Hva er årsaken til at det blir sånn...?

[Anonym bruker]

Jeg skrev dette innlegget under en annen tråd, der det var en som fortalte at hun følte seg veldig heldig med den nye mannen sin. Jeg føler jo det motsatte, jeg føler meg litt lurt og jeg føler jeg stanger hodet i veggen når jeg prøver å få orden på ting.

----

 

Vi har store prolemer med at han favoritiserer særkullsbarna sine. Han er så utolmodig og sur mot fellesbarna våre,og har aldri tid til overs til kos eller å gjøre noe sammen med dem. Det er også en grunnleggende mangel på interesse.

Jeg har sagt til han at han må snakke med barna våre, spørre dem når han henter i barnehagen, hva de har lekt og hva de har lært, men han sitter bare der med radioen på, akkurat som om han var en fremmed. Men han er faktisk faren deres.

Det er knapt nok som han gidder å delta i bursdagsbesøkene til sine egne barn. Det er jeg som ordner med gaver, det er jeg som vet hva de trenger og hva de øsnker seg. Jeg baker og pynter og inviterer hele slekta og har barnebsøk. Han tar ikke initiativ til verken bursagssang eller andre ting. Jeg husker eldste ble 2, mente han vi bare kunne hoppe over dagen i stillhet, det hadde jo ikke noe betydning for bursdagsbarnetvar så liten at det aldri kom til å huske at det ikke var noe feiring det året.

Det er ikke bare bursdager, som sagt er han veldig fraværende i hverdagen også. Og aldri om hangidder å involvere seg i en ferie de minste kunne ha glede av, ferier dreier seg kun om særkullsbarna og hva som passer for dem, hva de øsnekr og hva de har lyst til. Da sitter han på nettet og leser ogstudere, og bestiller og herjer på, ringer og regjerer. Budsjett betyr ingenting, for da spiller penger ingen rolle.

 

Det er så vondt for meg å se, og jeg føler sånnf or barna våre som faktisk er taperene oppi det hele. Jeg prøver å være voksen nok til å ikke å få imot barna hans, men de er store og de er også veldig kravstore, og de uttryker klart og tydelig at de mener de må få mere og aller mest, fordi de ikke har hverdagen med pappaen sin.

--------------

 

Det er vel mer konstruktivt å prøve å finne ut av hva det er som er grunnen til at det er blitt sånn, slik at en kan få fikset problemene. Ikke bare sutre å klage. Vi kommer ikke noe vei når vi snakker sammen. Han mener han ikke forskjellsbehandler og at han var lik mot de eldste når de var små, men at de eldste nå trenger han. Jeg tror ikke på han, jeg tviler sterkt på at han noensinne var slik mot de eldste. Men hva kan jeg si, jeg var ikke der den gangen.

[Anonym bruker]

Ja, å prøve å løse det er viktig, men det er ikke sikkert det KAN løses før du finner grunnen...dessverre!

 

I mitt tilfelle har jeg skjønt at han faktisk ser på de første barna som den "ekte" familien sin, og mine barn som noe vedheng.

 

Og hans aktelse for ekskona er helt urimelig, men forholdet til henne er liksom så hellig og står så høyt der oppe i bevisstheten selv om de er skilt. Meg har han jo aldri vært gift med en gang, det er også et stort poeng for ham:det å ikke bli gift med meg. Jeg er ikke verdig hans hånd, som det ville ha stått i en gammel roman...

 

Barna, ja dem er det jo litt synd på pga skilsmissen, så han må "kjøpe seg fri" fra dårlig samvittighet ved å lesse dem ned med gaver. Men jeg vedder på at når jeg blir aleine med de barna vi har sammen (noe som skjer nå snart) så vil det ikke være riktig så synd på dem - de er jo også så "små at de ikke skjønner..."

[Anonym bruker]

Jeg føler at han vil ha meg, at han elsk meg og vil være med meg, men at det er ungene våre som ikke er gode nok. Lurer på om han tenker det var prisen han måtte betale for å få meg, det å gi meg barn.

Men det er jo en helt horribel tanke, en elsker da barna sine, alle som en. En driver jo ikke med forskjellsbehandling.

Når jeg gikk med nummer to var jeg en av disse som lurte på om jeg kunne bli like glad i nestemann som jeg var i den første, jeg tenkte det ikke gikk an. Men ut kom han og lik varm rundt hjerte ble jeg.

Særlig i begynnelsen var jeg bevisst på at den eldste ikke skulle føle seg forskøvet, men samtidig skulle lære å godta og akseptere å måtte dele. Først fikk nook eldste mest oppmerksomhet, men når minste vokste til og kunne bli oppmersom på ting, så ville jeg ikke at minste skulle føle seg tilsidesatt. Så alt som er synlig for barna deler jeg likt.

Jeg føler meg ekstra opptatt av dette fordi faren er så ekkel med sin forskjellsbehandling.

De er små enda barna mine/våre, de går i barnehagen, og de er jo fornøyde små de har jo meg. Men skulle bare ønske han kan se på de som en berikelse i livene våre, vise de oppriktig interesse og ikke bare oppføre seg som om de er i veien.

HI

[Gjest Antarctica]

Jeg syns mannen din er slem. Men han er kanskje sliten, utbrent og lei etter å ha hatt småunger i manger runder?

 

Mange menn har også vondt for å nyte småbarnstida - de forholder seg passivt og dårlig til barn som ikke har språk, for eksempel. De blir interessert først når ungene kommuniserer og får interesser. Noen klarer ikke engasjere seg før 4-5-årsalderen, når de kan begynne å gjøre ting sammen.

 

Men jeg syns ikke dette er noen unnskyldning likevel - de har sjøl plikt til å skaffe seg et forhold til den lille, for barnet kan jo ikke etablere en god relasjon på egeet initiativ!!!