Andre som har had fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Jeg har det,desverre! Er så langt nede at legen har satt meg på antidepressiva. Klarer ikke glede meg over sønnen vår på 4 mnd. Vil egentlig bare være i fred. Har ingen familie her vi bor,og vi er alene med ansvaret. Mannen min er sykemeldt ut denne uken,så reiser han på havet!

 

HERREGUD,hvor jeg gruer meg. Føler at jeg aldri kommer til og bi frisk. Klarer ikke se lyst på noe!

 

Andre som har vært i liknedne situasjon? Ble dere frisk?

[Gjest]

Ja, men jeg hadde nok en ganske mild utgave. Her slapp det taket når babyen var rundt 8-9 mnd, omtrent samtidig som morskjærligheten datt på plass og når babyen ble mer mobil og kunne spise mer normal mat. Vi var også alene der vi bodde (nyinnflyttet), men jeg fikk en venninne etterhvert, og det hjalp veldig på!

 

Håper du får hjelp og kommer deg ovenpå snart, er ikke noe kjekt med fødselsdepresjon...

[Anonym bruker]

Ja, jeg gikk i kjelleren da førstemann ble født. Følte meg uforberedt, alene (selv om sambo stilte opp masse), overveldet av ansvaret og så trøtt at jeg bare drømte om å rømme bort og sove, sove (hun hadde kolikk og skrek opp til 16 TIMER i døgnet). I ettertid ser jeg jo at jeg var alt for defensiv, krevde ikke å få noe hjelp, innså vel egentlig ikke at jeg hadde depr heller, før det var over..

 

Men- kan trøste deg med at DETTE GÅR OVER. se i perspektiv på livet ditt; hvor kort den slitsmomme babyfasen egentlig er, det er jo kun snakk om noen mnd av livet ditt. Plutselig begynner han å bevege seg mer, spise vanlig mat, sove lengere, snakke til deg... Det tar lang tid å bli kjent med det nye mennesket, og det kan være skremmende også. Jeg følte jeg kvakk til hver gang hun begynte å gråte, følte meg fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre med henne.

 

Hos meg hang dette veldig sammen med søvn, siden hun bare sov korte, avbrutte lurer hele døgnet, og det virker sterkt inn på psyken å bare få 2-3 timers søvn i døgnet.. Snart, da jeg trappet ned ammingen og opp matingen (jeg slet m å få henne til å rape- noe som bidro v til kolikken, så klart, nå med nr 2 har jeg vært kjempeflink til dette og ikke hatt slike problemer)- så begnte hun å skrike mindre og sove mer. herlig. ved 7 mnd sov hun natta gjennom og da begynte jeg å komme meg ovenpå igjen, litt etter litt.

 

savnet foreldrene mine veldig, og selskap da jeg avr alene på dagen. Så jeg dro noen turer dit, det hjalp. Og sambo stulte opp masse, hjalp også å være to om det. Men kan du ikke dra til dine foreldre og få litt avlastn og sleskap når mannen din reiser? det er drepen å gå alene, ihvertfall for emg..

 

Jeg tenkte tom på å dø, da det var som verst, selv om jeg aldri har vært suicidal. Men det var en trøstende tanke, at alt maset ville ta slutt en gang. Skriver det bare for å si at jeg nok var ganske heavy angrepet, men likelevl fikk jeg ikke hjelp, medisinering eller noe. Men det gikk over av seg slev likevel!!! Tenk så mye glede dette barnet kommer til å gi deg om ikke så alt for lang tid- han kommer snart løpende og stråler at han elsker deg. ;Men enn så lenge må du prøve å se stort på det, det går over! Du greier det, det e rikke lang tid igjen før alt er bedre.,

 

Og prøv å få hjelp, pass eller l i blant. Bra du har søkt hjelp fra lege ihvertfall. Lykke til! det er ikke uvanlig å føle det slik, men husk det blir snart bedre (min eldste er nå 7 år og jeg synes den tunge tiden virker utrolig fjern nå. Hun er jo blitt ei flott, glad og stor jente som ordner masse ting selv og hjelper til med lillesøsteren sin.. Er utrolig glad i henne nå)

[Anonym bruker]

dytter denne litt jeg..