Jeg sliter...

[Anonym bruker]

Depresjonen er kommet tilbake for fullt,og jeg ser ingen ende på noenting..

 

Sitter hjemme og orker ingenting,har time til legen i august,men syns det er lenge til.Vet jeg kan gå på legevakten,men orker liksom ikke..

 

Mye av grunnen er en kjæreste/samboer som ikke evner å se at jeg er syk,og ikke tar til seg det jeg forteller om sykdommen og hvordan den oppleves for meg.Vi holder på med oppussing,noe vi har gjort i månder nå,vi blir aldri ferdig.Og han pusher meg,selv om jeg ikke orker alltid.Han jobber,og jeg er hjemme i ferie.Så jeg gjør mye om dagene,men det er alldri godt nok for han.

Sier jeg at jeg trenger feks en kveld ute med venner,slår han seg helt vrang og det holder på å ende i brudd.Så jeg har egentlig ikke venner igjen..

Sier jeg at jeg trenger bare litt ro,og andre ting enn huset en dag,får jeg til svar at han får det mye bedre om vi blir ferdig med oppussingen.

Jeg vil så gjerne ha litt lyspunkter,og det sier jeg til han,og da sier han at vi skal jo på 3-dgers bilferie snart,blir ikke det bra?

 

Skulle bare ønske at han hørte på meg når jeg snakket,og ikke bare vrir inn sine egne meninger og følelser ALLTID!Noen ganger trenger jeg oppmerksomhet også.

Har sluttet å røyke,men alt jeg tenker på er at jeg har så utrolig behov for en røyk,men jeg kan forestille meg blikket og komentarene da..

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre,føles ut som at jeg har gitt opp på en måte,er apatisk og går rundt med et falskt smil.SNakker med feil stemme,og sier ja til alt.Og hele tiden er angsten og depresjonen som en stor vond knute i mellomgulvet,,,Har bare ikke lyst mer,trodde ejg var ferdig med jævelskapet..

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du kommer til å bli frisk så lenge du lever i et sånt forhold.. Enten må dere i familieterapi, ellers må dere flytte fra hverandre.

Han suger ut livskraften og energien din..

 

Ville han ha gått i terapi tror du?

Det er forskjell på depresjoner.. Noen depresjoner kommer innenfra og andre er mye situasjonsbestemt. Du vil antagelig vis ikke bli frisk før du får gjort noe med omgivelsene dine..

 

Håper du får orden på ting, for slik kan du IKKE ha det!

 

Stor klem til deg fra en annen som sliter!

[Anonym bruker]

På med skoene dine! Du skal til legevakten den dag i dag (eller i morgen, det begynner vel å bli litt sent). Der skal du få medisiner mot din depresjon og time til psykolog. Ikke fordi jeg tror du trenger hjelp mot din depresjon, men du trenger hjelp til å takle denne super kontrollerende partnern din. Jeg sjekker innom her for å se hvordan det går med deg. Lykke til.

[Anonym bruker]

Medisiner er vel og bra til akutte situasjoner og kan sikkert være en hjelp gjennom en vanskelig tid, men typen din vil fortsatt være en drittsekk uansett hvor mye medisiner du tar og enn hvor mange timer du er hos psykolog!

[Anonym bruker]

Jeg slet også med depresjon, så vet hvordan du har det. Hadde en samboer som bare ikke skjønte hvordan det var og han ville IKKE sette seg inni det. Så ble det slutt, og jeg tok det veldig ille for det var jo barn involvert og jeg hadde fremdeles den tunge depresjonen og så i tillegg kjærlighetssorg. Men uten ham så var det faktisk mye lettere å bli frisk. Jeg har nå fullført behandlingen og er frisk!:-) Og jeg har kommet over ham, og lever bedre med ham som eks.

 

Ville faktisk anbefale dere litt tid borte fra hverandre selv om det ikke er snakk om en pause i forholdet eller brudd. Da blir det ikke så mye fokus på småting og dere får kanskje tenkt over situasjonen. Du kan jo også henvise ham til piosenteret.no, det er for pårørende av psykisk syke.

 

Så får du ha lykke til videre!:-) Klem

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig i at det er lurt å komme seg til lege/ legevakt snarest og få hjelp for problemene dine..

 

Men er samboeren hennes kontrollerende og drittsekk??

 

Han er nok uvitende om depresjon, men drittsekk??

 

Jeg har selv levd med et familiemedlem som led av diverse psykiske lidelser. Jeg tok meg mang en gang i å tenke " Javel, du klager og syter. Alt er for tungt for deg og du orker ingenting, men ta deg i nakken og prøv!!!"

 

Jeg vet selvsagt at det er dumt, stygt, fælt og at jeg viser lite empati og alt som hører med, med slike utsagn, men det er ufattelig slitsomt å leve sammen med noen som er konstant trøtte, som det alltid er synd på, som må sette sine behov først..

 

Det er lett å bagatellisere dette og håpe det går over av seg selv..

 

Mannen din trenger å sette seg inn i hva du lider av, men det hjelper ikke å syte og klage. Du må forkalre saklig hva det går ut på og oppsøke hjelp samtidig. Du kan ikke drive med ansvarsfraskrivelse.

 

Du må ta ansvar for deg selv og helsa di og be samboeren din om å støtte deg...

 

Lykke til!!