsorg, men som sagt, det er barnevernets anbefaling og ikke en dom før det har vært i retten.

[Gjest ->>-]

Jeg ser forsåvidt poenget ditt. Om noen i barnevernet har gjort elendige vurderinger, vil det ikke kunne fremkomme gjennom at foreldrene fritar bv for taushetsplikten - i og med at denne er knyttet opp til beskyttelse av barnet, ikke foreldrene.

 

Men det er altså ikke slik at barnevernet fratar folk omsorgen for barna sine. Det er det fylkesnemnda som gjør. Dette er et frittstående organ, oftest bestående av jurister og fagfolk innen barnerelaterte emner, og den gjør en rettslig og faglig vurdering av det som presenteres fra barnevernets side. Sånn sett har man allerede en forholdsvis god beskyttelse mot feilaktige omsorgsovertakelser - videre er rettsvesenet ankeinstans i forhold til fylkesnemndas vurderinger.

[Anonym bruker]

Ok, godt å høre. Jeg aner nok litt for lite om saksgangen ser jeg.

 

Jeg har rett og slett fått helt angst for barnevernet etter at jeg fikk barn. Livred for at en bekymringsmelding på et eller annet grunnlag skal kunne føre oss inn i en mølle som vi ikke kommer ut av i god behold. Leste denne tråden her inne om hun som hadde fått en anonym melding fra naboen mot seg, og det helvetet de utsettes for på grunn av det. Det sies jo at barnevernet ikke er foreldrenes iende, men det denne kvinnen her inne forteller i denne tråden sin vitner jo om at de ikke akkurat er positivt innstilt i utgangspunktet heller.

 

Det er nok bare den ekstremt sterke kjærligheten til barnet mitt og angsten for å miste henne av en eller annen grunn som gjør at jeg har gjort meg mine tanker. Man hører jo om saker hvor foreldrene mener at de har blitt urettmessig behandlet, men alle sier bare at det er mer som ligger bak enn foreldrene sier. Har aldri sett at noen foreldre blir trodd i sine klager.

 

HI

[Anonym bruker]

Du: slapp helt av. Om du leter litt på nettet, så vil du se at de foreldrene ikke er helt friske. Tror mange av dem lider av forfølgelsesvannvidd og er fulle i konspirasjonsteorier som ikke har snev av rot i virkeligheten.

 

Tviler ikke på at de alle sammen er glade i sine barn, men noe er det som gjør at de ikke klarer å ta seg av dem. De ødelegger barna selv om de tror de gjør rett.

 

De er syke rett og slett.

 

Jeg har kontakt med barnevernet, jeg. Og jeg har ALDRI sett et snev av det barnevernet disse snakker om.

[Gjest ->>-]

Ja. Det er en kjedelig bivirkning av taushetspliktens omfang at saker kan fremstå som veldig underlige. Jeg synes likevel ikke det er nok til at jeg mener taushetsplikten bør svekkes.

 

Nå har jeg sett mye av barnevernet fra innsiden, og jeg har til dags dato aldri sett en sak med tvungen omsorgsovertakelse (som forresten er relativt sjeldne, selv om det i stor grad er bare disse sakene man hører om i media) hvor jeg har tvilt på at beslutningen var riktig.

 

Derimot har jeg sett fryktelig mange saker hvor man sitter igjen med en ganske uggen følelse i magen på et barns vegne uten at det kan dokumenteres en omsorgssvikt som er ille nok til å tvungent gjøre noe med.

 

Jeg tror på ingen måte norsk barnevern og dets ansatte er feilfrie, men mener beskyttelsen mot "å bli fratatt barna sine på urettmessig grunnlag" - som en del ser ut til å frykte - er god. Svært god.

[Anonym bruker]

Trengte ikke å vente lenge før jeg så en artikkel som viser til barnevernets feilgrep i saker. Ser jo her at rettsapparatet fungerer, men det er for galt at man skal utsettes for slikt.

 

http://www.dagbladet.no/2009/07/21/nyheter/barnevern/sor-odal/hoyesterett/geir_langhelle/7289634/

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er denne trådstarteren - og jeg ser at jeg blir sammenlignet med andre sinnsyke, forskrudde mennesker.

Og jeg er en høyst oppegående ung kvinne, uten grunn til eller ønske om å spre dritt eller lyve om noe.

 

Nå er vår sak for tiden bare på undersøkelsestadiet, og har kun vart 1 1/2 mnd... men jeg har hatt det fryktelig vondt denne tiden - og angsten for å miste barnet mitt er gjennomtrengende!

Jeg kan ikke sette fingeren på at vi har, på noen måte, blit feilaktig behandlet - men jeg mener de snart burde ha nok informasjon! Hvor lenge skal man drive på å torturere (for det er det det føles som) en uskyldig familie?

Vi kontaktet advokat som det første vi gjorde - hun får kopi av alle papirer og følger nøye med. Vi har ingenting å skjule - men bedre føre var.

 

Mitt råd til alle: Vær forsiktig med hvem du snakker med, og hvilke "fremmede" du stoler på. Det finnes mange gærninger der ute.

 

Ang saken her:

Jeg synes barnevernet skulle hatt strengere internkontroll. Man sier at man ikke er foreldrenes fiende - men skal værne om barnet.

Er det til barnets beste å bryte en familie ned?

Er det til barnets beste å gjøre mor usikker og redd?

Er det til barnets beste å drøye saksgangen lengst mulig for å innhente mest mulig opplysninger, til tross for at det foreldre forteller og hjemmebesøk viser er noe helt annet enn meldingen?

 

I vårt tilfelle har bekymringsmeldingen vært "sannheten" og bevisbyrden ligger tungt på oss foreldre.

 

Jeg er sikker på at mye hadde vært løst tidligere om barnevernet hadde vært litt mer på familien side... familievern?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke noen sammenliknet deg med slike mennesker.

 

Du er jo bare i den mølla som jeg sier må være et mareritt å komme utfor. Det som ble sagt av noen her inne er at når det går så langt at barna tas fra foreldrene så er det gjerne foreldre som har seriøse problemer, og at de foreldrene som ikke har problemer ikke blir fratatt barna fordi de beskyttes av rettsvesenet.

 

Jeg håper forresten at det går bra med deg og familien din. Det er et mareritt det du utsettes for!

 

HI

[Anonym bruker]

Det var ikke din tråd jeg mente da jeg skrev det med at de er syke. Søk på barnevern i Google, og du vil finne dem jeg mener uten å måtte lete. Jeg vil ikke nevne navn på de du kan finne, for da kommer dette opp om noen søker på deres navn. Du finner dem også på Youtube.com. Og de har da mistet barna sine.

 

Det er de som gjør at slike som deg og HI i denne tråden er så redde. De sprer skremselspropaganda om barnevernet, og barnevernet kan ikke uttale seg. Dette gjør at slike som dere blir skremt og redde, og føler at barnevernet bare kan knipse med fingrene, så har dere mistet omsorgen for deres barn.

 

Hadde heller barnevernet gått mer ut offentlig om sine tjenester generelt, og vært flinkere til å informere om sitt arbeide, så hadde de heller ikke vært så skumle. Det er nemlig feilinformasjon og uvitenhet som skaper den frykten dere kjenner på nå. Ikke barnevernets arbeid i seg selv.

[Anonym bruker]

Da var det nok bare den lille paranoiaen som smugleste litt fort her.

Beklager.

 

Jeg håper virkelig at det stemmer - men at det ikke går så langt med vår familie.

Vi har det vel etter forholdene greit. Vi holder hodet over vannet og prøver å være mest mulig normale ovenfor lillegutt. Men vi er stresset og uttafor og litt paranoid...

 

Ja, det er som et mareritt... jeg våkner hver dag og håper at alt bare var en drøm, eller at det skal ligge et brev i posten om at saken er henlagt... Det går jo ann å håpe.

Takk for omtanken...

 

"falsk anklaget mor"

[Anonym bruker]

Takk for det. Som sagt - paranoiaen som brøt ut her i full forsvarsposisjon...

 

Det nevnet jeg faktisk for barnevernet i første møtet.

At det meste av frykten vår bunnet i uvitenhet. Og det var også en av grunnene til at jeg startet den tråden - at jeg ville lese noe annet enn de psyko-sidene du finner på nettet.

 

Jeg reagerte på at det ikke lå med noe som helst generell informasjon ved det brevet vi fikk. Og det var det som satte igang hjertet mitt - og det har ikke roet seg enda. Kun et hardt og brutalt brev. Upersonlig og kaldt... Jeg var redd de skulle stå på døra mi neste dag for å ta ungen - for jeg viste ikke bedre!

 

Så - som du sier: Mer informasjon og mer åpenhet omkring arbeidet de gjør ville kanskje gjøre det lettere for folk som meg...

 

"falsk anklaget mor"

[Anonym bruker]

Ja, det er det jeg mener.

 

Jeg VET av egenerfaring hvor god hjelp det er i barnevernet. Men min situasjon er kanskje litt annerledes, siden det var jeg selv som tok kontakt med dem og ikke omvendt:)

 

Men slike som meg er det sjelden en leser om, fordi vi er fornøyde. Kanskje vi skulle vært flinkere også til å fortelle om vår erfaring? For jeg er langt fra alene om å oppleve barnevernet slik jeg gjør. De spør hva vi trenger, foreslår ulike tiltak de tenker kan være til nytte, og så velger jeg litt fritt hva vi vil ha:) Og vi har jo vært gjennom kartlegging, for det må til for at de skal se hvilke behov der er, og om de kan hjelpe eller ikke trengs.

 

Så her har vi avlastning, støttekontakt og støtte/tiltak i hjemmet/skolen som vi selv ønsker oss;) Og ungene og jeg trives med dette, og føler vi har fått all verdens hjelp helt gratis:) Her er det barn med handicap og ekstra behov som er årsak. Og det kunne lett gått den veien at de overtok omsorgen, men jeg sa faktisk at det ville jeg utsette enda litt til. Nå har den situasjonen gått over(med støtte fra nettopp barnevernet), og barnet bor fortsatt hjemme og alt går veldig bra nå