Jeg sliter så veldig, veldig mye.

[Anonym bruker]

Føler ingen glede ved å leve, eneste grunnen måtte være barnet mitt... jeg vet at jeg skal ringe de og de når jeg har det sånn, venter på innleggelse, så jeg holder ut. men dette her er så vondt:(

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en stor klem og si at du er knalltøff som tar tak i deg selv og problemene dine.

Du har et barn å leve for. Det elsker mammaen sin mest av alle i hele verden. Håper så inderlig du blir frisk igjen...

[Anonym bruker]

Håper virkelig at du klarer å finne noen lyspunkter fram til du blir innlagt og får hjelp, du har jo kommet et langt steg på veg når du skal innlegges!

 

Husk at for barnet ditt er du den viktigeste personen i han/hennes liv, så stå på videre.

 

Håper du får den hjelpen du trenger fort, lykke til videre

[Anonym bruker]

Takk.

Det er KUN barnet mitt jeg tar meg tar meg sammen for, han er jo helt uskyldig i dette her, så jeg tror jeg skal klare å holde ut. Fordi jeg ikke kan la han sitte igjen å lure på om det var HAN det var noe galt med.

 

Men livet er jo ikke til å holde ut. Håper at det kan føles bedre.

[Anonym bruker]

Hei

Ville bare si at jeg har vært der du er nå og vet hvor jævlig det er. Det er vanskelig å tenke at det noen gang vil endre seg, men uansett hvor grusomt du har det så blir det gode dager igjen.

 

Hilsen meg som nå har det godt og nyter livet:)

Hold ut!

[Anonym bruker]

Lykke til, kjære deg! Håper du får riktig behandling og blir frisk. Hold ut, du er et svært sterkt menneske som takler dette og lykke til med kampen for å bli frisk! Klem!

[Anonym bruker]

Det er så utrolig slitsomt å holde hodet over vann, uansett hvor viktig jeg er for barnet mitt...

 

Skulle nesten ønske at jeg ikke hadde noen hensyn å ta, at ingen var avhengig av meg, for jeg har virkelig ikke lyst til å leve.

 

Jeg er så flink og ressurssterk utad, takler jo liksom det meste, selv om det slår veeldig sprekker akkurat nå.

Føler meg så utrolig alene, uansett hvor mange jeg har rundt meg. Tomhet, tomhet, tomhet.

 

HI

[Anonym bruker]

Har du fått dato for innleggelse da?

Isåfall så er det jo kanskje litt lettere å forholde seg til tomheten, telle ned på en måte å ha småting å fylle dagene i en slags plan frem til du skal legges inn, på den måten slipper du å ha for mye tid til å tenke.

 

Jeg har vært langtidssykemld pga fysiske skader, men etterhvert som jeg gikk hjemme og venta på operasjon så fikk jeg for mye tid til å tenke over alle ting som skjedde og ikke skjedde, og det sleit meg ut psykisk før jeg blei operert.

 

Selv om jeg var helt tiltaksløs mange dager så tvang jeg meg selv til å gjøre det jeg hadde planlagt dagen før, og etter det var gjort så følte jeg meg bedre psykisk fordi jeg hadde nådd målet mitt, selv om det som regel var et lite mål og helt dagligdagse ting egentlig.

 

Nå har jeg endelig kommet meg ut i jobb igjen siden jeg klarer det fysisk, og kjenner at det psykiske også er bra igjen nå som jeg ikke har så god tid til å gruble over unødvendige ting!

 

Håper du snart får noe å fylle tomheten din med, må være vondt å ha kommet så langt ned som du er nå