Hvordan reagere på andres kommentarer ang. ditt barn??

[Newton & Prinsessen på erten]

Lenge siden jeg har vært her nå, men ..

 

Vi er for tiden på ferie og hadde en opplevelse i dagtidlig som jeg ikke helt vet hva jeg skal tenke eller føle om. Here it goes..

 

Vi har to barn, ei jente på 2 og en gutt som nærmer seg 5. Sønnen vår har hanekam, og det er vel det dette dreier seg om.. Den hanekammen..

 

Han ble født for tidlig og med en del komplikasjoner. Som hjertebarn med + + + av diverse andre "feil" ble han operert for første gang da han var 16 mnd. Han skulle ikke dusjes eller bades i relativt lang tid etter dette og vi så oss nødt til å ta farvel til de bløte lyse lokkene. Han fikk en snauklipp. (også med hensyn til en del slanger og diverse som skulle festes på hodet og en annen undersøkelse hvor de trengte å få festet ledninger bedre til hodet.. i sammenheng med utredning av hva som forårsaket pustestansene hans).

 

Han er ikke videre begeistret for å vaske håret, så han var selv veldig tilfreds med denne "sveisen". Rundt karnevalstid da han var 3 år fikk han en fiks ide om å skulle være påskekylling/ altså, hane.. på karneval. Han ba om å få samme sveis som .... en vi kjente fra sykehuset.. Han hadde hatt hanekam etter en cellegiftkur, da hådet vokste ujevnt ut..

Han har mange begrensninger i livet på hva han kan spise og hva han kan være med på av lek så selv om jeg ikke var helt "komfortabel" med ønsket i starten så fikk han hanekammen sin.. Jeg mener.. det at jeg var redd for andres reaksjoner bør ikke komme i veien for hans ønsker (som er få).

Vi vennet oss til det.. Det hadde ingenting å si hvordan han ser ut, og reaksjonene rundt var bare positive..

Han er (såklart) "verdens herligste" gutt.. Han er veldig snill, omsorgsfull, høfflig, tålmodig og glup (nesten på kanten til å være litt nerdete tøffelhelt : p hehe). Han er nok veldig "voksen" og fornuftig av seg pga.at han har hatt en tøff start.

 

Så kom denne helgen, denne har vi ventet på lenge.. Den store sjørøverforestillingen.. Og han hadde ett stort ønske.. en sjørøver"tattovering" (sånn klistremerkesak) i bakhodet, på siden av hanekammen. Vi sa Ja, såklart.. Når man stadig må si nei, desverre elskling.. til ting som "alle barn" får og kan være med på.. så føles det godt å kunne la han få noen ønsker oppfyllt slik. Sidene på hodet ble barbert og klistremerket klistret på..

(En annen vesentlig grunn er noe vi har diskutert med overlegen han går fast til kontroll hos.. Han har siste tiden slitt litt med alt fokuset som er på dette med helsen hans, og alt han ikke kan gjøre.. "negativ oppmerksomhet".. dette tar han tungt og han har hatt perioder med begynnende depresjon pga. dette. Legen mente det ville være lurt om vi klarte å skifte fokuset av oppmerksomheten han fikk fra andre.. og dette fikset jo hanekammen lett.. det gikk fra.. "ååhh stakkars han".. til "ååiii sååå fin du er på håret" på et blunk.. og alt det vonde løsnet liksom litt).

 

Så.. til saken.. i morgen overhørte onkelen og tanten en dame som satt og snakket om han og syntes tydeligvis at dette var Skrekkelig.. Glattbarbert og med hanekam og "tattovering"..

Og hun hadde også sagt noe slik som, Jah, da kan man jo tenke seg hva slags foreldre det er..

 

(Han går jo skikkelig kledd og er alltid "pen og ren")..

Som foreldre er vi verken unge eller gamle.. Faren er IT økonom og jeg er grafiker, men driver mest innen foto nå for tiden (jeg er freelancer, da det var umulig å ha en 08-16 jobb da sønnen vår var mye på sykehus de første årene og fortsatt går til behandlinger osv for div.).

Vi er begge ryddige og "ordentlige" og ingen av oss er i nærheten av å være noen som helst slags punker..

 

Jeg vet jo selv hvordan ståa er.. men.. likevel så..

Jeg må si at jeg føler meg såret.. av at noen kan sitte og legge ut slik, om Mitt barn, og oss.. uten å vite noe om oss.

Og jeg blir lei meg på min sønns vegne.. for det er så vondt å si nei.. når "alle andre" barn får spise slik og slik og leke ditt og datt..

 

 

Takk...

det var dagens "utblåsning"..

 

[Hikken]

Usj, det er så synd at folk skal mene og synse noe veldig om ting de ikke vet noe som helst om.

 

I en bhg jeg jobbet i hadde vi en skikkelig propell av en gutt, 4 år og med hanekam i stadig skiftende farge. Første gangen jeg så han skvatt jeg litt, men så tenkte jeg at fytti rakkern, så heldig han er som "får lov" til å bestemme håret selv :-D Mamman var førskolelærer og voksen og "ordentlig" go det ville ikke falle meg inn å dømme noen utifra hvordan barna ser ut på hodet.

 

Blås i dem, gutten din er sikker kjempekul! :-D

[Anonym bruker]

Hehe, uffda..

 

Jeg synes helt ærlig at du burde heve øyenbrynene og tenke "Jaha, det var da også noe å henge seg opp i...", riste oppgitt på hodet - og så drite i hele kjerringa som snakket!

 

En del mennesker skal nå absolutt mene så mye om andres valg og situasjon - det kan vi dessverre ikke hindre dem i.

 

Det som er trist i denne sammenhengen, er jo at sønnen din en dag kanskje overhører sånne teite kommentarer. Det gjelder selvfølgelig alle barn - ikke bare smågutter med hanekam og "tatovering" :-)

 

Vi som foreldre bør være forberedt på at den første ubehagelige kommentaren fra fremmede kommer lenge før barna er klare for sånt - vi får legge en plan for hvordan vi skal trøste og forklare det hele for ungene når den dagen kommer...

 

Jeg håper sønnen din klarer seg fint til tross for de helsemessige utfordringene - lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg tror at enten må du avgjøre at dette er det beste for din sønn, at dette er uttrykk som dere synes er helt grei og stå for det, ellers så må dere la være at han uttrykker seg med hanekam og tatovering.

 

Jeg forstår dere og jeg forstår andres reaksjon, det er ikke noen gitte regler og man kan ikke vite.

 

Men tenk igjennom den andre siden av det, for dere ha jo tenkt at dette er en ting som ikke trenger å begrenses da det er en uskyldig ting. Den andre siden er at dere blir lei dere av andres kommentarer, noe som vil påvirke sønnen deres. Det er mange begrensninger når man er barn og noen begrensinger er for noen mer tydelige og opplagte enn andre. Å veie dette opp mot hverandre er å gjøre alle, og særlig den som må begrenses, ukomfortable. Når man begynner å kompensere for begrensingene med ting som sårer på slutten av dagen, så er man på feil track..... man må heller finne noe som passer for en selv.

 

Å uttrykke selvtilitt og styrke gjennom utseende er greit det, så lenge man tåler at andre ikke nødvendigvis støtter det samme uttrykket. Andre uttrykker seg på annen måte.

Summa summarum: dersom andres kommentarer gjør at du blir lei deg, så må du finne andre måter sønnen din kan uttrykke seg på.

[Ranveig R]

Eg skjønar frustrasjonen din veldig godt, og eg skjønar for så vidt dama som kom med kommentaren og. Dvs eg skjønar tanken, men personleg hadde eg ikkje kommentert det.

 

No er ikkje våre problem egentlig samanliknbare, men eg er f.eks. vanvittig lei blikk eg får på kafé, i open bhg, i besøk når eg velger å la jenta vår f.eks. bare ete pålegg. Eller eg gjer andre småting, eller lar jenta vår få lov. Det ER ein grunn for det, det er berre det at det må forklarast, akkurat som håret til guten din.

 

Tidlegare hadde eg nok tenkt både det eine og det andre om småungar med hanekam og barbert hovud og om ungar som berre et pålegg, men etter eg sjølv har fått rare/stygge blikk og måtte begynne å forklare meg har eg blitt meir og meir opptatt av det som eg no ser på som livsmottoet mitt; INGEN ER BARE DET DU SER

 

Når eg ser noko som eg reagerer på, tenker eg på mottoet mitt, går ein liten runde med meg sjølv og finner som regel ut til at det må vere ein grunn til at det er som det er.

 

Tenk om alle kunne tenkt igjennom den setningen før dei kom med kommentarar... Då trur eg mange hadde fått det bedre. Og så har eg tenkt mange gongar, at dei kunne jo berre spurt - så skulle eg forklart kvifor eg gjorde som eg gjorde, og då hadde alt vore greitt. Ein del av problemet er vel og at det ikkje er høflig å spørre og grave, sjølv om dei fleste ikkje har noko imot å svare.

 

Nei, det er dessverre ikkje ei ideell verd vi lever i, og med ein såpass "lukka" veremåte dei fleste nordmenn har så blir det lettare å kommentere bak ryggen på folk, enn å spørre kvifor ein gjer som ein gjer. Ein får vel berre prøve som best ein kan å heve seg over kommentarar og stygge blikk, inntil verda blir perfekt :-/

[Tokatter_USA]

For å være ærlig, så klarer jeg ikke å se hvorfor du blir så opphengt i hva et par ignorante mennesker sier om deres barn. Selv ville jeg nok blitt irritert, men ikke lei meg eller såret. De er uvesentlige, DU vet hvordan deres situasjon er, DU vet at ditt barn trives med sveisen sin. Det er de som er dumme, ikke dere. Hev deg over det, glem det.

Hvis man MÅ bry seg om hva andre mennesker tenker om en (og det gjør man jo), la det være mennesker som er vise og ettertenksomme. Og da kan man ta deres meninger til etterretning, men ikke mer.

 

Hvis sønnen deres overhører sånne kommentarer, så er det jo ikke verre enn at han vil bli kvitt hanekammen hvis det plager ham. Men han kan overraske dere og beholde den likevel, og jeg tror det gjør ham til en sterk liten gutt. (Sterk er han nok forresten allerede!)

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg anonym.

 

I tillegg så kan vi ikke forvente at andre alltid skal forstå og tenke at det sikkert ligger noe bak som gjør at vi handler som vi gjør. Uansett hvordan vi tenker om at folk ikke bør synse om andre, så vil dette skje. Og vi gjør det nok selv også av og til, selv om vi gjerne ikke vil innse det.

 

Men så lenge dere vet hvorfor dere gjør som dere gjør, og er fornøyd med det valget, så må dere bare la slike kommentarer ikke gå inn på dere:)